Debatt ● Ellen-Marie Forsberg
Målrettede samfunnsoppdrag må involvere bredt
Det ligger i ordet målrettet samfunnsoppdrag at dette er et oppdrag for samfunnet, og ikke bare forskningen. Borgere og velgere må oppleve at samfunnsoppdragene faktisk gjør verden bedre, og vi — som forskere og forskningspolitiske aktører — må legge til rette for dette.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den norske forskningspolitikken inkluderer nå virkemiddelet målrettede samfunnsoppdrag som er inspirert av «missions» i europeisk forskningspolitikk. Tenkningen som ligger til grunn for «missions» er at vi som samfunn står overfor store utfordringer som forskningen må bidra til å løse, men som ikke kan få den ønskede effekten uten at det gjøres i partnerskap med de som skal ta forskningen i bruk: de som skal videreutvikle og implementere modellene, resultatene eller teknologiene. Målrettede samfunnsoppdrag som virkemiddel i forskningspolitikken innebærer derfor finansiering av større prosjekter som involverer bredt.
Det er lett å være enig i denne problembeskrivelsen og den overordnede intensjonen. Men intensjonen må iverksettes riktig for at den skal få den ønskede effekten. Og her begynner utfordringene.
Det har vært mange gode diskusjoner rundt de overordnede definisjonene til samfunnsoppdragene som ble inkludert i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Er «bærekraftig fôr» et for snevert tema? Hva ligger i overskriften «inkludering av barn og unge»? Og ikke minst var det mye politisk diskusjon rundt det tredje samfunnsoppdraget som Stortinget ba om som et tillegg ved diskusjonen av Langtidsplanen: burde det defineres som «grønn omstilling og vekst» eller det smalere «sirkulærøkonomi»?
Et annet tema som fortjener mer diskusjon er hvor bred involveringen i samfunnsoppdragene bør være.
EU-kommisjonen er tydelig om sine «missions»: «They will deliver impact by putting research and innovation into a new role, combined with new forms of governance and collaboration, as well as by engaging citizens.» Den norske Langtidsplanen er mer forsiktig om hvem som skal inkluderes i samfunnsoppdragene: «blant annet bedrifter, offentlige tjenesteytere og regulatoriske myndigheter i samarbeid med forskere».
Langtidsplanen utdyper at vi i Norge har hatt akselererende samfunnsoppdrag i lang tid, og anser at akselererende og de mer omfattende transformerende samfunnsoppdragene (som de europeiske «missions» kan forstås som) kan sees i sammenheng (s. 76). Planen tar ikke tydelig stilling til om de foreslåtte samfunnsoppdragene skal være akselererende eller transformative, men samfunnsmessig transformasjon synes ikke å være i fokus, mens det vises til at videreføring av teknologiakselererering omtales som positivt av NIFU og OECD.
Norsk forskningspolitikk har hatt mye brukermedvirkning over lang tid. Å involvere industrien, pasientorganisasjoner eller andre organiserte bruker er bredt implementert i forskningsfinansiering. Store, koordinerte programmer har vi også hatt i lengre tid, som for eksempel Climit og Pilot-E. Er det egentlig noe nytt med de målrettede samfunnsoppdragene, om de forstås som akselererende?
Jeg mener at samfunnet går glipp av en viktig mulighet om vi ikke utvider nedslagsfeltet for samfunnsoppdragene som nå skal iverksettes.
Ellen-Marie Forsberg
Jeg mener at samfunnet går glipp av en viktig mulighet om vi ikke utvider nedslagsfeltet for samfunnsoppdragene som nå skal iverksettes. Viktigheten av involvering av samfunnet må komme mye tydeligere frem i beskrivelsene av samfunnsoppdragene og i kravene i de fremtidige utlysningene.
Samfunnsoppdrag er noe annet enn «Innovasjonsprosjekt i næringslivet» eller offentlig sektor, eller «Kompetanse- og samarbeidsprosjekt». Hvis det er virkelig er et oppdrag for samfunnet (og ikke for forskningssektoren) så må samfunnsorganisasjoner (sivilsamfunnsorganisasjoner) involveres og prosjektene må forventes å benytte seg av det mangfoldet av virkemidler for involvering av borgere som finnes. Det norske Teknologirådet har en metodekatalog, det samme har det danske Teknologirådet, og det europeiske prosjektet Engage2020 har et nyttig online verktøy kalt action catalogue som kan hjelpe til å finne metoder for ulike typer prosjekter.
Hvorfor er dette viktig? Hvorfor er ikke bærekraftig fôr bare et teknologisk og regulatorisk spørsmål? Jo, fordi forbrukerne må i siste instans akseptere å spise laks som har vært foret på tarmsjøpung eller bakterier. Og borgerne må akseptere at norske fjorder ikke bare brukes til fiskeoppdrett, men i tillegg til oppdrett av blåskjell som oppdrettslaksen skal spise.
Videre må ulike grupper av barn og unge kunne kjenne seg igjen i situasjonsanalysen som ligger til grunn for virkemidlene som blir utviklet i dette samfunnsoppdraget. Og velgere må oppleve at det å bruke skattepenger på omlegging av industrien til mer sirkularitet er riktig prioritering og stemme på partiene som fremmer dette. Og vi som forbrukere må støtte nye hverdagspraksiser der vi låner og leier, og ikke alltid eier; bruker klær, elektronikk og kjøkkeninnredning lenger, og bruker penger på reparering og ikke nykjøp.
Derfor er det viktig å involvere bredt for å lykkes med samfunnsoppdragene, både i implementeringsfasen og nå mens virkemiddelet er i støpeskjeen.
Arendalsuka: Onsdag 16. august kl. 15 inviterer NORSUS til debatt om temaet på arrangementet «Mission possible: Sirkulærøkonomi som involverer hele samfunnet!»
