Universitetsplassen i Oslo. Foto: Atle Skogstad
Universitetsplassen i Oslo. Foto: Atle Skogstad

Savner faktagrunnlag i bok om universitetshistorie

Boklansering. En spennende historie, selv om det savnes mer informasjon om datagrunnlaget og fremgangsmåten, skriver Nicoline Frølich om en ny bok om UiOs historie.

Publisert

(Denne teksten er basert på et innlegg fra boklanseringen av «Making a modern university. The University of Oslo 1811-2018» redigert av Kim Helsvig og Jan Eivind Myhre, Spartacus (2018) – Scandinavian Academic Press, Oslo.)

Universitetet i Oslo (UiO) er det eldste norske universitetet og en betydningsfull institusjon, og med studentvekst er det flere og flere som forholder seg til universitetene. Som samfunnsvitere bruker vi ofte UiO som case – et av flere universiteter. Vi og våre internasjonale kollegaer vil sette pris på at historikere skriver bøker om universiteter. All den tid den er på engelsk, kan også et bredere fagfelt innen studiet av høyere utdanning og forskning få glede av boka.

Hva er grunnlaget for den fortellingen som presenteres, hvorfor skal jeg tro på den?
Nicoline Frølich
Forskningsleder, NIFU

Min kommentar er bygget opp rundt tre innfallsvinkler. For det første perspektivet universitetet og samfunnet, hvilken samfunnskontrakt har Universitetet i Oslo hatt de siste 200 årene? For det andre, hvilke organisasjons- og ledelsesformer har preget universitetet? Og for det tredje, hvilken rolle har fagforskjeller spilt opp gjennom årene?

Hvorfor har jeg valgt å trekke frem disse tre perspektivene på UiOs historie? De representerer analytiske og empiriske problemstillinger som kan bidra til å problematisere historiefremstillingen og også med metaperspektiver på dette som er et enkeltcase. De er også innganger til å diskutere tittelen – «Making of a modern university» – hvem er det som lager universitetet, hva er det som blir lagd når et universitet lages og hvordan lages det?

Først en metodekommentar. Som samfunnsviter og statsviter blir jeg nysgjerrig på fremgangsmåten bak historieskrivingen, hvordan er det store arkivmaterialet organisert og fortolket? Jeg ikke får ikke vite så mye om datagrunnlaget – det vises tilbake til det store nibinds verket, en sjelden gang et intervju og noen få sekundærkilder, men jeg får ikke vite noe om metodikken og fremgangsmåten og alternative fortolkninger diskuteres ikke. Jeg inviteres rett og slett til å godta den foreliggende fremstillingen uten å få nøkler som kan hjelpe meg til å åpne den ikke-transparente teksten. Hva er grunnlaget for den fortellingen som presenteres, hvorfor skal jeg tro på den, hva kunne være en alternativ fortelling, det er lite hjelp til den type refleksjoner i boken. Boka kan vi si presenterer det store «hva» –spørsmålet: Et universitet lages, hva er det som lages, et universitet, men jeg må lage fortolkningene og forklaringene på hvorfor og hvordan universitetet lages, svarene på hvordan og hvorfor selv – jeg må bringe inn metafortolkningene på egen hånd.

Kontrakten mellom universitetet og samfunnet er en kontrakt i overført betydning. Det er en fortolkning av spørsmålet hva er hensikten med universitetet, hva er universitetet til for? I store trekk kan vi med utgangspunkt i bokas fortelling si at kontrakten mellom samfunnet og UiO da UiO ble opprettet var å utdanne unge mennesker til arbeid i den unge norske staten. Hovedfunksjonen til universitetet var å utdanne en ny elite av embetsmenn til kirke og statsapparat. Samfunnskontrakten var knyttet til utdanningsfunksjonen, for å forenkle var universitetet til for å utdanne for statens behov for høyt utdannet arbeidskraft, utdanning av lærere som kunne undervise i skolen var viktig i alle fagområdene. Forskning som en oppgave som legitimerer universitetets oppgave for samfunnet blir definerende etter andre verdenskrig, med den nye samfunnskontrakten som uttrykt gjennom Vannevar Bush’ formulering «The endless frontier» innebar en forståelse av at hvis staten nærmest betingelsesløst finansierer forskning, lover forskningen på sin side å oppnå grensesprengende resultater til gode for samfunnet. Jeg finner ikke så mye om betydningen av den tredje oppgaven, hvilken rolle formidling, deltakelse i samfunnsdebatten, forskning eller utdanning som grunnlag for innovasjon har spilt opp gjennom de 200 årene.

UiO var opprettet av kongen, ved hjelp av pengeinnsamling blant byens borgere – betegnelsen «folkeuniversitet» brukes i boka. Universitetslærerne var statsansatte og periodevis ble de hentet rett fra gymnaset til å undervise på universitetet. Lenge bestod universitetet av fakulteter, det var ingen universitetsledelse eller universitetsadministrasjon og ingen institutter. Universitetet var en samling fakultet som ble styrt av professorene ved hvert av fakultetene i et slags fakultetskollegium. Den første universitetsdirektøren er fra 1962 og instituttorganiseringen vokste frem rundt andre verdenskrig. Så må det selvsagt nevnes at UiOs eneste kvinnelige rektors navn ikke finnes i indeksen over personnavn i boka. Studenteksplosjonen fra 1960-70 tallet kom uventet ifølge boken og medførte et stort og akutt behov for universitetslærere som kunne ta all undervisning. Et hierarki mellom professorene og universitetslærerne kan leses ut, fakultetsstyret beskrives mer og mer som interessebaserte, temmelig beslutningsudyktige organer. Krav om medbestemmelse og representasjon for andre grupper i styringsorganene vokser frem og fra 1960-tallet fikk studenter og andre grupper ansatte representasjon i fakultetsstyrene. Instituttorganisering beskrives som en fremmedfugl inspirert av måten amerikanske universitetet var organisert – boka viser hvordan organiseringen av UiO utspiller seg mellom tyske og amerikanske universitets modeller.

Så til fagforskjeller, som jeg gjerne beskriver som nøkkelen til å forstå dynamikken i universiteter. Det er interessant å fortolke UiOs historie i lys av betydningen av fagforskjeller. I utgangspunktet var universitetet bygget opp rundt ideen om fagene eller vitenskapens «enhet». Kunnskap handlet om å forstå og forklare og de samme prinsippene gjaldt for teologi som naturfag. Jeg leser at en strid sto om man skulle beholde dette idealet og hvordan det ble oppfattet som truende at idealet sprakk – det hadde noe å si at Darwin kom på banen. Enheten mellom fagene sprakk og det som opprinnelig ble sett på som en vitenskap ble til flere – for å si det enkelt – det første skillet som ble etablert faglig og etter hvert også organisatorisk, var mellom naturfagene og humanistiske fag. Samfunnsfagene ble organisert først som egne fag etter 2. verdenskrig. Jeg finner ikke mye om samfunnsfagenes historie i boken, men disse preges opp gjennom tiden av en intern spenning mellom mer naturvitenskapelige og fortolkningsorienterte tradisjoner. Fagforskjellene handler ikke bare om forskjeller i kunnskapsområde, men betyr også noe for universitetets organisering og for hvilke organisasjonsmodeller som oppfattes som legitime – i humaniora gjaldt «Einsamkeit und Freiheit» mens i naturfagene er forskningskollektivet, forskergruppen ledet av professoren, både et ideal og nødvendig for å frembringe kunnskapen. Innholdet i kunnskapen og kunnskapssøkningen samspiller med organisasjonsidealer. Dette kan også opplyse debatter om hva et godt universitet er, hvem det er til for, hva som er hensikten. Et moderne universitet består av disse ulike oppfatningene, men de er ikke bare interessante universitetsinternt eller universitetshistorisk.

Så skal jeg ta to skritt tilbake og ett skritt ut: Stat, marked, profesjon er et vesentlig triangel for å forstå utviklingen i universitetet – UiO og andre universitet – og for å forstå utviklingen av nasjonale systemer for høyere utdanning. I boka legges det vekt på at det norske systemet for høyere utdanning etter hvert vokste frem. Frem til da bestod norsk høyere utdanning av en rekke enkeltinstitusjoner med sine partikulære relasjoner til staten. Tilbake til stat, marked og profesjon. Historien om UiO slik den skrives i boka er en historie med stor vekt på universitetet som åsted – det er selvsagt helt naturlig når dette er en jubileums historie. Av historien fremstår staten og forholdet til staten som vesentlig for utviklingen av UiO, som en kuriositet kan nevnes at distriktspolitikken og betydningen av regionale forhold i Norge fremstilles nærmest som en konkurrent til utviklingen av UiO, for å si det litt unyansert, det vokste frem høgskoler på et hvert nes og i enhver dal, og hvis man leser litt uvillig sees dette som en konkurrent til satsingen på UiO. Så staten er embetsmannsstaten, nasjonsbyggingsstaten og etter hvert distriktspolitikkstaten. Både marked og profesjon konseptualiseres smalt, synes jeg, og på måter som det er interessant å diskutere, ikke minst vil det være interessant med mer nyanserte analyser av disse to forholdene. Markedet opptrer i en litt underlig skikkelse, det er en figur som kommer til syne i diskusjonen av UiOs utvikling fra slutten av 1980-tallet og heter – igjen litt unyansert – NPM og Bologna. Jeg finner lite eller ingenting om industriens forhold til UiO eller dens betydning for for eksempel naturfagene, eller noe om i hvilken grad store arbeidsgivere inklusiv staten så på kandidatene UiO utdannet. Måten UiO responderte på den uventede studentveksten beskrives ikke som en institusjons respons på utviklingen i studentmarkedet og utdanningsmarkedet. Men som et lærested som ble oversvømt. Betydningen av profesjonene hadde det også vært spennende å få vite mer om – hvordan var forholdet mellom juridisk fakultet og advokatprofesjonen? Hva betydde det at advokater ble lønnet trolig langt bedre enn universitetslærere, hvem underviste på juss, hvordan var relasjonen mellom profesjonsutdanningene ved UiO, lege, tannlege, prester, advokater og disse profesjonen? Profesjonsbegrepet og profesjonalisering reserveres til fortellingen om Forskerforbundet og i hvilken grad universitetslærere er en profesjon – her tror jeg den historien man ikke forteller ville være minst like interessant.

Så avslutningsvis: Den skiftende samfunnskontrakten, utviklingen av styring, ledelse og organisering og fagenes interne dynamikker kan fungere som nøkler til å åpne teksten. De gjør det mulig å se ikke bare hva et moderne universitet er, men også perspektivere hvordan og hvorfor det har blitt slik. Tusen takk for en spennende fortelling.

​​