Debatt ● anders breidlid
Demokratiet forvitrer og makt konsentreres ved ansatt rektor
Hvor lenge vil de ansatte ønske å være medlemmer av eller stille til valg til et styre, der styreleder og de eksterne ikke tar hensyn til de ansattes interesser?
Det er noe noe fundamentalt galt med prosessen om hvordan toppledere ved norske universitets- og høgskoler tilsettes, det er new public management på sitt verste, mener professor Anders Breidlid.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LEDELSE| Fredag vedtok styret ved Oslomet at universitetet fortsatt skal ha ansatt rektor og at stillingen lyses ut for perioden fram til 2027. Vedtaket ble gjort med 7 mot 4 stemmer. Nær sagt som vanlig stemte de tre eksterne medlemmene samt styreleder for rektors forslag. Ganske oppsiktsvekkende var avtroppende rektors voldsomme engasjement i saken ved en institusjon som han nå forlater.
I et innlegg i Khrono dagen før styremøtet hvor spørsmålet om valgt eller ansatt rektor skulle diskuteres (17.juni) pekte han på det fortrinnlige ved enhetlig ledelse, at «enhetlig ledelse skaper handlingsrom» og hvor mye OsloMet hadde fått til med denne organisasjonsformen og implisitt med han som enhetlig leder. Det er grunn til å stille spørsmål ved om det passet seg for en rektor som går av om vel en måned å kaste all sin tyngde og rektorautoritet inn i denne debatten. Hans fordelaktige beskrivelse av OsloMet under hans ledelse ble for øvrig imøtegått av NTL og Forskerforbundet i en felles uttalelse i Khrono samme dag som rektors innlegg:
«Ledelsesformen vi har i dag passer bedre i en bedrift enn i akademia. På OsloMet har vi fått merke at autonomien innsnevres, makt konsentreres og demokratiet forvitrer, med en rektor som “daglig leder.“»
Fagorganisasjonenes uttalelse stemmer godt med en undersøkelse foretatt av Norsk Ledelsesbarometer i 2019 som påviser at arbeidstakeres innflytelse i Norge er blitt stadig mer innskrenket, og at arbeidslivet går i en mer autoritær retning. Selv norske ledere sier de er blitt mer autoritære. Ledelsesbarometeret viser til at det er et voksende demokratiunderskudd ved institusjonene der den vanlige arbeidstaker mister mer og mer innflytelse over egen arbeidsplass og over hvem som skal være universitetenes ledere.
Det er grunn til å stille spørsmål ved om det passet seg for en rektor som går av om vel en måned å kaste all sin tyngde og rektorautoritet inn i denne debatten
Anders Breidlid, OsloMet
Artikkelen fra flere forskere søndag 20.06 i khrono om at innspill fra ansatte om forslag til nytt punkt i rektors stillingsbeskrivelse ble avfeid på styremøtet føyer seg inn i dette mønsteret. De skriver: «Vi ble svært forundret over at innholdet i vårt innspill ikke ble nevnt og tatt opp til votering. Vi har fulgt universitetsdemokratiets spilleregler, men blir avfeid med at det ikke «var tid» til å diskutere innspillet og votere på vårt forslag til endring.»
En ansatt rektor trenger ikke å ta hensyn til den vanlige ansatte og beslutningsprosessene er ofte mer lukkede enn ved institusjoner ved valgte rektorer. Ordningen med ansatt rektor svekker ledelsens faglige forankring, svekker universitetsdemokratiet og svekker universitetenes rolle som demokratiske institusjoner i samfunnet.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
En rapport fra Forskerforbundet bekrefter det samme, og da rapporten ble offentliggjort kom interessant nok OsloMet dårligst ut. Det ligger i sakens natur at lukkede beslutningsprosesser også åpner for autoritære og lite demokratiske rektorer. Men dette brydde ikke flertallet i styret seg om, og føyde seg lojalt til rektors sterke føringer. Det er New Public Management (NPM) -ideologien på sitt verste. Spørsmålet er hvor lenge de ansatte ønsker å være medlemmer av et styre eller ønsker å stille til valg til et styre der styreleder og de eksterne ikke tar hensyn til de ansattes interesser, men nesten konsekvent følger den ansatte rektors linje. Det er et mulig scenario med alvorlige konsekvenser.
Det er grunn til å merke seg at det bare er de to eldste universitetene i Norge, Universitet i Oslo og Universitetet i Bergen samt Universitetet i Agder som har beholdt ordningen med valgt rektor. Hvordan vil flertallet i styret ved OsloMet forklare at det største og mest velrenommerte universitetet i Norge har beholdt ordningen med valgt rektor, men at det ikke passer for lillebror/søster OsloMet? Jeg vil mene at UiO er en vel så kompleks organisasjon som OsloMet, men greier seg altså utmerket med en valgt rektor med stort handlingsrom og som endog klatrer på den internasjonale rangeringen.
Det er noe fundamentalt galt med prosessen om hvordan toppledere ved norske universitets- og høgskoler tilsettes. Under en konferanse ved OsloMet som vi arrangerte i desember 2019 om New Public Management i høyere utdanning stilte representanten fra Arbeiderpartiet Nina Sandberg seg kritisk til NPM, og i det siste har andre politikere fra den rødgrønne siden og fagforeningsledere sagt at en reversering av NPM er nødvendig, og at en langt mer demokratisk styring av de høyere utdanningsinstitusjonene er maktpåliggende. Hvis vi får en annen regjering til høsten vil den forhåpentligvis starte arbeidet med en ny styringsstruktur med det uttalte mål at de ansatte ved universiteter og høgskoler i langt større grad får kontroll over sin egen arbeidsplass.
