Debatt Hilde Larsen Damsgaard

Medforfatter­skapets gråsoner

Det å stå som medforfatter på en artikkel gjenspeiler ikke nødvendigvis reell deltakelse i det aktuelle forskningsarbeidet, men kan snarere bære preg av urettmessig belønning.

På sitt beste kan medforfatterskap bidra til bedre forskningsarbeid og formidling, skriver Hilde Larsen Damsgaard.
På sitt beste kan medforfatterskap bidra til bedre forskningsarbeid og formidling, skriver Hilde Larsen Damsgaard.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Innenfor akademia er det klare oppfordringer om sampublisering både internt i den enkelte utdanningsinstitusjon og på tvers av institusjoner og nasjoner. Rekken av forfattere på en artikkel kan være lang.

Ofte publiserer de samme fagpersonene flere artikler sammen innenfor samme tematikk, men med ulike problemstillinger og kanskje med ulik rekkefølge på forfatterne. Der disse fagpersonene inngår i et reelt forskningsfellesskap er det naturlig med en slik praksis fordi alle de involverte arbeider med den studien publikasjonene er knyttet til.

Medforfatterskap kan gjenspeile reelt samarbeid, bidra til å bygge opp robuste miljøer og sikre god kvalitet på det som publiseres. Men medforfatterskap er slett ingen garanti for at det har vært et reelt samarbeid verken i forskningsprosessen eller i skriveprosessen. Medforfatterskap kan også være påtvunget, det kan være fiktivt, og det kan være et pragmatisk svar på kravet om at man som vitenskapelig ansatt skal ha et visst antall publikasjoner pr år.

Derfor er det nødvendig å se nærmere på hvordan vi i praksis forholder oss til de etiske retningslinjene og anbefalingene som gjelder medforfatterskap. Følger vi dem? Opptrer vi redelig i kampen om å publisere stadig mer? I denne kronikken skal jeg ved hjelp av to eksempler problematisere noen gråsoner når det gjelder medforfatterskap.

Vancouveranbefalingene, som opprinnelig omfattet medisin som fagfelt, anvendes også innenfor andre fagområder. I disse anbefalingene står det at forfatterskap utelukkende skal baseres på følgende fire kriterier:

  1. Vesentlige bidrag til idé og utforming, eller datainnsamling, analyse eller tolkning av data.
  2. Utarbeiding av selve manuskriptet eller kritisk revisjon av artikkelens intellektuelle innhold.
  3. Endelig godkjenning av det arbeidet som skal publiseres.
  4. Enighet om å være ansvarlig for alle deler av arbeidet.

Opptrer vi redelig i kampen om å publisere stadig mer?

Hilde Larsen Damsgaard

Alle disse kravene må være oppfylt for å kunne være medforfatter. Hvis man har deltatt i arbeidet med artikkelen, men ikke oppfyller alle kravene, skal man takkes, men altså ikke «belønnes» med medforfatterskap. I praksis kan det være vanskelig å håndheve disse reglene både som kollega og når man er i et veiledningsforhold. To eksempler hentet fra høyere utdanning kan konkretisere.

En ansatt i førstekvalifisering henvender seg til to erfarne kollegaer og spør om de kan tenke seg å veilede henne i arbeidet med å skrive hennes første vitenskapelige artikkel. Kollegaene svarer ja. Hun har selv planlagt og gjennomført studien. Hun har selv analysert data. Hun har allerede laget et utkast til artikkel. Dette får hun i første omgang overordnede innspill på.

Hun skriver videre på artikkelen. Kollegaene gir på nytt respons på manuskriptet, og de leser gjennom det til slutt. Når det er ferdig, ber de om å få navnene sine på artikkelen. Hun blir førsteforfatter, de medforfattere. De har ikke vært med verken i planlegging og gjennomføring av datainnsamlingen eller i analysen av materialet. De har ikke skrevet selvstendige bidrag i artikkelen.

Hun vet at dette tilsier at de ikke skulle vært medforfattere, men synes det er vanskelig å si nei i og med at kollegaene hennes argumenterer med at dette er vanlig praksis både på deres felles arbeidssted og andre steder. Det å hjelpe en kollega gjennom å komme med innspill på vedkommendes arbeid, «premieres» som regel med å få navnet sitt på det aktuelle arbeidet. De som gir innspill får på denne måten utbytte av innsatsen i form av publiseringspoeng.

Det andre eksemplet belyser medforfatterskap og veilederrollen. En stipendiat har en veileder som han diskuterer sin studie med. Veilederen kan sånn sett sies å være involvert i planlegging, design og metodespørsmål. Slik det kan forventes at en veileder skal. Stipendiaten samler inn data alene. Han analyserer og presenterer forslag til fokus i den første publikasjonen. Veilederen responderer. Slik en veileder skal.

Veilederen gir innspill til teksten, slik det er vanlig for en veileder å gjøre. Men veilederen skriver ingenting av artikkelen. Han insisterer likevel på å være medforfatter. Begrunnelsen for dette er at han har gitt konkret hjelp og derfor mener at han har medvirket i tekstproduksjonen. For veilederen, som selv er i professorkvalifisering, er det viktig å få enda en artikkel å vise til. Stipendiaten ønsker på sin side ikke å ha veilederen som medforfatter fordi veilederen ikke har skrevet selvstendige deler i artikkelen og fordi det påtvungne medforfatterskapet gjør det vanskelig for stipendiaten å ta selvstendige valg. Men veilederen insisterer og gir seg ikke før navnet hans står på artikkelen.

Den publiseres med stipendiaten som førsteforfatter og veilederen som medforfatter. Og stipendiaten opplever at han selv blir sittende igjen med flere dilemmaer. Det er vanskelig for ham å gjøre rede for hvem som har hatt ansvar for hva i artikkelen. Hvis det fremkommer at det ikke er noe reelt medforfatterskap, har han brutt spillereglene. Pynter han på sannheten, har han brutt kravet om redelighet i vitenskapelig arbeid. Hvis han problematiserer denne måten å gjøre det på, kan han komme til å utfordre en praksis som er vanlig i mange miljøer, og han kan komme på kant med sin egen veileder som han jo skal fortsette å samarbeide med.

Hvis fagmiljøet som helhet, eller hvis ledere med tellekantansvar, applauderer kvalitet forstått som mengde, kan det bli enda vanskeligere å si nei til fiktive medforfatterskap.

Disse to reelle eksemplene belyser noen problematiske sider ved bruken av medforfatterskap. De illustrerer faren for at skillene mellom vanlig kollegialt samarbeid og medforfatterskap og mellom veilederrollen og medforfatterskapet viskes ut. De tydeliggjør også at det å stå som medforfatter på en artikkel ikke nødvendigvis gjenspeiler reell deltakelse i det aktuelle forskningsarbeidet, men snarere kan bære preg av urettmessig belønning.

Kollegaers og veilederes krav om å få være medforfattere kan også ses i sammenheng med systemets forventning om økt vitenskapelig publisering hos hver ansatt. Medforfatterskap kan dermed også være et virkemiddel i tellekantsystemet. Hvis denne kvantifiseringstankegangen trumfer, er det nærliggende å tenke seg at det kan utvikles en praksis der man ser gjennom fingrene med Vancouverreglene selv om de er godt kjent. Hvis fagmiljøet som helhet, eller hvis ledere med tellekantansvar, applauderer kvalitet forstått som mengde, kan det bli enda vanskeligere å si nei til fiktive medforfatterskap.

I en faglig relasjon preget av asymmetri, slik tilfellet er mellom den som er i kvalifisering og den «ferdig kvalifiserte» eller mellom en stipendiat og en veileder, kan uberettiget medforfatterskap også bli et spørsmål om makt og avmakt. De som er i kvalifisering, skal ivareta vitenskapsteoretiske og etiske krav. De skal bli bærere av en redelig måte å fremskaffe og formidle ny kunnskap på. De skal kunne gjennomføre selvstendig forskningsarbeid. Dette er en viktig del av kvalifiseringen. Men samtidig er de avhengige av å samarbeide godt med sine «hjelpere». Ofte er det de erfarne kollegaene eller veilederne som sitter med nøkkelen til innpass i det akademiske fellesskapet. De kan åpne opp eller lukke igjen dører. De kan vinne gjennom med sine argumenter ved å vise til hva som er vanlig praksis. De har gjennomgående mer makt enn de som er «underveis» i en kvalifiseringsprosess.

På sitt beste kan medforfatterskap bidra til bedre forskningsarbeid og formidling. Reelt medforfatterskap kan sikre kvalitet, nyansering og flerstemthet. Men for at det skal være slik, fordrer det at vi ikke kutter hjørner, at vi unngår gråsonene og forholder oss til de kravene som gjelder for å være en berettiget medforfatter. Det fordrer også en vilje til å unnlate å la tellekantene og produksjonskravene sette viktige etiske retningslinjer til side.

Powered by Labrador CMS