Debatt ● sju meritterte undervisere, UiO
Dette må bli læringsmiljøets år
Med erfaringer fra pandemien: Her er tre konkrete forslag for høstens undervisning.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
God utdanning handler ikke bare om kunnskap. Det handler om å skape en kultur hvor studentene deltar aktivt og samarbeider både i og utenfor undervisningen. Pandemien har vist oss betydningen av et inkluderende læringsfellesskap. La oss derfor gjøre 2021–2022 til læringsmiljøets år.
Pandemien har vist oss hvor viktig læringsmiljø er for høyere utdanning. Uten muligheten til å komme sammen i auditoriene, i grupperommene, i kantina, på trening og fest har både studenter, undervisere og administrativt ansatte slitt med å holde motivasjonen oppe. Vi har kompensert med hardt arbeid, og vi har på rekordtid blitt eksperter på nye digitale læringsformer. Men digital kommunikasjon kan ikke erstatte det å møtes på ordentlig.
Å være sammen, opplevelsen av fellesskap, å føle seg verdsatt og respektert, er fundamentet for all høyere utdanning. Vi produserer ikke kunnskapsmaskiner, vi utdanner mennesker som skal jobbe sammen for å skape framtidens samfunn. Samarbeidsevner og gode læringsfellesskap er noe av det viktigste vi kan utvikle.
Studentenes helse og trivselsundersøkelse (SHoT) for 2021 viste en markant forverring av studentenes livssituasjon, men også tallene fra 2014 og 2018 var grunn til bekymring. Det er derfor gledelig å se at den nye Universitets- og høyskoleloven, som ble innført 1. august 2021, pålegger utdanningsinstitusjoner og undervisere et tydelig ansvar for studentenes læringsmiljø. Dette mandatet må nå omsettes i praksis, og vi vil med denne kronikken markere startskuddet for et læringsmiljøløft i høyere utdanning.
Å være sammen, opplevelsen av fellesskap, å føle seg verdsatt og respektert, er fundamentet for all høyere utdanning.
Å begynne å studere, ofte langt hjemmefra, kan være vanskelig og ensomt selv i normale tider. Pandemien gjorde ensomheten prekær. Før sommeren var det hjerteskjærende å høre studenter fortelle i mediene at de verken har hilst fysisk på medstudenter eller møtt lærere siden pandemien startet – bortsett fra på skjerm. Da utdannings-Norge ble stengt ned våren 2020 manglet det både planer, kunnskap og infrastruktur for digital undervisning. Mange studiesteder ‘satte strøm’ på forelesningene og flyttet dem online, men de færreste hadde tiltak for å ivareta studentenes sosiale og medmenneskelige behov.
Før den nye Universitets- og høyskoleloven var læringsmiljøet i overveiende grad knyttet til lovgivingen for HMS (helse, miljø og sikkerhet). Læringsmiljøet skulle være «fullt forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd» sto det i Universitetsloven av 2005, men det var lite oppmerksomhet på selve læringsprosessen.
Den nye læringsmiljøparagrafen bygger på Aune-utvalgets forslag (NOU 2020: 3), som slår fast at et godt og inkluderende læringsmiljø er en forutsetning for god studiekvalitet. Det er derfor svært viktig at paragraf § 4-3 andre ledd i UHL slår fast at læringsmiljøet er langt mer enn det fysiske miljøet:
Læringsmiljøet er de forholdene som virker inn på studentenes muligheter til å tilegne seg kunnskap, og som er av betydning for studentenes fysiske og psykososiale helse. I et helhetlig læringsmiljø inngår fysiske, digitale, organisatoriske, pedagogiske og psykososiale forhold som del av det helhetlige læringsmiljøet.
Forskning på høyere utdanning viser at opplevelsen av felleskap og tilhørighet er en avgjørende forutsetning for at studenter skal lykkes i studieløpet, både faglig og sosialt. Utdanning er i stor grad er en sosial aktivitet som foregår i fellesskap med andre, og det er behov for en ny og utvidet definisjon av hva det vil si å ha et godt læringsmiljø. Læringsmiljøet er en forutsetning for og en integrert del av læringsprosessen. Både den enkelte underviser og utdanningsinstitusjonene som helhet må derfor ta et større ansvar for å skape og tilrettelegge studentenes helhetlige læringsmiljø – både i og utenfor selve undervisningssituasjonen.
Hva har så pandemien lært oss? Den har først og fremst vist hvor viktig det er med fysiske møter mellom mennesker, og hvor vanskelig det er å få til god studiekvalitet når studentene ikke får møtes til undervisning, i pausene mellom forelesninger, i organiserte eller uformelle studiegrupper, eller til fest. Samtidig har pandemien avslørt hvor mye av læringsmiljøet som har vært overlatt til studentene selv å organisere. Dette stundeinitiativet må vi ta vare på også i fremtiden, men samtidig må vi som lærere og institusjon ta et betydelig større ansvar. Vi har derfor tre konkrete forslag for høsten undervisning:
For det første må vi i større grad planlegge for en helhetlig læringsprosess. Dette handler om hvordan vi kan bygge bro mellom ulike læringsaktiviteter og hjelpe studenter til å komme i kontakt med hverandre. Det handler om hvordan vi kommuniserer til studentene hva vi forventer av dem. Vi kan ikke overlate til tilfeldighetene eller studentene hva som skjer mellom forelesninger og seminarer - selv når de nå kan møtes på campus.
Møter mellom studenter i kantina eller i gangen før og etter forelesninger og seminarer er uformelle læringssituasjoner hvor de produserer, bearbeider, knar, prosesserer, omformulerer, gjenforteller, spissformulerer, forstår, husker og internaliserer kunnskap. Her blir studenter kjent med hverandre, skaper tillit til hverandre og opplever tilhørighet til læringsfelleskap og et helhetlig læringsmiljø.
Selv om det må gå på bekostning av de tilfeldige sosiale møtene mellom studenter, bør undervisere i større grad planlegge og legge til rette for at møteplasser før og etter undervisningen kan bli del av læringen. Det handler om å se sammenheng mellom uformell og formell læring og tilrettelegge for uformelle læringssituasjoner også i selve undervisningen. Det gjelder særlig dersom vi igjen får perioder med nedstengning, sosiale avstandskrav og hybrid eller heldigital undervisning.
For det andre må vi ta hensyn til at ulike studenter og studentkull har ulike behov. Førsteårsstudentene og de som av ulike grunner faller utenfor fellesskapet er spesielt sårbare. De fleste studiesteder har signalisert at disse vil få prioritet i romkabalen dersom ikke alle kan være til stede samtidig. I tillegg bør de prioriteres i en fasilitering av læringsmiljøet, for eksempel ved inndeling av studentene i faste basisgrupper og kollokviegrupper for å skape tilhørighet, både for de som deltar i fysisk undervisning og de som deltar digitalt. Slik kan de ferskeste studentene danne faglig-sosiale nettverk raskt. Det er viktig at vi ikke satser på at læringsmiljøet ordner seg selv – så lenge studentene får møtes igjen.
For det tredje må alle i høyere utdanning ta ansvar for å videreutvikle planer og strategier som prioriterer det oppdaterte og utvidete synet på læringsmiljø. Flere av oss har studert eller undervist ved institusjoner i utlandet som i enda større grad gjør dette, og undersøkelser har gjennom flere år vist at enkelte høyere utdanningsinstitusjoner og fagområder også lykkes godt her hjemme. Flere undersøkelser de siste årene forteller oss at sosial og faglig læring ikke kan skilles fra hverandre og at høyere utdanning må bli bedre til å skape fellesskap for læring – og i større grad sette læringsmiljøet i fokus.
En mye sitert definisjon på tilhørighet i utdanningssammenheng stammer fra Goodenow (1993) og omfatter studentens følelse av å bli akseptert, verdsatt, inkludert og oppmuntret av andre, både lærere og medstudenter i en akademisk sammenheng. Studenttilhørighet i høyere utdanning handler også om følelsen av å passe inn og oppleve seg som en del av en klasse, gruppe, fag, institusjon eller alle disse. Dette viser at læring i høyere utdanning først og fremst bør forstås som en sosial aktivitet som foregår i fellesskap med andre. Vi håper de gode praksisene blir diskutert, videreutviklet, og spredt. Det er nødvendig for å bidra til et læringsmiljøløft!
Innlegget er signert av disse sju meritterte underviserne ved Universitetet i Oslo:
- Arnt Maasø, førsteamanuensis, Det humanistiske fakultet
- Lisbeth M. Brevik, førsteamanuensis, Det utdanningsvitenskapelige fakultet
- Kristin Beate Vasbø, førsteamanuensis, Det utdanningsvitenskapelige fakultet
- Jarle Breivik, professor, Det medisinske fakultet
- Birgitte Lerheim, førsteamanuensis, Det teologiske fakultet
- Anders Malthe-Sørenssen, professor, Det matematisk naturvitenskapelige fakultet
- Morten Hjorth-Jensen, professor, Det matematisk naturvitenskapelige fakultet
