Åpne dørene. Vi trenger å komme inn

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi er to studenttillitsvalgte som kan skrive under på at det siste året vært både utfordrende og tøft. Nesten daglig kontaktes vi av fortvilte, motløse studenter som er henvist til hjemmekontor. Nå er vi i tillegg i ferd med å miste år av vår utdanning!

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Ikke alle kan jobbe hjemmefra. En barnehagepedagog må være til stede i barnehagen, en veterinær må møte dyrene den skal behandle, og en sykepleier må møte sine pasienter. På samme måte er det for oss studenter. Vi kan ikke gjøre alt fra en trang studenthybel.

Praktisk øvelse på lab og ferdighetstrening er helt essensielt for at mange oss skal klare å levere på jobb innen yrkene vi utdanner oss til. Det er tross alt vi som skal ut i morgendagens arbeidsliv, og løse framtidige pandemier og utfordringer. Hva skjer når to kull sykepleierstudenter ikke har fått ferdighetstreningen de behøver? Når morgendagens bioteknologer knapt har holdt i en pipette? Kvalitet i utdanning handler ikke bare om å lese seg gjennom en gitt mengde pensum og å delta som aktiv lyttende i undervisning. Dette ser ikke regjeringen ut til å forstå når de nå trykker på «den røde knappen».

• Les også: Kjenner motivasjonen fordufte

At Asheim klarer å forstå at denne situasjonen er «kjip», tviler vi ikke på. Men, vi tror hverken han eller de andre beslutningstagerne, ei heller helsemyndighetene (ironisk nok), forstår alvoret fullt og helt. Mange studenter er i ferd med å miste viktig læring. Om vi hadde 2 ekstra måneder i året kunne vi muligens ha gjennomført studiene uten altfor store konsekvenser. Det har vi ikke. Konsekvensene kan bli at mange studenter ikke kan sendes ut i arbeidslivet. Grunnen er at mange nå mister den nødvendige opplæringen de trenger. Det vil bli ringvirkninger. Kostbare ringvirkninger for både oss studenter, for utdanningsinstitusjonene våre, og for samfunnet i sin helhet.

• Les også: Hårreisende forslag fra Rice

Vi skulle så veldig gjerne ønske vi kunne løst problemene vi står i. At hendene våre ikke var bundet av en regjering og helsemyndigheter som ikke viser forståelse for at ikke alle studenter kan gjennomføre studier så vel som å leve livet isolert, fra en hybel på 12 kvadratmeter, over zoom. Av myndigheter som ikke fullt forstår at ikke all undervisning fungerer over skjerm. I et år har ansatte og studenter gitt jernet og solgt nyrer for at vi skal uteksamineres med tilfredsstillende læringsutbytte. Alt for å kunne utdanne morgendagens arbeidstakere. Alle smittevernstiltakene har vi fulgt til punkt og prikke. Vi har gjennomført krafttak langt sterkere enn de regjeringen selv har anbefalt, påbudt og oppfordret til. Ja til og med sterkere tiltak enn kommunene selv har hatt.

Vi er ikke «leie» pandemien. Vi er frustrerte og sinte. Vi trenger ikke bare økonomiske midler, oppfordringer om å legge til rette for tiltak sosialt og faglig eller «forståelse» for studentenes situasjon. Vi trenger at dere lytter og gir institusjonene tilbake den autonomien de bør ha, og vi trenger at dere gir universitetene og høyskolene tilliten til å løse en vanskelig situasjon. For det klarer de, med god margin.

Vi ber ikke om at vi studenter ikke skal ta vår del av dette felles krafttaket, det er klart vi skal bidra i bekjempelsen av pandemien! Her har vi også, i ytterste grad, levert i over ett år. Det vi ber om er at institusjonene selv får tillit til å vurdere hvilke studenter som er avhengige av campusbasert undervisning. Ikke fordi vi ikke vil bidra, men fordi vi gjerne vil ta vår del av dugnaden, og være kompetente bioteknologer og sykepleiere også ut av pandemien, og gjennom de neste. Fordi vi er redde Norge ikke har råd til å la være å gi oss undervisningen vi trenger.

Hører dere? Dere som snakker så varmt om dugnadsånd. Dere som snakker om at vi har et tillitsbasert system som gjør det mulig å ha det greit her i Norge, selv under korona. Denne tilliten har ikke vi på institusjonene sett på en stund. Dugnadsånden lever dog i beste velgående. Vi hamrer på vår røde knapp. Den fungerer ikke. Vis forståelse, gi institusjonene tillit nå! I april vil det mest sannsynlig være for sent for mange av oss.