Debatt ● Johannes Waage Løvhaug
Det er nyttig å bli evaluert utenfra
Forskningsrådets evaluering av norsk rettsvitenskapelig forskning skal ta større hensyn til institusjonens egne strategier og ambisjoner.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I disse dager starter Forskningsrådet en evaluering av norsk rettsvitenskapelig forskning, elleve år etter forrige evaluering fra 2009. Denne evalueringen er også en pilot for å prøve ut en ny modell for fagevalueringer som er tettere knyttet til institusjonenes egne strategier og mål enn tidligere. Jussprofessor Hans Fredrik Marthinussen ved UiB hevder i Khrono 12. september at evalueringen er retningsløs, men at Forskningsrådet har gitt institusjonene mulighet til å påvirke retningen på denne evalueringen er ikke det samme som at den er retningsløs.
Hvorfor evaluere? Etter flere runder med fagevalueringer av norsk forskning, ønsker Forskingsrådet nå å prøve ut en ny modell som vi håper vil gjøre at evalueringene blir et enda bedre verktøy for faglig og institusjonell utvikling. I den nye modellen vil institusjonen kunne tilpasse mandat og evalueringskriterier til egne strategier og formål.
Forskningsrådet har drevet systematisk med nasjonale fagevalueringer siden slutten av 1990 tallet, som en del av sitt mandat. Fagevalueringene er nødvendig for at samfunnet skal få innsikt i og kunne vurdere effektene av de store investeringene som blir gjort i forskning. De er viktige for forskningspolitisk strategisk tenkning, og nyttige for fagområdenes videre utvikling.
Fagevalueringene har gitt ny kunnskap om norsk forskning og anbefalinger fra internasjonale fagfeller som har vært grunnlag for utvikling av virkemidler i Forskningsrådet - som Sentrer for fremragende forskning (SFF) og Unge forskertalenter – og for nasjonal forskningspolitikk.
Fagevalueringer har også gjennom sine anbefalinger gitt viktige bidrag til institusjonenes arbeid med å styrke kvalitet og relevans av egen forskningsvirksomhet. Dette gjelder ikke bare spesielt for det enkelte miljø, men også mer generelt ved å identifisere drivere for forskningskvalitet som er relevante for alle institusjoner, slik som kritisk masse i forskningsgrupper, bedre infrastruktur, tverrfaglighet, internasjonalisering, mobilitet og tydelige karriereløp.
Målet er at institusjonene ved å bli vurdert utenfra skal få nyttige innsikter, både gjennom selve evalueringsprosessen og ved tilbakemeldingene de får. Erfaringen fra tidligere evalueringer er at institusjonene i stor grad opplever dem som nyttige for videre strategisk og faglig utvikling.
Samtidig erkjenner Forskningsrådet at det å evaluere alle norske miljøer etter samme målestokk ca. hvert tiende år gir noen begrensninger for hvor nyttige nasjonale fagevalueringer kan bli for den enkelte forskningsinstitusjon. Utfordringene gjelder særlig timing og formål med tanke på de ulike institusjonenes strategiperioder og deres ulike profiler når det gjeler forskning, utdanning, praksisfelt og fagutvikling. Videre må vi ta hensyn til at organiseringen av forskningsinstitusjonene er under utvikling og at den disiplinfaglige inndelingen blir stadig mindre relevant som basis for å definere evalueringsenheter.
Den nye modellen for fagevalueringer er ment å skulle møte disse utfordringene. Den pågående evalueringen av rettsvitenskap er utviklet i dialog med ledere fra de tre profesjonsfakultetene og andre rettsvitenskapelige miljøer i Norge. Institusjonene gis i sine mandater mulighet til å legge inn egne strategiske mål og spesielle forhold som den vil at evalueringskomiteen skal legge vekt på i vurderingen av deres institusjon. Samtidig er mye likt.
Forskningsrådet er ansvarlig for felles som rammer for evalueringen. Evalueringen skal vurdere kvaliteten av norsk rettsvitenskapelig forskning, forskningens relevans for utdanning og forskningens samfunnsrelevans for alle de evaluerte institusjoner. På den måten kan evalueringen tilpasses institusjonenes profiler samtidig som vi får kunnskap om fagfeltet på nasjonalt nivå. Evalueringen har altså retning på et overordnet nasjonalt nivå, men gis samtidig retning tilpasset den enkelte institusjon. Det er noe annet en retningsløshet.
Slik Marthinussen påpeker, har rettsvitenskapen et mangfoldig publiseringsmønster som reflekterer fagets viktige nasjonale rolle. I tillegg til mer tradisjonell vitenskapelig publisering, formidles mye kunnskap gjennom lærebøker, praktikerhåndbøker, lovkommentarer osv. Dette vil vi forsøke å fange opp i den nye evalueringen gjennom analyser av publiseringsdatabaser for allmennrettede publikasjoner slik som Bokdatabasen og Norart. NIFU, som har gjort disse analysene for Forskningsrådet, har også inkludert henvisninger til juridiske publikasjoner benyttes i rettssystemet gjennom analyser av LovdataPro.
Forskningsrådet har oppnevnt en komité med internasjonale fagfeller. Mange av dem er fra andre nordiske land for å sikre en kompetent vurdering av rettsvitenskapens nasjonale funksjon og kjennskap til nordisk rettstradisjon. Samtidig er vi opptatt av at komiteen skal kunne se den norske og nordiske rettsvitenskapelige forskningen i bredere et komparativt internasjonalt perspektiv.
Den internasjonale evalueringskomiteen skal gjøre et grundig arbeid med å lese og vurdere det innsamlede materiale før den leverer sine vurderinger og anbefalinger til hver institusjon og for rettsvitenskapen nasjonalt i oktober 2021. Vi håper evalueringen vil skape et godt grunnlag for en videre diskusjon om den rettsvitenskapelige forskningens rammebetingelser, organisering og resultater både ved hver enkelt institusjon og nasjonalt.
