Debatt ● Per Martin Norheim-Martinsen
Ble vårt «lille land» nå litt mindre?
Innføring av studieavgift for ikke-europeiske studenter har ført til et fattigere grunnlag for å forstå verden rundt oss. Innser regjeringen konsekvensene av dette?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Da regjeringen fra og med i år besluttet å kreve studieavgift fra såkalte tredjelandsstudenter, var det forventet en nedgang i antall søkere. Dette slo så til de grader til i årets opptak: Universitetene mistet nær 80 % av de ikke-europeiske søkerne.
Nå, etter at undervisningen er i gang, opplever vi også effekten i klasserommene.
Ved mitt universitet har studentene på våre engelskspråklige studier alltid vært en mangfoldig gruppe. I tillegg til Norge, kommer de fra land som Argentina, Malawi, USA, Iran, Singapore, New Zealand og Portugal. Alle de befolkede verdensdeler.
Verdien av dette mangfoldet i undervisningen er vanskelig å overdrive. Studentenes tar med seg levd erfaring inn i diskusjon, debatt og samarbeid. Jo større mangfold i perspektiver, jo mer blir vi utfordret på egne synspunkter, og desto bedre blir studentenes utbytte og refleksjon. Vi «spiller hverandre gode».
Men hva nå, når mange av stemmene fra bortenfor Europa glimrer med sitt fravær i klasserommet?
For all del, diskusjonene er livlige, og meningsbrytningene er der fortsatt. Men noe er tapt.
Kirsti Stuvøy, som underviser i faget internasjonale relasjoner rapporterer dette: « … den levde erfaringen fra land i det globale sør er borte. Vi har ikke de fortellingene om politikk, sikkerhet, og historie som vi tidligere fikk i klasserommet.»
Ja, vi må finne andre kilder til global forståelse. Men det blir ikke det samme. I Stortingsmelding nr. 7 2020—2021 står det: «Gjennom internasjonal eksponering og samarbeid tilføres utdanninger og studenter verdifulle perspektiver som kan løfte utdanningskvaliteten i vid forstand.»
Nå er vi på vei i motsatt retning. «En viktig grunn til at vi innførte studieavgift, var å frigjøre kapasitet og ressurser for studenter fra Norge, EU/EØS og Sveits», har statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel tidligere uttalt.
Var målet å bytte ut tredjelandsstudenter med flere studenter fra Norge og Europa? Mindre mangfold? Hvorfor det?
Norge har høye ambisjoner for sitt utdanningstilbud, vi skal hevde oss internasjonalt. På mitt universitet vet vi at studentene har valgt oss fordi vi vektlegger at studentene er aktive i klasserommet, og fordi vi har et internasjonalt mangfold.
Men vi har sterk konkurranse, og de internasjonale søkerne veier mange faktorer mot hverandre i sitt valg. Kostnader og økonomi veier tungt. Og nå er vi ferd med å miste mangfoldet.
Regjeringen virker bestemt på å gjennomføre skolepenger for tredjelandsstudenter, og en reversering virker utenfor rekkevidde. I tillegg er det dyrtid, og vanskelig å argumentere for å gi noe gratis til folk i andre land. Men har regjeringen gjort nok for å forklare verdien av det vi velger bort? Er de i det hele tatt klar over verdiene de velger bort — for oss alle? Og dersom vi skal bytte ut tredjelandsstudenter med Europa-studenter, som jo ikke betaler studieavgift, hva er da innspart?
I Norge liker vi å se på oss selv som landet som hevder seg internasjonalt, på tross av å være det lille landet langt i nord. «Fredsnasjonen», «Den humanitære stormakt». «Punching above our weight» sa vi tidligere om oss selv.
Har regjeringen kun tenkt på økonomi når de vedtok studieavgiften? Konsekvensene vi nå aner, viser uansett at beslutningen var korttenkt. Vi taper nå større verdier enn de 75 millionene kroner spart på årets budsjett.
Det finnes et lite lyspunkt: Stipendordningen lovet av kunnskapsminister Sandra Borch er et kjærkomment signal. Men 200 stipender er altfor lite, treffer kun studenter i lavinntektsland og vil derfor langt ifra veie opp for tapet av mangfold i våre klasserom. Som nasjon er vi nødt til å se lenger.
Vi har gjort oss selv litt mindre nå, litt fjernere fra verden.
