Debatt ● Knut H. Sørensen
Åpen tilgang er svaret, men hva er problemet?
Budskapet i den nye nasjonale strategien for vitenskapelig publisering er at det viktigste tiltaket for fremtiden er å forbedre systemet for åpen publisering. Hvordan kan det ha seg at en nasjonal strategi er blitt så enøyd?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er store utfordringer knyttet til vitenskapelig publisering. Det publiseres for mye og for lite, antallet artikler som trekkes tilbake, øker, og det kollegiale vurderingssystemet er sterkt presset.
Det er også andre bekymringer som for eksempel uttrykkes dramatisk i en nylig artikkel i The Guardian. Den advarer mot en tiltakende råte i systemet for vitenskapelig publisering med sterk vekst i dårlige eller forfalskede artikler, blant annet knyttet til meget produktive såkalte artikkelmøller. Dette truer tilliten til det som publiseres.
Samtidig er det store og voksende forventninger til at forskning skal løse de store problemene som samfunnet står overfor. Hvordan forholder vi oss til dette?
Det virker som om det norske forskerfellesskapet ser en annen vei. For tiden er rapporten Strategi for vitenskapelig publisering etter 2024 ute på høring. Hovedbudskapet i rapporten er at det viktigste tiltaket er å forbedre systemet for såkalt åpen publisering. Dette budskapet har solid politisk forankring, men hvordan kan det ha seg at en nasjonal strategi for vitenskapelig publisering er blitt så enøyd?
Problemene med tiltakende råte i publiseringssystemet har derimot ikke stått på dagsordenen.
Knut H. Sørensen
Et mulig svar ligger i hvordan bevegelsen for åpen tilgang til vitenskapelige artikler — etter hvert utvidet til «åpen vitenskap» — har definert utfordringene. Budapest-erklæringen om åpen tilgang fra 2002 som var et slags vendepunkt for satsingen på åpen tilgang, la hovedvekten på de store mulighetene som internett byr på når det gjelder vid spredning av forskningsresultater og med reduserte kostnader.
Ytterligere argumenter for har inkludert økt synlighet og siteringshyppighet for forskere, bedre tilgang for forskere i fattige land, og økt samfunnsnytte. I tillegg har de økte kostnadene med tidsskriftabonnement, kjempeprofitter hos de store forlagene, og økt kommersialisering av vitenskapelig publisering stått sentralt.
Problemene med tiltakende råte i publiseringssystemet har derimot ikke stått på dagsordenen.
Det er åpenbart gode argumenter for satsingen på åpen tilgang. Samtidig er det ingen tvil om at denne satsingen har bidratt til en forsterket kommersialisering snarere enn en reduksjon. I en oversikt fra 2020 over verdens åtte største tidsskriftforlag målt i antall artikler er halvdelen nye åpen tilgang-forlag (MDPI (som er det største av alle forlagene), Frontiers, PLOS, og Hindawi).
Vendingen mot åpen tilgang har åpenbart bidratt sterkt til mengden av publiserte artikler. Vi forskere merker dette gjennom hyppige e-poster som inviterer oss til å publisere raskt og effektivt i Journal of X, eventuelt til å republisere tidligere trykte artikler.
Det er neppe mulig å reversere denne utviklingen, selv om strategirapporten uttrykker fromme ønsker om tiltak som vil redusere tidsskriftforlagenes betydning. Det kan ha større effekt dersom pågående initiativ for å avmetrifisere kvalitetsvurderinger ved tilsettinger o.l., slik som DORA-erklæringen og CoARA. Det kan bidra til at det blir viktigere med kvalitet enn kvantitet. Uansett er ikke dette tilstrekkelig, og det hadde vært fint om strategirapporten hadde vært mer reflektert omkring ulempene med åpen tilgang-vendingen og mer opptatt av råten i publiseringssystemet.
Universitetene har en viktig, men lite erkjent rolle å spille. I retorikken omkring åpen tilgang legges det stor vekt på verdien av at bedrifter og offentlige institusjoner kan lese publiserte artikler så tidlig som mulig. Denne nytten er ikke dokumentert. Ut fra egne erfaringer med både forskning og formidling stemmer påstanden heller ikke. Tiden er for knapp for folk i næringsliv og forvaltning til å lese artikler og ikke minst til å navigere flommen av akademiske publikasjoner.
For universitetene er situasjonen en annen. Både forskning og undervisning krever at vi leser og sorterer artikler etter kvalitet og betydning. Det gjelder særlig i undervisningen når denne skal være faglig oppdatert. Når det gjelder formidling til næringsliv og forvaltning, er det ofte etterspørsel etter kunnskapsoversikter.
Åpen tilgang-retorikken etterlater et inntrykk av at universitetenes oppgave er å produsere artikler. Da er jobben gjort. Dermed overses universitetenes sentrale funksjon med å kvalitetssikre og sertifisere kunnskap. Denne rollen kan motvirke tendensene til råte i publiseringssystemet.
Det hadde vært fint om «Strategi for vitenskapelig publisering etter 2024» hadde vært mer opptatt av dette og hva som bør gjøres for å styrke universitetenes evne til å kvalitetssikre kunnskap. Kanskje er det ikke for sent.
