Autorisert, men uskikket helsepersonell?

«300 tvilsomme studenter er bare toppen av et isfjell» sier Kari Kildahl i Khrono. Hun er institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering på Oslo Met. Hun sier at det er ikke noen betenkeligheter som de fleste utdanner seg til helsepersonell i dag. Men hun er fortsatt skråsikker på at det er store mørketall bland dem som utdanner seg når det gjeller skikkethet. Sårbare grupper har krav på profesjonsutøvere som er skikket til yrket sitt. «Alle kan visstnok bli det de vil, men vi må da bli det vi er egnet til», sier Kildahl. I dette debattinnlegget skal vi argumentere for skikkethetsvurdering som grunnlag for inntak ved vernepleiestudiet og også trekke frem noen av problemene med mangel på skikkethetsvurdering i studiet.

Når man studerer bachelor innenfor helse og sosialvitenskap, er det lovpålagt at man skal være skikket til å kunne utøve yrket. En student er ikke skikket dersom han eller hun utgjør mulig fare for liv, fysisk og psykisk helse, eller viser uetisk holdning til rettigheter og sikkerhet overfor brukerene eller andre studenter de vil komme i kontakt med. Det som, ifølge Kildahl, går igjen i mange bekymringsmeldinger er manglende selvinnsikt, faglig svakhet, sosial inkompetanse eller kommunikasjonsfaglig svakhet.

En stor del av vernepleierutdanningen handler om å kunne kommunisere og samhandle med mennesker. Vi som profesjonsutøvere må kunne gi ut informasjon, ta imot informasjon, forstå det som blir sagt, kunne formidle og trøste. Forvrengt kommunikasjon og samhandling er ekstra vanskelig overfor sårbare mennesker. Hvordan kan studenter som ikke klarer å kommunisere med medstudenter i studiesituasjonen, forventes å kommunisere med sårbare grupper samfunnet?

Vi ønsker derfor en debatt om man burde ha andre inntakskriterier enn karakterer for å ha grunnlag for å vurdere skikkethet hos vernepleierstudenter før de starter på utdanningen. Dersom vi ser på andre utdanninger, for eksempel til å bli fengselsbetjenter eller politi, ser vi at det å komme inn på studiene er en omfattende prosess. Studentene må gjennom et intervju og en personlighetstest der skikkethet, personlig egnethet og modenhet vektlegges. Det legges også vekt på ansvars- og pliktfølelse, og at søkeren har verdigrunnlag og holdninger i tråd med det humanistiske menneskesynet. Søkere må være åpne og inkluderende overfor andre mennesker, kunne samarbeide godt med andre og ha gode kommunikasjonsferdigheter. Videre står etisk refleksjon og kritisk tenkning sentralt.

I opptakskravene til politi og fengselsbetjent studiene fremheves det at man vil møte mennesker som utfordrer, provoserer, berøre og engasjerer. Noen har begått alvorlige kriminelle handlinger, noen strever med psykiske lidelser, atferdsvansker eller tilpasningsproblemer. Som autorisert helsepersonell vil vi kunne arbeide med de samme brukergruppene som både fengselsbetjenter og politi. Enten i regi av sykehus, institusjoner eller som helsepersonell i fengsel. En vernepleiers tjenestemottakere tilhører noen av samfunnets mest sårbare grupper, og mange har i tillegg ikke muligheten til å kunne uttrykke sin mening. Feil person på feil plass kan gi alvorlige følger for tjenestemottakerne. Hvorfor gjelder vurdering av skikkethet ved opptak til andre utdanninger som jobber med sårbare grupper, men ikke for vernepleierutdanningen? Utdannelsen som vernepleier bygger på mange av de samme prinsipper og verdigrunnlag som politi og fengselsskolen. Derfor mener vi at det burde være en selvfølge at også studenter som søker seg til en helseprofesjon burde gjennomgå et intervju som en del av søknadsprosessen. Helsepersonell bør som personell i andre etater være trygge på at våre kollegaer er skikket. Vi mener derfor at det bør være opptaksintervju med fokus på skikkethet også for vernepleiere.

I tillegg til dette er det behov for økt samarbeid mellom praksisfelt og utdanningsinstitusjon om skikkethetsvurdering. Når vi har snakket med autorisert helsepersonell ute i feltet om skikkethet, kommer det frem at de har opplevd at det har vært vanskelig å få iverksatt skikkethetsvurdering på grunn av uenighet med utdanningsinstitusjonen. De har også opplevd at når de har meldt om manglende skikkethet hos en student siste studieårs praksis, så har utdanningsinstitusjonens tilbakemelding vært at det var som forventet. Hva som er forhistorien til studenten vet vi ikke, men det fremkommer at utdanningsinstitusjonen har hatt studenten under oppsikt lenge uten at det har ført til skikkethetsvurdering.

Hvorfor er det tilsynelatende så vanskelig å erklære en student som uskikket? Handler det om økonomi, om studiepoengproduksjon? Handler det om at det er så vanskelig å ta i dette? Hva skjer hvis utdanningsinstitusjonen unnlater å vurdere skikkethet? Blir det da studentene som i realiteten blir sittende med et ansvar for å vurdere sine medstudenters skikkethet? Som student står man i så fall overfor mange dilemmaer, både på studiested og ute i praksis. I noen situasjoner erfarer vi at det er grunnlag for å be om en vurdering av skikkethet hos en medstudent. Men likevel sier vi kanskje ikke ifra. Hvorfor ikke? Vi er kanskje redde for å ødelegge for andre studenter, vi vet kanskje ikke hvordan vi skal gå frem, eller vi er redde for å ikke bli hørt i et system der det er få skikkethetssaker. I 2015 ble det satt fokus på at studenter som ble erklært uskikket ved en utdanningsinstitusjon, kunne søke samme utdanning ved en annen utdanningsinstitusjon i landet. Dette hullet er nå tettet. Blir en student erklært uskikket, blir studenten registrert i Rust som er et felles register for alle landets utdanningsinstitusjoner. Dette medfører en karantenetid i fem år. Det som tilsynelatende fortsatt er mulig, er å søke seg til en annen profesjon innfor helsefeltet siden karantenen kun gjelder den profesjonen man ble utestengt fra. Fortsatt hviler det derfor et stort ansvar på den enkelte utdanningsinstitusjonen når det gjelder vurdering av skikkethet.

Ved å innføre et intervju der man vurderer skikkethet og personlig egnethet som en del av søknadsprosessen til helseprofesjoner, vil man i større grad kvalitetssikre at riktig student får tilbud om studieplass.

Vi mener derfor at et slikt intervju bør innføres også for vernepleiere. I tillegg må det bli et bedre samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og praksisfeltet om skikkethetsvurderinger og større vilje til å foreta slike vurderinger i utdanningene. Det er viktig både for tilliten til profesjonene og sårbare grupper at mer enn toppen av isfjellet er synlig.