Arbeidslivet etterspør høyere utdanning

At flere tar høyere utdanning er ikke først og fremst et selvrealiseringsprosjekt, men et svar på samfunnets og arbeidslivets behov. Arbeidslivet er i rask endring, og det samme er behovet for økt kompetanse.

Mats Kirkebirkeland i Civita viser til tall fra 2014 for å dokumentere at arbeidslivet ansetter overkvalifiserte kandidater. Det er grunn til å minne om at det finnes mer oppdaterte undersøkelser, som viser at arbeidslivet etterspør ansatte med høyere utdanning. NIFU spurte i 2019 over 5000 virksomheter om deres kompetansebehov i framtiden. Mer enn 80 prosent svarte at de har behov for å rekruttere personer med bachelorgrad de neste fem årene, mens over 60 prosent vil ha behov for nyansatte med mastergrad. Mastersyken er dermed fremdeles en feildiagnose, og bør ikke legges til grunn for ny politikk på utdanningsfeltet.

Kirkebirkeland har likevel noen gode poeng. For noen yrkesgrupper, som sykepleiere, er behovet for arbeidskraft vesentlig større enn antallet som utdannes. OsloMet har landets største sykepleieutdanning, og vi vil gjerne utdanne flere. Vi tar vårt samfunnsansvar på alvor, blant annet ved å utdanne flere sykepleiere enn vi får fullfinansiering til. Det er likevel grenser for hvor mange ekstra søkere vi kan ta inn uten at det går utover kvaliteten. For å dekke behovet for sykepleiere i fremtiden, trenger vi finansiering av flere studieplasser, men også bedre tilgang til praksis. Allerede i dag er mangelen på gode praksisplasser en utfordring. Her trengs både nytenkning og samordning mellom statlige, kommunale og private aktører. Morgendagens helsevesen vil i økende grad være preget av teknologi. Det bør gjenspeiles i hva som kan være aktuelle praksisplasser for sykepleierstudentene.

Universitetene og høgskolene må på sin side fortsette å jobbe målrettet for å redusere frafallet. Løsningen ligger neppe i å utfordre gratisprinsippet, men heller i å gi studentene best mulige rammer og forutsetninger for at studietiden skal oppleves meningsfylt og god, både faglig og sosialt.

Kirkebirkeland antyder at utdanningsinstitusjonene oppretter «populære» og billige studieplasser for å tjene raske penger på studier som er i vinden. Vår erfaring er at det er både kostbart og arbeidskrevende å opprette nye studier. Derfor utredes nye utdanningstilbud grundig før de settes i gang, med særlig vekt på samfunnets behov og arbeidslivets etterspørsel etter akkurat den kompetansen.

Staten bør med andre ord ha tiltro til hvordan universiteter og høgskoler forvalter sin studieportefølje, samtidig som det tildeles flere studieplasser på områder der samfunnet har et særlig behov.