Debatt ● Oscar Amundsen
Campus-prosjektet: Optimist i trøbbel
Selv en optimist som meg må innse at NTNU blir et dårligere universitet med en samlet campus, skriver Oscar Amundsen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Styrets behandling av ny campus nærmer seg. Som forventet er en del ting fortsatt uklart. Det må vi akseptere i et såpass omfattende prosjekt. Men noe er klart allerede: En ny samlet campus vil svekke NTNU som universitet.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Blir det for uærbødig og tabloid å påstå noe slikt? Vi snakker tross alt om splitter nye bygninger (riktignok av ‘First Price-kvalitet’). Vi snakker om fellesarealer med fargerike sofaer, og en lang rekke nye Yuccapalmer. Flere studenter vil kunne ta sykkelen fra Møllenberg til ‘skolen’ (som de selv sier). Ikke minst vil det bli lettere å velge fag på tvers for ‘kundene’ våre. Og hva er bedre enn fornøyde kunder?
Men det er trøbbel i vente. Selv en optimist som meg, har måttet innse realiteten: De som skal jobbe på den nye campusen får ikke arbeidsplasser egnet til å gjøre jobben sin skikkelig. Kontorlandskap er som kjent et elendig verktøy for fagfolk ved et universitet. Universitetsfolk trenger ikke mye mer enn et kott, men de trenger en dør å lukke. Hvis du utstyrer en snekker med dårlig verktøy, synker kvaliteten på arbeidet hennes. Det er en såkalt ‘no brainer’.
Før jul hadde jeg besøk av en svensk kollega. Universitetet han tilhører fikk nytt bygg med åpne landskap for noen år siden. Det fungerte selvsagt veldig dårlig. Etter en kostbar (men halvhjertet) ombygging, står landskapene fortsatt tomme for folk, kunne han fortelle. Bygget vant en pris for sin flotte arkitektur, mens fagfolkene for lengst har flyttet hjem. Hver til sitt mer eller mindre egnede hjemmekontor.
Det er ikke tvil om at fagmiljøer som får slike arbeidsforhold gradvis vil fragmenteres og svekkes. Spørsmålet til NTNU-styret blir derfor: Hva er viktigere enn levende og sterke fagmiljøer ved et universitet?
Ironisk takk til Statsbygg. Statsbygg
var myndighetenes faglige rådgiver da normen for
statlige arbeidsplasser ble bestemt. Resultatet ble en norm som i praksis
blokkerer muligheten til enekontor ved universitetene. Det er vanskelig å være
takknemlig overfor en slik rådgiver.
For hva gjør virksomheter som ligner oss i arbeidsinnhold, men som slipper å høre på Statsbyggs faglige råd? La meg ta to lokale eksempler: Høyskolen Dronning Mauds Minne (en stiftelse) og NTNU Samfunnsforskning AS. Begge er langt fattigere enn NTNU. Da de bygde nytt for noen år siden, ble det likevel realisert enekontorer til faglig ansatte begge steder. De som tok beslutningene i disse virksomhetene, la rett og slett vekt på hva de ansatte trenger for å gjøre en god jobb.
Epilog: Dragvoll inn i solnedgangen
Når jeg underviser på Dragvoll, pleier jeg å la studentene bestemme om vi skal ha lyset på eller av i timen. Dette er hvis jeg skal vise noe på lerretet, og det gjelder kun noen av rommene jeg bruker. Avstemningen ender vanligvis med at vi slukker lyset. Studentene ønsker rett og slett å se hva som står på skjermen. Videokanonen er nemlig så gammel og svak at taklyset må slukkes for å øke kontrasten. Det er både flaut og komisk, men nødvendig. Vi slår alltid på lyset i pausen, slik at folk våkner til litt. Jeg har sluttet å ta kontakt med teknisk stab om saken. De er alltid hyggelige, men har vært klare på at videokanonene ikke vil bli oppgradert. Det har noen (som ikke driver med undervisning) bestemt.
Jeg forteller ikke denne historien for å klage. Poenget er å si at jeg lenge har vært klar for å flytte til ny campus. Sant å si har jeg aldri vært en Dragvoll-romantiker som trives best med åker og eng rundt meg. Men slik ny campus nå ser ut til å bli, så vil jeg heller fortsette å undervise i mørklagte klasserom på Dragvoll.
Innlegget ble først publisert i Universitetsavisa.
