Debatt christine meklenborg nilsen
Begynnelsen på slutten for IB?
Kan norsk skole leve med å samarbeide med en aktør som bruker kunstig intelligens for å fastsette elevenes karakterer?
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
IB-skandalen er kort fortalt følgende: I stedet for å la avgangselevene i IB-systemet få beholde sine standpunktkarakterer da korona umuliggjorde eksamen, brukte IB en algoritme – «utarbeidet av eksperter på statistikk» - for å fastsette elevenes karakterer. De fikk altså ingen individuell vurdering, men en karakter beregnet av en datamaskin. Hva grunnlaget for datamaskinens tallgymnastikk var, vites ikke, men resultatet er klart: de aller fleste elevene gikk kraftig ned. Omregnet til norske karakterer gikk for eksempel IB-elevene ved Lillestrøm videregående skolen ned 1,2 i snitt. Noen strøyk til og med – uten at de lå an til det i utgangspunktet. Og altså uten å ha blitt vurdert individuelt. Konsekvensen for veldig mange er at deres videre studieplaner er lagt i grus – for godt.
Dette må i utgangspunktet være svært problematisk for både skoleeier og Kunnskapsdepartementet (KD). Vi har altså en linje på offentlige norske videregående skoler hvor elevene får et vitnemål basert på statistiske antagelser uten at de er blitt prøvd. Mens alle andre norske elever fikk et vitnemål med utelukkende standpunktkarakterer denne våren, ble IB-elevene forskjellsbehandlet på en måte som svekket deres konkurransegrunnlag om videre studieplasser.
Det var flere ting KD kunne ha gjort. De kunne ha instruert sine rektorer om å skrive en bekreftelse på standpunktkarakterene deres egne lærere hadde satt på disse elevene, på lik linje med alle andre elever i skolen. De kunne ha instruert Samordna Opptak om å behandle alle IB-elevene særskilt uten å ta utgangspunkt i IB-diplomet. I stedet nøyde KD seg med å sende en forespørsel til IB om hvorfor IB hadde gjort som de gjorde – og så lente de seg tilbake. At de samtidig ofret fremtiden til 500 IB-elever, så ikke ut til å bekymre departementsledelsen synderlig.
IB er i utgangspunktet annerledes enn norsk skole. All undervisning foregår på engelsk, pensum er likt over hele verden, og nivået er høyere enn i det norske skolesystemet. Alle karakterer er basert på eksamen, og på et såkalt extended essay. Så lenge premissene er klare og elevene vet hva de går til, er dette i utgangspunktet uproblematisk. Men når spillereglene endres underveis, blir det vanskelig. Hverken skoleeier eller KD har hatt noen innflytelse på hvordan de nye reglene skulle være, og IB har ikke åpnet for dialog. Kan man leve med å ha en samarbeidspartner som opererer som en stat i staten på denne måten? Og kan man godta at lærernes vurderinger undermineres så systematisk som det som har skjedd her? Det kan vanskelig tolkes som annet enn mistillit fra IB til linjenes egne lærere.
Vi ser et privat skolesystem som er integrert i den norske offentlige skolen, men hvor elevene mangler alle former for vern, og hvor det heller ikke foreligger noen form for likebehandling med andre elever. Videre er det et skolesystem som ikke vil gå i dialog med hverken skoleeiere eller departement, og som uttrykker grunnleggende mistillit til egne lærere. Elevene har ingen forutsigbarhet i sin utdanning og har ingen garanti for at to års knallhardt arbeid gir dem et vitnemål som forteller noe om deres ferdigheter.
Hvem vil gå på en IB-skole etter dette? Hvem vil undervise der? Og hvilken skoleeier kan leve med å skulle håndtere IB i fremtiden?
Svaret bør være ingen. Dette bør være begynnelsen på slutten til IB dersom ikke skolen umiddelbart snur.
