Debatt hans fredrik marthinussen

Retningsløs evaluering fra Forskningsrådet

Det som gjør det hele ekstra spesielt denne gangen er at forskningsmiljøene langt på vei selv skal få definere de relevante kriteriene, skriver professor Hans Fredrik Marthinussen.

Forskningsrådet avtroppende direktør John-Arne Røttingen. Forskningsrådet høster kritikk for retningsløs evaluering.
Publisert Sist oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I år er det gått 10 år siden sist rettsvitenskapelig forskning i Norge ble evaluert av Forskningsrådet, og da er det visst på tide å gjøre det igjen. Det kom ikke mye ut av den evalueringen utover en påpekning av at mange forskningsmiljøer var sårbare og det ble gitt en liten særskilt pott til styrking av disse. (Jeg var selv heldig og fikk motta en del av de midlene, så dette er på ingen måte den forbigåttes sutring.) Den gang, som nå, var det høyst uklart hva formålet med evalueringen egentlig er, og hva resultatene skal brukes til. Representanten fra Forskningsrådet som deltok i forrige fakultetsstyremøte kunne heller ikke svare særlig klart på dette, han sa noe om at vi vel kunne få innsikt i våre egne utfordringer og at det tross alt var politisk bestemt at det skulle foretas slike evalueringer.

Det som gjør det hele ekstra spesielt denne gangen er at forskningsmiljøene langt på vei selv skal få definere de relevante kriteriene. Rettsvitenskapen har nok blitt hørt med sine i og for seg relevante innvendinger: Jussen er utpreget nasjonal sammenlignet med andre vitenskaper. Vi har ansvar for vårt eget rettssystem og vi har vårt eget språk som er meget sentralt. Det er juristutdanningen og den juridiske forskningen som har ansvaret for at rettsstaten vår er god nok, enten det skal utmåles straff for å reise til Spania når man er på arbeidsavklaringspenger, eller når koronatiltakene eskalerer. Det skrives ikke bare artikler, men lærebøker, praktikerhåndbøker, lovkommentarer, «ekte» vitenskapelig monografier, og diverse kombinasjoner av disse. Så leder ofte jussprofessorene lovutvalg og noen av oss deltar i overkant mye i samfunnsdebatten til tider.

Det er likevel ganske oppsiktsvekkende at rettsvitenskapen, og da primært de tre lærestedene som har mastergradsutdanning i juss, UiO, UiB og UiT, selv får definere kriteriene for evalueringen. Det vil overraske meg om ikke de øvrige lærestedene kommer dårlig ut, og så vidt jeg vet har allerede UiS takket nei til å bli evaluert. Så kommer det neste spørsmålet – er det en fordel å gjøre det bra eller dårlig? Etter mange år i universitetspolitkken har jeg lært meg at det kan være lurt å komme dårlig ut. Da må man gjerne styrkes. Sterke, men sårbare forskningsmiljøer er vel kanskje den optimale «karakteren»? Og hvilke taktiske betraktninger gjør egentlig de rettsvitenskapelige miljøene seg når de skal evalueres nå?

Da vi hadde NOKUT på besøk for 15 år siden vår dekanen på vårt fakultet opptatt av at vi skulle komme dårlig ut på en rekke kriterier, spesielt ville han synliggjøre mangelen på kvalifisert vitenskapelig personale. Også i denne runden hører jeg mantraet om at det er en mulighet til å vise hvor underfinansiert jusstudiene er. Men det er da vitterlig ingen hemmelighet at forholdstallet vitenskapelig ansatt – student nærmer seg 1:30 på vårt fakultet, et tall som er håpløst langt unna alle anstendige målestokker. Så er det egentlig best å vise at det ikke står bra til med forskningen i rettsvitenskapen? Det er jo flotte insentiver å ta med seg inn i en evaluering der man selv skal bidra kraftig i utarbeidelsen av kriteriene.

Å delta i denne evalueringen er visstnok frivillig. Som styremedlem har jeg imidlertid blitt fortalt at det er sterke forventninger fra ledelsen sentralt på UiB, Forskningsrådet og Departementet om at vi deltar. Så vi skal bruke relativt store ressurser, som burde vært brukt på forskning og undervisning i en prekær tid, på en byråkratisk evalueringsprosess uten et klart formål der vi knapt kan se hva resultatene skal eller kan brukes til? Det er ganske paradoksalt i en tid der avbyråkratiseringsreformen barberer budsjettene våre med noen prosent hvert eneste år. Det fornuftige svaret på dette er å takke nei til å delta og dermed markere at det må bli slutt på sløsingen i form av meningsløs rapportskriving. Og slik også signalisere til politikerne at vi tar deres avbyråkratiseringskrav på alvor. Men jeg gjetter på at jeg ikke får med meg styret ved det juridiske fakultetet her på UiB i den avgjørelsen, dessverre.

Powered by Labrador CMS