Debatt ● Hanne Mørk
Blir lille larven OsloMet aldri mett?
Slik skaper man et monopol, skriver statsautorisert tolk, Hanne Mørk.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
OsloMet har nok monopol på utdanningen av og registreringskriteriene for tolker, trass dekan Sarah Paulsons ulne svar i Khrono 10.02.21.
Selv om OsloMet hverken drifter eller eier registeret, noe jeg heller ikke har påstått, sitter de på alle sider av bordet når det gjelder vår inngang til arbeidsmarkedet. Tolkeutdanningen defineres av OsloMet.
Det er ikke mulig å få godkjent utenlandsk tolkeutdanning fullt ut og heller ikke kurs arrangert av f.eks. universiteter. OsloMet/IMDi krever at all utdanning skal gjelde tolking i offentlig sektor og ha norsk i språkkombinasjonen. Slik skaper man et monopol.
På et tolkeseminar høsten 2019 om det nye registeret presenterte seksjonsleder for tolkeseksjonen bl.a. et nytt tilbud i grunnemnet Tolking i offentlig sektor, et samarbeid mellom NHH, Høgskolen på Vestlandet og Universitetet i Bergen. Sitat: «Innpasning av studiet i bachelorprogrammet ved OsloMet er et krav til det nye studietilbudet».
Ingen nytenking her, nei, ingen faglig diskusjon som kunne berike og fornye studiet. Det er ingen hemmelighet at mange tolker tar bachelorgraden ene og alene fordi de ellers ikke vil få høyeste klassifisering i Nasjonalt tolkeregister. Det er ikke mange som glade for å studere i grupper der noen har 20 års erfaring eller mer, og andre ingen, der noen har mastergrad, og andre ikke har fullført videregående. Det nemlig mulig å søke om fritak – f. eks. fra krav om samfunnskunnskap, rettslære, norsk på høyt nivå osv, som elever på videregående må beherske for å bestå. Forstå logikken den som kan.
Paulsen skriver at OsloMet «jobber kontinuerlig med å utvikle tolkeutdanningen». Underlig da, at kursbeskrivelsen for grunnemnet ikke er nevneverdig annerledes nå enn den det var i 2011.
Det finnes ingen andre godkjente utdanningsveier og ingen andre godkjente enkeltkurs enn de som gis eller er designet av OsloMet. Jeg tror ikke det er mye mer å si om det – makta rår.
OsloMet har fast grep om testene og autorisasjonsordningen for tolker. IMDi skriver på sine hjemmesider under overskriften Hvordan bli tolk? at «du kan bli tolk ved å ta autorisasjonsprøve i tolking, tolkeutdanning eller språktest og tolkekurs ved OsloMet Storbyuniversitet». (Min utheving)
Ikke monopol, sa du? Dette bordet har altså allerede tre kanter: utdanning, kurs og autorisasjon, og OsloMet sitter ved dem alle.
Finnes det flere kanter på dette bordet? Det gjør det, og der finner vi overraskende nok OsloMet enda en gang.
Før NOU 2014:08 om forslag til tolkelov ble sendt ut på høring, hadde utredningsgruppen møter med en rekke instanser. Mens de andre ble avspist met ett møte hver, ble OsloMet ble innvilget tre, som i tillegg var av lengre varighet enn de andre.
Høringsnotatet drøftet også Nasjonalt tolkeregister. Det gamle registeret var teknisk sett utgått på dato, og det ble foreslått å lage et nytt. Det ble anbefalt at «registeret rendyrkes som et innsynsregister over personer med dokumenterte kvalifikasjoner i tolking», og at det skal «sikre at tolkene har de kvalifikasjonene som kreves».
Ifølge høringsnotatet er «kvalifikasjonskategoriene i Norsk Tolkeregister godt utprøvd og vurdert siden registeret ble etablert i 2005. Departementets vurdering er derfor at det er hensiktsmessig at kvalifikasjonskravet i tolkeloven bygger videre på disse kategoriene». (s. 54).
Her er det ingen ting som tyder på at vesentlige sider ved oppføringskriteriene skulle endres. Heller ikke noen av høringsinstansene ga uttrykk for noe ønske i så måte. Det var derimot et unisont ønske om muligheter for sanksjoner og fjerning fra registeret av tolker – en gjenganger i alle år, men klageordningen og klare kriterier for utestengelse fra Nasjonalt tolkeregister er fortsatt ikke på plass, 25 år etter at det ble opprettet.
Det gamle registeret tillot oppføring av alle tolkens kvalifikasjoner, inkludert annen utdanning og relevant erfaring, utgivelser o.l.
Derfor fikk antagelig svært få med seg at kvalifikasjonskriteriene skulle endres - opplysningene ble begravet på side 81 av 121. Den nye definisjonen av «kvalifisert tolk» er selvmotsigende:
«IMDi har i samarbeid med OsloMet og med innspill fra flere aktører på feltet, utarbeidet nye kategorier for tolker oppført i Nasjonalt tolkeregister og disse vil tre i kraft ved lanseringen av det nye registeret i 2020. Bakgrunnen for de nye kategoriene er innføringen av bachelorutdanningen ved OsloMet. De nye kategoriene gjenspeiler dagens kvalifiseringssystem for tolker i Norge.» (min utheving).
Dette er villedende, ingen andre aktører hadde slike innspill - her har OsloMet klart å kvitte seg med alle konkurrerende kvalifikasjoner. Det nye registeret skjuler faktisk alle andre kunnskaper tolkene beviselig har. Oversikten over tolkenes reelle kvalifikasjoner er dermed dårligere i det nye registeret enn i det gamle, her er ingen gjenspeiling. Tvert imot, glere instanser påpekte i sine høringsuttalelser at «kvaliteten på tolker må samtidig heves, eksempelvis ved å tilby spesialfag innenfor barnevern, helse, utlendingsfeltet mv.» (Bufdir).
Seniorrådgiver Janne Bjotveit Skovgaard påpekte på seminaret at «registeret er utarbeidet i nært samarbeid med OsloMet». Hensikten med utformingen var at det skulle være «så enkelt, så enkelt» for oss å registrere oss, fordi IMDi kunne hente ut alle utdanningsopplysninger fra norske registre.
På spørsmål om hvordan annen utdanning og kurs da kunne dokumenteres, var svaret igjen at bare tolkestudier gjelder, og bare med norsk i språkkombinasjonen og bare for tolking i offentlig sektor. Catch 22: Det finnes ingen andre utdanninger enn OsloMets som fyller kriteriene.
Paulsen skriver at fakultetet «er svært opptatt av å øke kompetansen til ferdigutdannede tolker». Ja, hvordan foreslår du at vi kan øke kompetansen vår, Paulsen, når dere ikke selv tilbyr kurs og har satt en effektiv stopper for godkjenning av alle andres, selv på masternivå?
OsloMet vil gjerne ha et fastere grep om arbeidsmarkedet, og sikre kretsløpet. Mange profesjonsstudier er gjort om til akademiske øvelser de senere årene, bl.a. ambulansetjeneste. Profesjonsstudiene har eller får praksiskrav, det er også et uttalt politisk mål. Johanne Waaler skrev i Khrono 12.02 at norske universiteter og høyskoler blir sterkt oppfordret til og får støtte til praksisplasser. Slik vil det også bli for tolkestudiet.
Da står få reelle muligheter åpne: Praksisplasser forutsetter en fast stab eller, i det minste, et fast opplegg med erfarne frilansere som kan veilede i praksistiden. Dette finnes ikke for tolker. Domstolsadministrasjonen har et eget system og det er ikke mulig å se for seg noen praksisordning der slik systemet nå rulles ut, med en felles kalenderordning for hele landet, basert på Nasjonalt tolkeregister. Nettopp derfor blir samarbeidsavtalen med Hero så bekymringsfull: Hero har anbud på tolking for politiet og er samtidig en stor leverandør av tolketjenester til kommunene.
Da er vi tilbake i loopen: Kurs på OsloMet, ut i praksis styrt av OsloMet, klassifisering i et register skreddersydd for OsloMet for i det hele tatt å få jobb der det er nok jobb til å kunne leve av: Offentlig sektor.
At OsloMet lenge hevdet at deres bachelor automatisk førte til autorisering som tolk, føyer seg pent inn i dette mønsteret. Heldigvis har IMDi denne gangen ikke latt seg presse. IMDi og OsloMet bør ikke være siamesiske tvillinger.
