Debatt ● jørgen lund
Det handler om hvorvidt akademia skal være en styrt eller fri virksomhet
Det er ikke umulig at Tellef Solbakk Raabe har rett i at det i dag fins sammenhenger der «hysteriet om at ytringsfridomen er trua er eit større problem enn at ytringsfridomen er trua», skriver Jørgen Lund.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg har lest intervjuet i Khrono med stipendiat Tellef Solbakk Raabe. At kritisk bevåkenhet ved slikt som «trigger warnings», «cancel culture» og identitetspolitisk omskolering, à la det vi så seile opp under Måns Wranges rektorat på Kunsthøgskolen i Oslo, ikke skulle være annet enn oppgulp av «ein retorisk strategi funne opp av amerikansk høgreside for å sverte motstandarar», må vel være den sløveste fortellingen i hele dette sakskomplekset.
Utfra den tradisjonen for USA-import som i hvert fall siden den såkalte kvalitetsreformen er institusjonalisert i norsk akademia, og ut fra ettertidens parallelle effekter av digitalisert offentlighet på begge sider av Atlanteren, ville det etter min mening være direkte uansvarlig å vente til tegn i tiden er blitt manifest orden med å reise kritisk debatt.
... (Raabe) har fullstendig urett når han bruker debattens tankemessig uferdige fiksering på begrepet ytringsfrihet til å underbygge de ekstremt uvederheftige forestillingene som lenge har fremkommet om at kritikken ikke er annet enn høyremytologi.
Jørgen Lund, førstelektor
Det er ikke umulig at Tellef Solbakk Raabe har rett i at det i dag fins sammenhenger der «hysteriet om at ytringsfridomen er trua er eit større problem enn at ytringsfridomen er trua». Utvilsomt stemmer det i hvert fall at gamle høyrepopulistiske fordommer mot akademia har funnet noe nytt å kalle den påstått venstre-elitære sekten de fabler om, når de plutselig vil gjøre ytringsfrihet til sitt eget banner.
Jeg vil heller ikke protestere når Raabe hevder at «ytringsfridomen ikke er i fare», vel å merke med en insisterende tilførsel: Nettopp den oppjagede tendensen til polarisering og mistro som Raabe bekymrer seg for, kommer slett ikke av at et betydelig antall norske akademikere av en eller annen grunn plutselig liksom skulle la seg lede av US-amerikanske høyremyter. Dette er mildt sagt en sammensvergelsesforestilling.
Derimot ligger det en polariserende og knapt omtalt feilkilde i selve begrepet ytringsfrihet her, i forestillingen om at det som står på spill kan favnes som et spørsmål om lite eller mye ytringsfrihet.
Jeg vil heller hevde at den vesentlige konfliktlinjen er hvorvidt akademia skal være en styrt eller fri virksomhet: Ledet og styrt vertikalt «i linja» eller utfoldet som fri tenkning og diskusjon i snarere horisontale former. Her kan man finne empirisk støtte i nær sagt alle de famøse sakene fra norsk akademia den siste tiden.
KHiO-saken var, i hvert fall ut fra det som er fremkommet i media, ikke egentlig to idékomplekser med ulike politiske guder, og dermed virkelighetsfortolkninger, som kolliderte. Det var heller et slående nytt eksempel i norsk akademia på at det fra ledelseshold skulle nedfelles føringer for det faglige arbeidet utfra en bestemt diagnose med sin respektive kur. Ledelse som kulturkritikk eller såkalt aksjonisme med håndfaste midler, snarere enn som tilrettelegging for faglig blomstring.
Saken om den angivelige tyskervitsen fra UiB er neppe nyttig som indikator på den generelle takhøyden i akademia, men snarere et eksempel på det nye såkalte «varslingsinstituttet». Man nedkaller sanksjoner fra oven mot det nivået man selv befinner seg under. Ved klønete og uøvd håndtering bidrar dette til å forsterke ideen om at horisontal diskusjon og reaksjonsrett ikke fins, bare kunderettigheter, sanksjoner og straff fra myndighetsposisjoner.
Raabe har rett i at det er feil å slå alarm om ytringsfriheten i norsk akademia, men har fullstendig urett når han bruker debattens tankemessig uferdige fiksering på begrepet ytringsfrihet til å underbygge de ekstremt uvederheftige forestillingene som lenge har fremkommet om at kritikken ikke er annet enn høyremytologi.
Nesa opp fra skyttergravene betyr å se: Langt viktigere og mer avgjørende enn krangel om en slags skala for ytringsfrihet, er hvordan man stiller seg til den innflytelse fra tidens management-ideologi som vil definere faglig (og sosial!) utvikling, endring og forbedring som frukt av administrativt genererte inngrep og ikke som fri utfoldelse av de intellektuelle kreftene man faktisk har.
Trenger både vitenskapelig ansatte og studenter å bli tatt i skole under headinger som avkolonialisering og antirasisme, eller trenger vi å anerkjenne det spesifikt akademiske og intellektuelle bidraget til slikt, nemlig snarere et tenksomt og mest mulig historisk fritt arbeid med preg av oppdagelse og selvkritikk, nettopp ikke tilgjengelig under et styrende, vertikalt og skolerende rolleoppsett?
La oss være ved det mest ladete eksempelet: «Er rasisme, eller strukturell rasisme, eit problem i akademia?», heter det velkjent i dette oppslaget. Hvorvidt rasisme eller kolonial tenkemåte stedvis er et problem i akademia... Man burde nå begynne å legge merke til, og trekke erfaringer av at dette egentlig bare blir en betent og potensielt giftig anfektelse under følgende forutsetning: At det på forhånd stilltiende er avgjort at et eventuelt ja-svar innebærer å påkalle en slags direktorat-instans for å sette den frie tenkningen under administrasjon, for eksempel ved hjelp av forhåndsgitte og sant å si uakademiske kriterier for kvotering og «mangfoldskompetanse».
Khrono er altså klok nok til å spørre «rasisme eller strukturell rasisme», men ellers har det opprinnelig akademiske motebegrepet «strukturell rasisme» tiltatt seg en posisjon i den generelle debatten som egentlig er svært belysende for de kollektive tilspissingene som mange følger ubehag ved.
Men færre gjennomskuer dynamikken i det: For skulle man uten videre godta en «debatt» som forutsetter at man som akademiker per definisjon er noe «strukturelt», kan jeg knapt se at man ikke samtidig har godtatt at ens egen faglige autonomi blir prisgitt, godtar at tankefrihet er et tvilsspørsmål, egentlig reist av en uhellig allianse mellom ren foretaksmessig omdømmebygging og en feiltolkning av kulturens smertepunkter som tror at skyldfølelse og avbikt er en løsning.
Såvidt jeg kan forstå er det dette som er den egentlige provokasjonen som kommer sammen med slagord, merkelapper og rykter som «cancel culture» et cetera. Kritisk oppmerksomhet og mot til å si ifra er derfor helt vesentlig i denne situasjonen; null og niks har det med US-amerikanske høyreforestillinger å gjøre.
