Bruker masse tid på kandidater som trekker søknaden sin

— Det er flere og flere som trekker sitt kandidatur til en stilling som vitenskapelig ansatt. Ofte på slutten av en prosess, forteller Ingvild Reymert, seniorforsker ved Institutt for samfunnsforskning.

De siste fire årene har hun jobbet med sin doktorgrad om vitenskapelig ansettelsesprosesser både i Norge og internasjonalt. Fredag skal hun disputere. Der har hun funnet flere konklusjoner, blant annet følgende:

• Stor økning i antall kandidater som søker, men også flere som trekker seg.
• Ansettelsesprosesser har blitt mer strategiske og det har blitt mer vanlig at intervjukomiteen endrer den sakkyndige komiteens rangeringer.

Tidkrevende prosess

Man kan tenke seg til at det er positivt at de som skal ansette en vitenskapelig ansatt får flere kandidater å velge mellom, men samtidig er det en tidkrevende prosess når aktuelle kandidater trekker seg.

— De jeg har snakket med sier at det er en utfordring at flere og flere trekker seg fra prosessen. Å ansette en vitenskapelig ansatt er som å ansette en toppleder i en annen organisasjon. Institusjonene bruker masse ressurser på prosessen, sier Reymert.

les også:

Tellekanter trengs for å komme gjennom nåløyet

Hun har naturligvis ikke spurt hver og en om hvorfor de har trukket seg, men kan spekulere.

— Det hadde vært spennende å funnet ut av. Men inntrykket mitt er at noen velger å bli værende der de er, de har fått et annet jobbtilbud eller kanskje man bruker det til å forhandle bedre lønn der man er, sier forskeren.

Hun ser at det også dukker opp flere og flere internasjonale søkere, men at det ofte er vanskeligere å få kvinnelige internasjonale kandidater enn mannlige til Norge.

— Universitetene rapporterer om at det er vanskelig for de internasjonale kvinnelige søkerne å få med seg hele familien til Norge. Det er lettere for menn å få med familien sin. Det har jo vært snakk om at mange internasjonale får stillinger i Norge, men vi mister kanskje en god del kvinnelige søkere fra utlandet på grunn av dette.

Endres av intervjukomiteen

Et annet element i ansettelsesprosessen som Reymert har sett på er hvordan selve ansettelsen foregår. Der viser tall at den sakkyndige komiteens rangeringer av kandidater oftere blir endret av intervjukomiteen.

— Det har blitt mer vanlig praksis i Norge. Men samtidig er det store fagforskjeller på hvor dette blir gjort. Det er ikke like vanlig å endre i samfunnsvitenskap, som i naturvitenskap, sier Reymert.

Professor Tore Wig har tidligere sendt et innspill til Kierulf-utvalget der han ønsker mer åpenhet rundt ansettelser.

Ved universitetet i Oslo har ni prosent blitt overstyrt av intervjukomiteen siden 2017. 18 prosent i fysikk og 28 prosent i informatikk, viser funnene til Reymert.

— Både instituttledelse og vitenskapelige ansatte jeg har snakket med er positive til denne utviklingen. Skal du ansette en professor eller førsteamanuensis så blir ofte de værende der hele karrieren. Det er en langtidsinvestering der man ikke kan risikere å ta feil valg. De skal gjerne passe inn sosialt også, forklarer hun.

Strategiske valg har også blitt viktig i tankegangen når en ny person skal ansettes. For eksempel med å se om personen har en kompetanse som kan bli viktig i fremtiden på undervisning.

— Det har vært en endring på denne tankegangen de siste årene. Det ser man også mer tydelig i utlysningsteksten. Noen institutter er mer avhengig av ekstern finansering og da må de gjerne tenke mer strategisk i ansettelsesprosessen, sier Reymert.