Arbeiderpartiets forslag om utdanningssentre – løsning for Nesna?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Arbeiderpartiets reformforslag for desentral utdanning går ut på å etablere utdanningssentre rundt om i hele landet, på steder hvor universitetene og høgskolene ikke dekker det lokale og regionale behovet for utdanning. Sentrene skal eies av fylkene med statlig finansiering, ha tett dialog med partene i arbeidslivet lokalt, og kunne operere fritt ved å kjøpe eller selv etablere utdanningstilbud lokalt.

Utdanningssentrene skal tilby det Jonas Gahr Støre kaller «praktisk» utdanning, det vil si etter- og videreutdanning, fagutdanning for voksne og utdanning av lærere og sykepleiere.

les også

Ap vil ha mer nasjonal styring og en «utdannings-politikk for hele landet»

Så langt er det flere spørsmål som trenger avklaring i forbindelse med dette forslaget. Ett av dem er hvordan slike sentre kan tiltrekke seg studenter og fungere uten å ha aktive fagmiljøer. Undervisningen skal i stor grad være nettbasert. All undervisning skal gis av de etablerte universitetene og høgskolene.

På studiesteder er det ikke bare samspillet mellom ulike studenter på lesesalene som er viktig. Studentenes samspill med faglig ansatte innenfor vitale fagmiljøer er også av stor betydning. På de foreslåtte utdanningssentrene kan studentenes kontakt med fagfolk bli begrenset til spesifikke undervisningstimer som gis digitalt eller av tilreisende lærere fra et universitet eller en høgskole et annet sted i landet.

Et annet spørsmål er hvem som skal avgjøre hvilke steder som skal få slike utdanningssentre, og hvilke kriterier som skal legges til grunn for statlig finansiering av sentrene. I et innlegg i Khrono påpeker Torstein Solberg Tvedt og Nina Sandberg at utdanningssentre skal opprettes der «..universitet og høgskoler ikke dekker det lokale og regionale behovet». Partileder Støre sier at sentrene skal plasseres «.. der det i dag finnes store hull i utdanningstilbudet når vi ser på norgeskartet».

Det er imidlertid uklart hvordan dette skal besluttes. Skal etableringen av et senter på et bestemt sted besluttes av fylket (som eier), av staten (som finansieringskilde), av universitetene og høgskolene (som utdanningsansvarlige), eller av partene i arbeidslivet lokalt (som dialogpartnere)?

Et tredje spørsmål er hvordan universitetene og høgskolene skal påvirkes til, eller pålegges, å medvirke til utviklingen og driften av de foreslåtte utdanningssentrene. Ifølge Støre skal universitetene «..få en tydelig beskjed om å legge mer vekt på utdanning ute i landet i distriktene».

Tvedt og Sandberg beskriver en rekke statlige styringsmidler som skal brukes for å involvere universitetene og høgskolene i de nye utdanningssentrene: Oppretting av nye studieplasser for utdanninger der det er mangel på arbeidskraft; tydeligere markering av styrets regionale ansvar i oppdragsbrevene til utdanningsinstitusjonene; endring av finansieringssystemet for å gjøre det mer attraktivt å satse på kortere studietilbud som etter- og videreutdanning; og kobling av universitets- og høgskolemiljøene på utdanningssentrene gjennom bruk av utviklingsavtaler mellom departementet og institusjonene, tydelige oppdragsdokumenter og etatsstyring.

På den ene side må disse mekanismene konkretiseres nærmere dersom de skal fungere i praksis. På den annen side må en slik forsterking av den statlige styringen drøftes og avklares i forhold til den akademiske friheten og den institusjonelle autonomien som universitetene og høgskolene skal ha. Foreløpig er det uttrykt betydelig skepsis fra flere universitetsledere, som for eksempel rektorene Anne Borg ved NTNU og Petter Aasen ved USN.

Disse spørsmålene, og en del andre spørsmål knyttet til de foreslåtte utdanningssentrenes oppgaver og organisering, må utredes og konkretiseres nærmere før det er mulig å gå videre med Arbeiderpartiets reformforslag. En slik utredning kan ta tid, og den vil neppe bli igangsatt før et eventuelt regjeringsskifte til høsten.

Som eksempler på steder hvor det kan være aktuelt å etablere slike utdanningssentre nevner Jonas Gahr Støre Kongsvinger, Tana, Egersund, Kristiansund - og Nesna. Det er svært overraskende at Nesna nevnes i denne sammenhengen. Nesna står i en helt annen situasjon enn de øvrige stedene som nevnes av Støre.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Nesna er ikke «et stort hull i utdanningstilbudet». Nesna har hatt høyere utdanning gjennom mer enn hundre år og hadde en selvstendig høgskole inntil den ble fusjonert inn i Nord universitet i 2016. Selv om universitetsstyret i Bodø i 2019 besluttet å nedlegge dette studiestedet, er det fortsatt mulig å opprettholde og videreføre både studiemiljøet og fagmiljøet på Nesna. Nesna har relativt nye lokaler og en god infrastruktur for å videreføre den faglige virksomheten som en fullverdig og selvstendig institusjon for høyere utdanning.

Nesna har, mildt sagt, svært dårlige erfaringer med å være et studiested underordnet en universitetsledelse og et universitetsstyre i Bodø. Fusjonen inn i Nord universitet førte til det verst tenkelige resultat – beslutning om å nedlegge det tradisjonsrike studiestedet.

Å bli et utdanningssenter med bare studenter, uten et fagmiljø, med nettundervisning og annen undervisning gitt av universiteter eller høgskoler andre steder i landet, kan neppe være en akseptabel løsning for Nesna. Dette alternativet er verken tilfredsstillende eller troverdig.

Nesna har dessuten ikke tid til å avvente en utredningsprosess knyttet til reformforslaget om nye utdanningssentre. Skal studiemiljøet, fagmiljøet, lokalene og infrastrukturen for høyere utdanning på Nesna opprettholdes og videreføres, trengs det raskere handling. I tråd med de svært mange uttalelsene som støtter reetablering av en fullverdig institusjon for høyere utdanning på Nesna, kan Høgskolen i Nesna gjenreises raskt etter et eventuelt regjeringsskifte. Dette kan besluttes av regjeringen og Stortinget.

Så kan regjeringen deretter få utredet Arbeiderpartiets reformforslag og andre opplegg for å sikre en mer desentralisert høyere utdanning i landet som helhet. En prosess for mer desentralisert høyere utdanning vil få en særdeles dårlig start dersom den nye regjeringen unnlater å sikre videreføring av det tradisjonsrike fagmiljøet og utdanningsmiljøet som allerede finnes på Nesna.