Nord-prosessen har blitt redusert til en distriktspolitisk studieporteføljesak

Det har vært et massivt politisk press for å bevare Nord sin studiestedsstruktur i Trøndelag. Derfor stilte jeg i en kronikk forrige uke dette spørsmålet: Nord universitet – politikk før kvalitet? Svaret i rektors reviderte innspill til styret neste dag ble dessverre JA.

Denne prosessen er dermed blitt redusert til en distriktspolitisk studieporteføljesak, og de overordnede faglige prioriteringene og de spissede satsingsområdene – den kompasskursen Nord universitet nå trenger - er vanskelige å finne.

Innstillingen kan også sees som en overstyring og inngripen i fakultetsledelsens ansvar for egen studieporteføljeutvikling. Den skisserte funksjonsfordelingen og differensieringen mellom de ulike stedene Nord har utdanning, er også endret i revidert innstilling; tre nivå er blitt til to, og forskjellen mellom campus og studiested tones ned og forklares ikke.

Dette til tross for at det ikke er fremkommet vesentlig ny informasjon siden første innstilling. Hvordan har det seg da at rektor plutselig har «kommet på andre tanker» og gjort kuvending helt på tampen av denne lange prosessen? Og hvorfor endret saken seg fra et utviklingsprosjekt for et nyetablert universitet, til en studieporteføljesak?

Alt er gjentatt til det kjedsommelige i avisinnlegg og høringsuttalelser. La oss derfor se på saken i lys av de fire verdiene som styret selv innarbeidet i forslag til personalpolitikk for Nord universitet i styremøtet i januar 2019: Respekt, åpenhet, nærhet og kreativitet.

Respekt: Nybø er henrykt over at «Nord har tatt signalene hennes» - noe som vel må være årets understatement. Kan vi ikke heller si at rektor og styreleder har adlydt hennes ordre og at innstillingen er et skreddersydd politisk bestillingsverk?

Jeg er mer usikker på om analyser og innspill fra andre i universitets- og fakultetsledelsene er blitt respektert og tatt i betraktning i det siste og reviderte innspillet til styret. For meg virker det som disse er tilsidesatt i siste fase av struktursaken.

Åpenhet: Mange har reagert på de lukkede styremøtene under dette styret, møter som heller ikke har blitt streamet. Etter press har dette heldigvis blitt bedre, og de siste møtene har blitt åpnet opp for både presse og tilskuere. Men måten de eksterne styremedlemmene, bak de interne medlemmene sin rygg, overbeviste Kunnskapsdepartementet om å forlenge sin egen periode, scorer lavt på åpenhet. Dermed ble det planlagte valget av nytt styre i 2019 utsatt.

Nærhet: Her er vi betydelig bedre! Vi har til og med en nestleder i styret som er gift med rådmannen i en kommune som er vert for en svært presset campus – snakk om tilfeldigheter og flaks. Når mange i tillegg har direktelinje til landets politikere må det jo bare bli resultater.

Distriktshøgskole-strukturen som i innstillingen er foreslått opprettholdt i Trøndelag gir for så vidt nærhet til lokalmiljøet - men samtidig holdes allerede de små fagmiljøene adskilt, og avstand til andre fakultet, støttefunksjoner og ledelse økes.

Kreativitet: Her kan man heller ikke klage. I alle fall har man i innstillingen klart å overse klare utfordringer og allment kjente fakta om økonomi, kvalitets- og rekrutteringsutfordringer. Om økonomien i den foreslåtte modellen skal henge sammen, og kvalitetsnivået samtidig heves, må det nok frigjøres betydelige strategiske midler for å utvikle ledende fag- og forskningsmiljø. Hvordan tenker rektor og styret å løse det?

Antall potensielle hestehandler og kryssende interesser i denne maktkampen er ubegrenset, spillereglene har blitt ulikt tolket og også endret undervegs – blant annet vet vi nå at universitetets ansvar for lokalsamfunnet overgår kravet til kvalitet i utdanning og forskning. Hele saken har vært en orgie i politikerinnblanding – på tvers av partigrensene. Noen som husker «Skit i Norge, leve Toten»?

Uansett tør jeg spå at konstituert rektor Solheim får tilbud om fast jobb som rektor på styremøtet onsdag denne uka, og etter lunsj blir den omtalte, sterkt reviderte innstillingen omtalt i rosende ordelag og vedtatt. Statsråden vil også hilse og gratulere.

Men gleden kan bli kortvarig. Dersom innstillingen vedtas, vil nok mange av de nevnte og åpenbare utfordringene Nord universitet har, treffe oss med full kraft om kort tid. Eller kanskje vi får en utsettelse? At deler av Trøndelag har oppnådd så mye, og Helgeland så lite, er nok en bitter pille å svelge for mange. Til alt overmål er nå også NHO på banen og mener det skal reverseres ytterligere, så det blir enda mindre skiller mellom studiested og campus.

Strukturendringene i Nord universitet kan kanskje bli satt på pause, men vil og må nok fortsette. Dette styret er forlenget i 2 år, og det forventes at de selv fortsetter oppryddingen. Hvor stram og planlagt regien har vært i denne prosessen skal være usagt – men at mange ansatte opplever de har bidratt i en lang og slitsom skinnprosess bør ikke overraske noen.

La oss i mellomtiden glede oss over at Nokuts tilsynsdirektør konkluderte litt tidlig, komiteen har akkurat uttrykt full tillit til det systematiske kvalitetsarbeidet som nå pågår i Nord. Mange ansatte har vært involvert og jobbet hardt med dette i mange måneder. Gratulerer!