Debatt

Den akademiske friheten skal beskyttes

Institusjonenes ansvar for å fremme og verne om akademisk frihet, foreslås nå og også omfatte ansvar for den enkelte ansatte som benytter denne friheten. Dette er både riktig og viktig, skriver rektor Svein Stølen.

Akademia skal ikke arbeide i isolasjon. Forskningen skal være åpen og utvikles i samspill med samfunnet for øvrig, skriver rektor Svein Stølen.
Akademia skal ikke arbeide i isolasjon. Forskningen skal være åpen og utvikles i samspill med samfunnet for øvrig, skriver rektor Svein Stølen.
Publisert Oppdatert

Vi ser press på forskningens frihet og på ytringsrommet fra ulike hold. Det er flere grunner til å rope varsko. Presset kan komme fra innsiden, fra universitetsansatte og studenter som mener de har krav på beskyttelse mot spesifikke ytringer. Det kan komme fra samfunnets makthavere, som ikke setter pris på kritisk korrektiv til myndighetene og andre maktbaser i samfunnet, og det kan komme fra ulike grupper med økonomiske, politiske eller ideologiske motiver.

Førsteamanuensis Katerini Storengs erfaringer med innblanding i forskning som skulle evaluere effekten av et britisk bistandsprosjekt for å hindre at kvinner dør fra utrygg abort, er et viktig eksempel. Donoren og brukerpartnere, i dette tilfellet internasjonale NGOer, brukte med viten og vilje etiske og metodologiske argumenter for å stoppe essensiell og kritisk forskning. Forskningsføljetongen om habilitet og uavhengighet i forskningen på laks og sjømat i 2017 og 2018 viser en annen fasett; vanskeligheter med å håndtere press fra en stor og betydningsfull næring.

Dette er advarsler vi skal ta høyst alvorlig. Universiteter er, i likhet med et uavhengig rettsvesen og frie medier, viktige bærebjelker i et demokratisk samfunn. De fungerer best når friheten i faglige spørsmål er ivaretatt og blir respektert.

Det betyr ikke at akademia skal arbeide i isolasjon. Forskningen skal være åpen og utvikles i samspill med samfunnet for øvrig. I medisinsk forskning har samspillet mellom pasientforeninger og forskningsmiljøer lange tradisjoner, og er ikke minst viktig for å få ressurser til forskning som kan gi bedre livskvalitet for pasientgrupper og deres pårørende. Mye står på spill for disse gruppene. Men det er viktig å vokte hvordan dette samspillet ser ut i hverdagen; akademisk frihet, med tydelige forskningsetiske lover og normsett, må gjelde også for denne relasjonen.

Universiteter er, i likhet med et uavhengig rettsvesen og frie medier, viktige bærebjelker i et demokratisk samfunn.

Svein Stølen

Generalsekretær Olav Osland i Norges ME-forening har tatt standpunkt til hva det bør forskes på. «Vi har gått inn for at vi støtter biomedisinsk forskning, vi ønsker mer av den typen forskning og vi mener at forskning på psykososiale forhold har fått for mye midler i mange år», sier han.

Dette er legitime synspunkter – interessenters interesse i hvordan forskningsressurser fordeles er del av en forsknings- og helsepolitisk debatt. På det annen side er en underskriftkampanje (ikke i regi ME-foreningen) rettet mot Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk - komiteer som skal vurdere forsvarlighet, nytte versus risiko ved forsøket og personvern før det blir gitt en godkjenning - for å stoppe spesifiserte prosjekter, å gå for langt.

Det kan ha en høy pris å forske på kontroversielle samfunnsspørsmål. Derfor er det riktig at universiteter og høyskoler skal fremme og verne om akademisk frihet, og om de ansattes utøvelse av denne. Forskere skal ha frihet til å velge spørsmål og metoder innen etiske normer – som også omfatter hensyn til hvordan forskningen påvirker dem det forskes på. Her er regelverket strengt. Prosjekter vurderes så av fagfeller og finansiører. Deretter har forskerne plikt til å legge frem sine resultater og bli utsatt for kritikk og motargumenter, med saklighet som rettesnor.

(Innlegget er endret 21.05.20 kl 01.29 hvor det presiseres at underskriftskampanjen ikke er i regi av ME-foreningen).

Powered by Labrador CMS