Debatt ● Jan Erik Frantsvåg
Åpen publisering og finansiering
At vi målbevisst satser på dyre løsninger fremfor rimelige, virker absurd.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det har i den senere tid vært noen oppslag om Open Access-publisering i Khrono, hvor pengemangel har vært et fokus. Det er svært mange ting man kunne ønske å si noe om, jeg skal forsøke å begrense meg.
Når det gjelder Open Access (OA), har man ulike typer tidsskrifter. En stor og viktig gruppe er hybrid-tidsskriftene. De er egentlig abonnementstidsskrift, men tillater forfatterne å frikjøpe sine artikler og gjøre akkurat dem OA, mot «et mindre gebyr» på gjerne 30.000–50 000 kr (inkl. norsk mva). Dette er den dyreste formen for OA.
Så har vi de rene OA-tidsskriftene, hvor alt innhold er åpent. Disse er gjerne – men ikke alltid – relativt nystartede tidsskrift. Kostnadene forfatterne må sørge for å betale for å publisere i slike tidsskrift er gjennomgående vesentlig lavere, flere steder ser man antydet ca. 2/3 av kostnadene ved å publisere i hybridtidsskrift. Et merkelig fenomen når man vet at hybridtidsskriftene i utgangspunktet finansieres gjennom abonnementsinntektene og artikkelbetalingen faktisk kommer i tillegg.
Endelig har man de mange, stort sett små, tidsskriftene som er OA uten å ta seg betalt via forfatterne.
Man skulle tro at de de norske institusjonene, individuelt og via Unit, ville satse på å finansiere de rimelige formene for Open Access. Men det er hybrid som primært finansieres via Unit-avtalene, selv om det finnes avtaler hvor også publisering i rene OA-tidsskrifter finansieres. OA-forleggere har bedt om engasjement for å lage avtaler for å finansiere den rimelige formen for åpen publisering, men fått lite respons.
Det er forskernes egen adferd med jakten på publiseringsprestisje som er mye av årsaken til de høye kostnadene ved publisering.
Jan Erik Frantsvåg, UiT
Ved NTNU har man nå i praksis sagt at det er den dyre formen for OA man vil finansiere, mens man lar den rimelige formen «seile sin egen sjø» i og med at publiseringsfondet ikke kan dele ut penger. Ved UiO har man, om jeg ikke har misforstått, avviklet publiseringsfondet sitt.
Jeg er klar over at det er mange forhold som må tas i betraktning, og at man navigerer innenfor strukturer som ikke lett lar seg endre, men at vi målbevisst satser på dyre løsninger fremfor rimelige, virker absurd.
Det sies gjerne på overordnet nivå at de nødvendige midler finnes i systemet. Det er en sannhet med store modifikasjoner. Ja, de midlene man har brukt til abonnementer vil greit kunne dekke utgiftene til artikkelbetaling for de fleste institusjoner. Men det forutsetter en situasjon hvor all forskningslitteratur vi ønsker tilgang til er tilgjengelig OA – den situasjonen er vi beviselig ikke kommet i ennå. Og da vil vi måtte betale dobbelt en periode, inntil alt det som er interessant er OA og vi kan finne andre ordninger for tilgang til det lille øvrige.
Forskerforbundet vil ha mer penger på bordet, raskt. Og peker blant annet på Springer Nature som nå vil åpne 33 av sine tidsskrift for hybridpublisering mot en artikkelavgift på EUR 9500. La oss være edruelige og slå fast at volumet av norsk publisering i disse tidsskriftene neppe er et stort økonomisk problem på institusjonsnivå.
Det er de hundre- og tusenvis av artikler med lavere artikkelbetaling som blir til store summer. Og da er det slik at forskerne gjerne sender sine manus til tidsskrift med høy prestisje, i mange fag målt ved Impact Factor (IF). Slike tidsskrift er gjerne hybridtidsskrift, og de har høy artikkelbetaling. Jo høyere IF, jo høyere pris.
Det er forskernes egen adferd med jakten på publiseringsprestisje som er mye av årsaken til de høye kostnadene ved publisering, og den ekstremt høye fortjenesten i forlagsbransjen. Utgiverne som eier tidsskrift med prestisje, vet at de kan ta seg godt betalt. Til tider går de også krokveier for å øke tidsskriftenes Impact Factor, slik at de kan lokke til seg flere forfattere.
EU arbeider med metrics for å måle åpenhet i CVene til dem som søker midler via f.eks. Horizon Europe. Forskningsrådet har signalisert muligheten for kun å tillate åpne publikasjoner på CVen til dem som søker midler derfra. Når/om dette blir realiteter, vil de som satser på prestisje fremfor åpenhet bli stående igjen på startstreken når det skal kjempes om midler.
*
Mulige interessekonflikter med tanke på denne teksten:
Jeg er medlem av Advisory Board i et OA-tidsskrift, bestyrer et publiseringsfond og er hovedtillitsvalgt ved UiT for en annen fagforening enn Forskerforbundet. I tillegg har jeg flere hatter i OA-verdenen.
