10 forklaringer på ulik sensur

Publisert - Sist oppdatert
Digital eksamen Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Digital eksamen Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Hvordan kan det gå til at en sensor gir toppkarakteren, en annen stryk på samme oppgave? Lars Rune Halvorsen på Høgskolen i Østfold gir her ti mulige forklaringer.

Hvert år, i det minste så lenge jeg har vært tilknyttet akademia, dukker de samme sakene opp. Noen eksamenskandidater er fornøyde med karakteren. Andre er misfornøyd med karakteren; noen av kandidatene strekker hånden opp i været og tar karakteren på egen kappe - andre er i sjokk og vantro over sensorenes påfunn.

Les også: 

Klagesensuren kan gi ulike resultater; kandidaten kan forbedre, forverre eller bli stående på opprinnelige sensur. Avhengig av utgangspunktet kan den påfølgende blindsensuren være litt av et sjansespill med andre ord. Min egen erfaring (som visstnok stemmer passe godt med litteraturen på emnet) er at under en samsensur treffer sensorene overraskende likt med hverandre. Men, innimellom er krisen ute - både internt i et sensorpar, men også mellom opprinnelige kommisjon og klagekommisjonen. Med ett befinner man seg i hver sin ende av karakterskalaen, hvordan kunne dette gå til?

Spørsmålet fenger oss alle. Kanskje fordi det berører en av de mest grunnleggende følelsene vi har erfart fra små barnsben av; urettferdighet og rettferdighet. Det kjennes dypt urettferdig for den enkelte å urettmessig bli trukket for et arbeid av stor betydning. Tilsvarende kjennes det dypt urettferdig for medstudenter og andre berørte parter (fremtidig klienter/pasienter/kunder/arbeidsgivere) om en kandidat får en urettmessig god karakter. Altså en rettferdig beslutning er det som søkes og da er det sentralt at en sensur ikke oppleves som vilkårlig. Hva kan grunner til sensoruenighet være?

Når det gjelder valget å klage på en sensur bør kandidatene vurdere dette valget, ikke bare opp mot hva som kan vinnes, men også hva som kan tapes.

Lars Rune Halvorsen
Sensor og høgskolelektor

Her følger en høyst uhøytidelig «Topp ti-liste» over mulige grunner til manglende samsvar innenfor et sensorpar og mellom sensorpar. Noen begrensninger hører med i alle akademiske arbeider og denne teksten er intet unntak; lista passer best inn til empiriske helse- og sosialfaglige oppgaver, typisk større semesteroppgaver og bacheloroppgaver.

Ofte sies det at sensorer kan bedømme en besvarelse holistisk (typ en helhetsvurdering) eller analytisk (vurderer bestanddelene). Uavhengig av fremgangsmåten for bedømmingen er alltid en vurdering om det finnes såkalte kardinalfeil, feil som er såpass grove at uavhengig av besvarelsens øvrige kvalitet, fører denne feilen(e) til at besvarelsen trekkes kraftig i vurderingen. Kanskje til og med til stryk. Ulike kardinalfeil kan oppdages av en av sensorene/sensorparet, men ikke av den/de andre. Eller at kardinalfeil oppdages, men vurderes til og akkurat passere en minimumsgrense. Dermed kommer den berømmelige og uunngåelige, faglige skjønnet, til syne. Noen varianter er:

  1. Sensoren oppdager at søkeprosessen, alt fra valg av databaser/søkeord/valg av språk/inkluderings- og ekskluderingskriterier, osv., ikke holder mål. Funn eller manglende funn av litteratur påvirker besvarelsen i stor grad - en sensor kan vurdere at totalt sett er dette under akseptabel nivå. En annen sensor oppdager kanskje feilene/manglende, men vurderer det ditt hen at det akkurat passerer minimumsgrensen for det akseptable – dette kan selvfølgelig være ekstra fristene hvis resten av besvarelsen er særs god.
  2. Sensoren oppdager at det er et manglende samsvar mellom metoden som oppgis og resultatene som presenteres. Det manglende samsvaret kan oppdages av sensorene, men kan bli vurdert av den ene til å være under en minimum akseptabel grense - den andre akkurat tilstrekkelig.
  3. Sensoren oppdager et manglende samsvar mellom slutningene som kan trekkes på bakgrunn av den valgte metoden/designet. Det manglende samsvaret kan oppdages av sensorene, men kan bli vurdert av den ene til å være under en minimum akseptabel grense - den andre akkurat tilstrekkelig.
  4. Sensoren oppdager at det er manglende samsvar mellom problemstillingen, design, metode og slutningene som trekkes/konklusjonen. Delene kan hver for seg være sært godt beskrevet og utført, men de er utført på feil grunnlag. Den andre sensoren identifiser muligens de samme tendensene, men vurdere svakhetene til å være akkurat innafor det akseptable - i og med at besvarelsen øvrige deler er godt beskrevet/utført, gis det en god vurdering.
  5. Sensorene vurdere kandidatenes valg av teori ulikt - den ene sensoren kan godta utelukkende bruk av eksempelvis norsk/nasjonal litteratur, med hovedvekt på ikke-fagfellevurderte vitenskapelige kilder, og godtar bruk av annen kandidatlitteratur (bachelor- og masteroppgaver). Den andre sensoren/sensorparet legger i høyere grad vekt på at kandidaten skal bruke litteratur av høy internasjonal- og vitenskapelige kvalitet. Andre grunner en oppdagelse og en skjønnsbasert vurdering av kardinalfeil er også mulig.
  6. Sensorene er for lite kjent med det konkrete fagfeltet eller metoden til at de gjenkjenner det briljante, men «utenfor boksen»-bidraget kandidaten har levert. Besvarelsen trekkes ned på feil grunnlag. Til kandidatenes store overraskelse er dette ofte ikke primærårsaken til at bedømmelsen faller i disfavør, men av og til kan det faktisk være tilfelle. Urettferdigheten er til å ta og føle på.
  7. Sensorene er for lite kjent med det konkrete fagfeltet eller metoden til at de oppdager små nyanser av feil og mangler, og om de hadde blitt identifisert, burde medført trekk i vurderingen. Til glede for den enkelte kandidat og ikke nødvendigvis til fullt så stor glede for andre berørte parter.
  8. Første sensorpar er ofte kjennetegnet ved at den interne sensoren også har fungert som en veileder for kandidaten(e). Her kan det tenkes at i noen tilfeller kan den interne sensoren bli noe «blindet» av kjennskapet til både kandidaten og arbeidsprosessen underveis og dette påvirker bedømmingen. Kandidaten får igjen noe ekstra for en hyggelig fremtoning og en påskjønning for det harde arbeidet som er lagt ned.  Dette noe ekstra er ukjent og dermed ikke inkludert i vurderingskriteriene til en klagekommisjon. Alternativt kan det motsatte tenkes; at dårlig forhold mellom kandidat(ene) og internveileder/sensor medføre en ulempe for kandidaten(e), men dette blir korrigert av en klagekommisjon.
  9. Den ene sensoren er udugelig og klarer å påvirke den andre sensoren til å godta sin vurdering. Alternativt, begge sensorene er udugelige.
  10. Sensorene har ikke tatt seg ikke bryet med å vurdere besvarelsen skikkelig - det blir tilfeldig hva vurderingen viser og beslutningen viser alle tegn på å være tatt på bakgrunn av irrelevante aspekter.

En begrunnelse på bedømming, vil etter mitt skjønn aldri kunne gi en fullgod forklaring på alle deler i en empirisk prosess med påfølgende dokumentasjon i form av en besvarelse, som er påkrevd for at kandidaten skal få et nødvendig innblikk i hva som gikk galt eller hva var glimrende i et empirisk arbeid. I verste tilfelle vil empirisk arbeid som har kardinalfeil ikke kunne rettes opp igjen, rett og slett fordi metodiske feil tilhører fortiden og fortiden kan ikke rettes opp igjen. Feil som ikke oppdages kan heller ikke være bidragsytende for ny læring og kunnskap for kandidaten.

Hva kan så kandidaten gjøre, bortsett fra det åpenbare – lese og engasjere seg i alt det faglige som foregår på et studium? For det første bør man forkaste den seiglivede idéen om at en ekte student ordner alt opp på loftet sitt, helt alene og med minimum av kollegial støtte og veiledning fra veileder. Min erfaring er at omtrent alt som kan gå galt i empirisk arbeid, det går jaggu galt i empirisk arbeid. Hvis man ikke tar høyde for feil, tillater seg å kjøre ulike piloter (dvs., uttesting av det meste man skal gjøre; alt fra observasjonsprotokoller, intervjuguider, tiltakspakker, osv.), og sette av tilstrekkelig tid med skriving og det å få feedback på skrivingen – har man potensielt store problemer. Hvis ditt studiested tilbyr muligheten for å delta på de ansattes forskningsprosjekter og/eller ulike studentaktive laber, er det virkelig å anbefale.

Når det gjelder valget å klage på en sensur bør kandidatene vurdere dette valget, ikke bare opp mot hva som kan vinnes, men også hva som kan tapes. Sånn er realitetene i dag. Kanskje begrunnelsen fra det opprinnelige sensorparet bør legges i en skuff et par dager, til den verste forargelsen har glidd over, før kandidaten på nytt leser over begrunnelsen og sammenligner denne med sin besvarelse. Først da er tiden inne for å vurdere om hendene skal opp i været, eller om en klage fortsatt er berettiget.           

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

(U)redelighet. Vitenskapelig uredelighet må forebygges. Hva med et vitenskapsombud, spør professor Trine B. Haugen ved HiOA.