Dere er viktige for OsloMet!

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Øyunn Syrstad Høydal spør meg i Khrono 28. februar hva OsloMet og jeg vil med ansatte i postdoktorstillinger. Høydal stiller spørsmålet fordi hun opplever manglende faglig oppfølging og støtteapparat rundt seg i arbeidshverdagen som postdoktor ved OsloMet.

Jeg setter pris på at hun stiller spørsmålene, og at hun i innlegget tar opp viktige problemstillinger knyttet til å være ansatt som postdoktor. Disse problemstillingene tar jeg på alvor, og vil her gi noen svar.

Postdoktorstillinger ble tatt i bruk ved OsloMet nokså nylig, som ledd i arbeidet for å styrke det interne karriereutviklingssystemet. Dette har skjedd i tråd med ønsker fra fagmiljøene, og vi har i dag 20 ansatte i postdoktorstillinger.

Debatt ● øyunn syrstad høydal

Hva vil OsloMet og Curt Rice med sånne som meg?

Universitetet setter pris på Syrstad Høydal og alle andre i postdoktorstillinger som leverer ny og relevant kunnskap for å videreutvikle forskningen ved OsloMet. For de (som oftest) yngre forskerne som ansettes, skal postdoktorstillingene være en mulighet til å opparbeide seg ytterlig forskerkompetanse, og dermed gi et godt grunnlag for videre karriere.

For postdoktorstillinger ved OsloMet er det et uttalt hovedmål å gi den ansatte reell mulighet til å kvalifisere seg i retning av vitenskapelig toppstilling. Det må derfor gis god nok tid til karrierekvalifiserende aktiviteter, som publisering, undervisning, veiledning og søknadsskriving.

Det viktigste i det Høydal tar opp i sitt innlegg, og som hun har helt rett i, er at strukturen for faglig oppfølging av de ansatte i postdoktorstillinger er mangelfull.

Noe av grunnen til at det har vært slik til nå, er dessverre så enkel som at praksis i akademia har vært at det gis mindre veiledning og det finnes færre formelle støtteordninger for postdoktorstillinger enn for stipendiater.

Siden vi tok i bruk postdoktorstillinger ved OsloMet, har vi også sett behovet for å bygge en god støttestruktur rundt de som ansettes i dem, og dette arbeidet er vi i gang med!

Forsknings- og utviklingsutvalget ved OsloMet har nylig utarbeidet en postdoktorinstruks, som blant annet stiller krav til opplegget rundt en postdoktorstilling ved universitetet. Jeg vil nevne noen av tiltakene i denne instruksen:

• Det skal fastsettes en samlet plan for åremålsperioden som inkluderer prosjektbeskrivelse og fremdriftsplan for prosjektet, og programmene skal ha rutiner for informasjon og samtaler som bidrar til god oppstart, inkludering i fagmiljøet og avslutning av arbeidsforholdet.
• Det skal utvikles en mentorordning med årlige karriereutviklingssamtaler med en som kjenner både det interne fagmiljøet og det eksterne faglige landskapet og arbeidsmulighetene der.
• Postdoktorene skal også sikres deltakelse i organisert aktivitet, som bør inkludere karriereplanlegging, arbeid/fritid-balanse, universitetspedagogisk basiskompetanse, ledelse (selvledelse og gruppeledelse), nettverksbygging, søknadsskriving og populærvitenskapelig kommunikasjon.
• Mot slutten av postdoktorperioden skal OsloMet legge til rette for at det gjennomføres en vurdering av en intern komité, av den ansattes kompetanse og kvalifikasjoner opp mot kriterier for opprykk til professor.

Jeg håper Høydal og hennes postdoktorkolleger nå raskt vil få merke at tilbudet om støtte i arbeidet øker, og at vi i pandemisituasjonen klarer å samarbeide på tvers av organisasjonen slik at postdoktorene kan få utløst sitt fulle potensial ved OsloMet.