Debatt ● Guro Elisabeth Lind
Blir du stipendiatenes statsråd, Sandra Borch?
Nylig kom gladnyheten om at stipendiater får forlenget stipendiatperioden også for kortere sykefravær. Neste skritt må være å få på plass retten til dagpenger. Fikser du det, Sandra Borch?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Etter mange, mange års kamp fikk Forskerforbundet endelig gjennomslag for at også kortere sykefravær skal gi rett til forlengelse av stipendiatperioden. Det betyr at stipendiater og postdoktorer som selv er syke, er hjemme med sykt barn, er på heimevernsøvelse, er legdommere eller på annen måte har permisjon fra arbeidet som følger av lov og avtaleverk, kan melde inn sitt fravær og få det fratrukket ansettelsesperioden fra første dag.
Vedtaket vil gjøre stipendiatperioden mindre stressende, og bidra til at flere gjennomfører doktorgraden. Det er bra for samfunnet, og bra for de unge forskerne. Og det vil gjøre det lettere å kombinere en akademisk karriere med livet som småbarnsforelder. Det er bare å gratulere regjeringen med et skikkelig kinderegg av en lovendring.
Men arbeidet for enklere stipendiatliv kan ikke stoppe der. Vi vet at doktorgradsperioden er tøff for mange, og senest denne uken kunne vi lese hvorfor tre stipendiater ikke ville anbefale andre å ta samme karrierevalg. Forskerforbundets siste medlemsundersøkelse viste at bare 1 av 3 unge forskere vil anbefale andre unge en forskerkarriere.
Vi vet fra flere undersøkelser at den viktigste grunnen til at så få vil anbefale andre en forskerkarriere, er den store jobbusikkerheten. Skal vi sikre god rekruttering til forskeryrket, må vi gjøre inngangen til forskeryrket tryggere og fjerne unødvendige hindringer i starten av forskerkarrieren.
En av disse unødvendige hindringene, er manglende rett til dagpenger for doktorgradskandidater som ikke er ferdige når ansettelsesperioden er over. Dette er også en sak Forskerforbundet og andre har kjempet for lenge, og som regjeringen enkelt kan gjøre noe med.
Problemet for doktorgradskandidater som ikke rekker å bli ferdige med avhandlingen på normert tid, er at de faller mellom to stoler. De er verken ordinære arbeidstakere, eller studenter. Å være doktorgradskandidat er i utgangspunktet uforenlig med rett til dagpenger, fordi NAV har definert at arbeid med en doktoravhandling hører inn under "utdanning". Mens andre arbeidsledige kan kombinere relevant utdanning med dagpenger, nektes derfor doktorgradskandidatene å fullføre avhandlingen hvis de mottar dagpenger.
Doktorgradskandidater kan altså få dagpenger. Men bare hvis de ikke fullfører arbeidet sitt.
Dette er åpenbart problematisk for den enkelte kandidat. Men det er også sløsing med samfunnets ressurser. Samfunnet har investert i doktorgradsutdanningen, og vil få mye mer tilbake hvis kandidaten fullfører og bidrar i arbeidslivet med sin kompetanse.
Utestengelsen fra muligheten til dagpenger, gjør en allerede usikker forskerkarriere
mer utrygg. Det er en unødvendig firkantet og urimelig praksis, som rammer unge
forskere som av ulike (og ofte gode) grunner har blitt forsinket i
doktorgradsutdanningen. Med enkle grep kan regjeringen fjerne denne hindringen.
Fikser du det, blir du stipendiatenes statsråd, Sandra Borch!
