Dette krangler forskere oftest om

Khrono har nylig fortalt om en forsker som ble felt for vitenskapelig uredelighet i en sak om forfatterskap.

Hun samarbeidet med en ph.d.-kandidat hun var veileder for om en artikkel. Først sto ph.d.-en oppført som førsteforfatter. Men veilederen mente han ikke bidro nok, og degraderte han til andreforfatter, før hun strøk han helt fra forfatterlista.

• Saken er en del av en større konflikt, som endte med oppsigelse og en kommende rettssak. Les mer her.

Saker der det strides om forfatterskap er den vanligste sakstypen vitenskapsombudene ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Stavanger får på bordet.

Til dem kan forskere henvende seg om forskningsetiske saker. 

Også ved redelighetsutvalget ved Universitetet i Bergen, er det saker om forfatterskap som dominerer.

— Skuffende og uheldig 

— De fleste sakene jeg har på bordet, synliggjøres gjerne ved forfatterskap. Det er den vanligste problematikken innenfor uredelighet, og i saker som har med forskningsetikk å gjøre. Og det er jo ikke så rart, fordi produktet vårt er til syvende og sist artikler og bøker, sier vitenskapsombud Geir Skeie ved Universitetet i Stavanger.

Vitenskapsombudene fatter ikke avgjørelser, men kan gi råd, hjelpe med varsling og mekle i konflikter. 

Uredelighetssakene handler gjerne om flere ting enn bare forfatterskap. 

— Men for de fleste er forfatterskap på en eller annen måte en del av problematikken, sier han. 

— At dette med forfatterskap skal være så gjennomgående, synes jeg er både skuffende og uheldig. Det betyr at man ikke er sjenerøse med hverandre, og anerkjenner bidragene folk har kommet med. Og omvendt: Man skal selvfølgelig heller ikke være med hvis man ikke har bidratt, sier Skeie. 

Han minner om at det er klare regler for forfatterskap (se faktaboks). 

— Noen ganger kan det være en forglemmelse eller slurv. Andre ganger virker det mer beregnende.

forskningsetikk

Misbruker forfatterskap for å bygge karriere

Ujevnt maktforhold 

Sakene om forfatterskap har ofte asymmetriske maktforhold, for eksempel at det er konflikter mellom en junior- og en seniorforsker.

Noen ganger er det lett å ettergå, for eksempel hvis det handler om hvem som har skrevet hva. 

Men hvis striden for eksempel står om hvem som hadde ideen til noe, og det var noe som ble sagt i et møte, kan det være verre, sier vitenskapsombudet. 

— Noen ganger tenker senioren kanskje at det var hans idé, og har glemt at det var noen andre som brakte dette inn.

— Hvor lett er det for en juniorforsker å ta opp og gå videre med saker som dette?

— Det er ikke lett. Den viktigste faktoren tror jeg er at man er redd for konsekvensene. Man håper kanskje på jobb i akademia etter avhandlingen, og så er man i konflikt med en viktig person innen sitt fagfelt. Hvis man ikke da har en annen person, i samme miljø, som går god for deg, kan det bli vanskelig.

Nær kollega av veilederen 

Han minner om at det er ledelsen ved universitetene som har ansvaret for disse sakene, men at disse lederne ofte er valgt av det faglige miljøet.

— Da kan det fort hende at denne lederen, som du tar opp saken med, er en nær kollega av denne veilederen. Derfor tror jeg at ideen om vitenskapsombud er god, fordi du har en person helt uavhengig dette miljøet, som du kan spørre, og som har taushetsplikt.

Universitetet i Oslo har også et vitenskapsombud. I sin årsmelding for 2023 skriver ombud Knut W. Ruyter at saker om forfatterskap topper lista over antall henvendelser han har fått.

I 2023 fikk han 84 henvendelser, hvor de fleste dreide seg om saker hvor ombudet kunne bistå med råd, veiledning eller mekling.

Av disse handlet 27 om medforfatterskap. Også tidligere år har dette vært den vanligste typen henvendelse.

I hovedsak dreier det seg om tre typer tvister, står det:

• Krav om forfatterskap fra prosjektledere/veiledere som andre medarbeidere ikke anser som  berettiget.
• Utelukkelse av juniorforskere fra mulighet til medforfatterskap.
• Sjonglering av rekkefølge av forfattere av andre grunner enn vitenskapelige bidrag.

Debatt Hilde Larsen Damsgaard

Medforfatter­skapets gråsoner

Her er noen eksempler

Benedickte Carlsen, som er leder for redelighetsutvalget ved Universitetet i Bergen, bekrefter bildet. 

— Jeg kan jeg bekrefte det du refererer at også andre universitet opplever, at de fleste av konfliktene mellom kolleger i akademia dreier seg om medforfatterskap.

De skal ha en konferanse på universitetet om medforfatterskap 4. oktober. 

— Jeg er spent på om det kommer fram noe interessant, for så vidt jeg vet er det ikke grepet skikkelig tak i. Vi har liksom ikke diskutert det, og det er litt rart. For jeg tror de aller fleste har opplevd noe slikt, særlig da man var ung og avhengig av å være på god fot med veileder og seniorpersoner. Da sier man ikke fra, sier Carlsen, som viserektor for forskning og internasjonale relasjoner.

Ved OsloMet er det derimot ikke saker om forfatterskap som dominerer, sier vitenskapsombud Trine B. Haugen, men hun får stadig flere slike saker. 

— Den største gruppa er konflikter mellom stipendiat og veileder, deretter eierskap til data. Men konflikter rundt medforfatterskap viser en økende tendens, ikke uventet siden det publiseres flere artikler, sier hun. 

Det er flere andre eksempler på konfliktsaker om forfatterskap som har nådd redelighetsutvalgene ved universiteter og høgskoler de siste årene. 

Her er noen:

• En forsker mente han burde vært medforfatter på, eller i det minste kreditert, på en artikkel av en UiO-forsker. Dette fordi studien brukte metoder beskrevet i klagerens doktoravhandling og upubliserte manuskript. Det forskningsetiske utvalget konkluderte i 2022 med at ikke kvalifiserte til å være medforfatter, men at han burde blitt kreditert. Normbruddet ble ikke vurdert som så alvorlig at det var vitenskapelig uredelighet. 
• I 2022 ble en stipendiat ved Universitetet i Oslo (UiO) felt for å ha brutt vitenskapelige normer ved at han publiserte en artikkel uten å kreditere veilederne sine som medforfattere, når de skulle vært kreditert. I tillegg hadde han ført opp de tre veilederne sine på en annen artikkel, uten at de hadde samtykket. Bruddet ble ikke vurdert som alvorlig nok til at det var vitenskapelig uredelighet. 
• En tidligere prosjektleder og en tidligere koordinator for et forskningsprosjekt mente de burde blitt kreditert som forfattere på artikler etter at de hadde sluttet ved institusjonen. Redelighetsutvalget konkluderte med at de hadde gitt betydelig bidrag. Derfor burde de blitt invitert til å delta i de videre vitenskapelige arbeidet og utformingen av manuskriptene, så de kunne bli medforfattere. Utvalget mente også at det var manglende rutiner for avklaring av forfatterskap ved institusjonen. Det ble konkludert med normbrudd, men ikke uredelighet. 

Fra tredje- til førsteforfatter

Forskningslederen nevnt øverst i denne artikkelen, som ble felt for vitenskapelig uredelighet, hadde også en annen sak mot seg. 

Hun degraderte en av de andre stipendiatene sine fra første til tredjeforfatter, og stipendiaten meldte inn saken til forskningsetisk utvalg. 

Først ble forskningslederen felt for vitenskapelig uredelighet, lokalt ved UiO. Men hun fikk medhold da hun klaget til det nasjonale Granskingsutvalget. Utvalget mente varsleren hadde fått tilstrekkelig anledning til å delta i revisjonsarbeidet.

Endringslogg 17. september kl. 11:08: Lagt til kommentar fra Benedicte Carlsen. Kl. 12:28: Lagt til kommentar fra Trine B. Haugen.

forfatterskap

Strøk stipendidat fra forfatterlista og ble felt for vitenskapelig uredelighet