— Flere av de som har vært kritiske til avkolonisering har vært bekymret for at det handler om å ukritisk hente inn bidrag til pensum i en kvotering som ikke er basert på vitenskapelige kriterier. Det stemmer ikke, skriver Elen Ravna (bildet) og Sunniva Folgen Høiskar Foto: Privat
— Flere av de som har vært kritiske til avkolonisering har vært bekymret for at det handler om å ukritisk hente inn bidrag til pensum i en kvotering som ikke er basert på vitenskapelige kriterier. Det stemmer ikke, skriver Elen Ravna (bildet) og Sunniva Folgen Høiskar Foto: Privat

Passer man ikke inn i stereotypiene, eksisterer man plutselig ikke

Avkolonisering. Avkolonisering av akademia er litt som å ta innover seg at mais ikke bare er mais, skriver leder av SAIH, Sunniva Folgen Høiskar og leder av den samiske ungdomsorganisasjonen, Noereh, Elen Ravna.

Publisert Oppdatert

Se for deg at du høster mais. Du plukker en maiskolbe, fjerner bladene og legger den foran deg. Hvordan ser maisen ut?

De fleste ser nok for seg en gul maiskolbe. Vi vet ikke at mais kan komme i mange ulike farger og størrelser, og at det i Latin-Amerika finnes både svarte, røde og hvite maiskolber. Avkolonisering av akademia er litt som å ta innover seg at mais ikke bare er mais. Bare ørlite grann mer komplisert.

Det er vanskelig å vite hva man overser. Her er vi er alle en del av problemet. Heldigvis kan vi alle også være en del av løsningene.

Sunniva Folgen Høiskar og Elen Ravna

Leder av SAIH, Sunniva Folgen Høiskar. Foto: SAIH
Leder av SAIH, Sunniva Folgen Høiskar. Foto: SAIH

Hvilke erfaringer vi har og hvilke problemstillinger vi eksponeres for, former måten vi ser verden på. Vi begrenses i akademisk arbeid, fordi privilegerte grupper i samfunnet har fått være de som forteller historien. De har fått definere hva som er vitenskapelige bidrag.

Akademia er fortsatt preget av denne skjevheten. Det er problematisk, fordi viktige perspektiver systematisk blir usynliggjort. I Norge ser vi dessverre eksempler på hvordan forskning og utdanning er med å usynnliggjøre samisk kunnskap, språk og kultur.

Det å vokse opp som same i norsk skole er ikke nødvendigvis noe man reflekterer spesielt mye over, hverken som barn, ungdom eller som student. Selv om samer i norsk skole opplever at det å lære om sitt eget folk er å lære om en kulturell stereotypi, så er det merkelig nok noe man ofte ikke stusser over. Dette handler om usynliggjøring man har blitt vant til etter mange år med assimilering.

Det er problematisk at det man lærer om samer er hendelser som skjedde for over 100 år siden, som Kautokeinoopprøret i 1852, og om hvordan fornorskningen var noe som ble avsluttet på 1980-tallet. Det er problematisk at man fortsatt i 2020 møter på holdninger blant helsepersonell, politikere og i utdanningsinstitusjoner om at samer kun bor i indre Finnmark. Det er et problem når det eneste symbolet på samisk kultur er en same i kofte som joiker. Passer man ikke inn i disse stereotypiene, eksisterer man plutselig ikke. Det er først når man selv blir klar over dette at man stiller spørsmål ved hvilken kunnskap om samer som blir formidlet, og hvordan.

Under Arctic Frontiers i Tromsø talte sametingspresident Aili Keskitalo om hvordan kunnskap som urfolk i nord har opparbeidet seg gjennom hundrevis av år, ikke vektlegges av akademiske miljøer som jobber med arktiske forhold og utvikling i nord. Hun peker på at denne nedvurderingen også handler om en form for blindhet - at man bare ser det man er opplært til å se.

Det er vanskelig å vite hva man overser. Her er vi er alle en del av problemet. Heldigvis kan vi alle også være en del av løsningene. Derfor har SAIH skrevet refleksjonsverktøyet «En introduksjon til avkolonisering av akademia». Dokumentet er et resultatet av samarbeid mellom SAIH-aktivister, norske akademikere og studenter.

Flere av de som har vært kritiske til avkolonisering har vært bekymret for at det handler om å ukritisk hente inn bidrag til pensum i en kvotering som ikke er basert på vitenskapelige kriterier. Det stemmer ikke. Tvert imot mener vi at den reflekterende prosessen som avkolonisering er, går rett til kjernen av akademias oppdrag: å stille kritiske spørsmål, synliggjøre det usynlige, og vurdere etablerte sannheter på nytt for å vinne ny innsikt.

Om man tar mais-eksempelet, og ser historiefaget som en maisåker, blir ikke den gule maisen usynlig av at man også ser maisen med andre farger. Noen konkrete verktøy vi foreslår er å sette fagstoff inn i historisk, geografisk og politisk kontekst, gjøre fagpolitiske konflikter synlige og jobbe komparativt. Vi har noe å lære, og dermed noe å vinne, på å utfordre oss selv til å se hvilke strukturer som former vår studie- og undervisningshverdag.

Avkolonisering av akademia har ikke en fasit. Vi kan tilby noen verktøy og spørsmål til refleksjon, for at dere som studerer og underviser selv kan finne ut hva avkolonisering innebærer i deres eget fagfelt. Vi trenger diskusjoner om avkolonisering rundt lunsjbord og i forelesningssaler, hvis vi skal løse de store samfunnsutfordringene vi står overfor. Vi håper dere har lyst til å oppsøke ny kunnskap og ta fatt på det viktige arbeidet med å bli en del av løsningene.