LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
lønnsoppgjør
— Ansatte med høyere utdanning har i mange år blitt holdt nede lønnsmessig
Unio og Akademikerne streiket for å få beholde sin egen tariffavtale. Torsdag ble saken behandlet i Rikslønnsnemnda.
Publisert
Sist oppdatert
De ansatte ved statlige universiteter og høgskoler har ikke fått lønnsøkningen etter årets lønnsoppgjør ennå.
Lønnsoppgjøret endte nemlig med tvungen og frivillig lønnsnemnd for tre av de fire hovedsammenslutningene.
Først nå skal Rikslønnsnemnda avgjøre sakene. Avgjørelsene har både betydning for hvor mye statsansatte får i lønnsøkning i år, og for hvordan lønnsforhandlingene skal foregå i årene framover.
Først ut er Unio og Akademikerne. Deres saker ble behandlet i Rikslønnsnemnda torsdag, og avgjørelsene er ventet om noen uker.
Striden handler om hvor mange hovedtariffavtaler det skal være i staten, og hvor mye av ansattes lønnsøkning som skal fordeles lokalt og sentralt.
— Det er store og prinsipielle spørsmål som står på spill. Det som står på spill er rett og slett forhandlingsretten og organisasjonsfriheten, sier leder av Unio stat og Forskerforbundet, Guro Lind, til Khrono.
Hun er kritisk til statens framgangsmåte, og frykter at staten kan bruke Rikslønnsnemnda til å diktere avtaler, uten reell forhandling.
Første streik på tolv år
I vår var det streik i statlig sektor for første gang på tolv år.
Streiken handlet ikke om kroner og øre, men om tariffavtaler. Det er to «avtaleområder» i staten, altså to sett med likelydende avtaler. Hovedsammenslutningene Unio og Akademikerne, med fagforeninger som Forskerforbundet og Tekna, har hver sin likelydende avtale med staten. Det har også LO og YS.
Staten har lenge ønsket bare én avtale, men da staten krevde dette i lønnsforhandlingene, svarte Unio og Akademikerne med streik, som regjeringen grep inn i etter en drøy uke.
Hvem av de to stridende partene som skal få viljen sin, er det Rikslønnsnemnda nå skal avgjøre.
Dette er forskjellen på avtalene
Den viktigste forskjellen mellom tariffavtalene i staten er at i Unio/Akademikerne-avtalene fordeles lønnsveksten lokalt på den enkelte arbeidsplass, mens det i LO/YS-avtalene er store generelle tillegg.
Den samlede lønnsveksten er den samme i avtalene, men fordelingen er forskjellig.
LO/YS har prioritert å løfte de lavtlønte gjennom generelle tillegg, som partene blir enige om sentralt.
Unio/Akademikerne, som representerer de høyt utdannede, vil prioritere sine grupper. Og de ønsker at fordelingen skal skje på lokalt på den enkelte arbeidsplass, for eksempel det enkelte universitet.
LO stat sier i en kommentar til denne artikkelen at de også representerer høyt utdannede, og at 86 prosent av deres medlemmer i staten er i stillingskoder der det normalt er krav til eller forventninger om at de har høyere utdanning.
De sier også at det er en myte de kun prioriterer å løfte lavtlønte.
I sin innledning i Rikslønnsnemnda forklarte prosessfullmektig Christopher Hansteen, som representerer Unio, hvorfor de i 2022 valgte å gå over på Akademikernes avtale.
— Holdt nede
— Det er nemlig slik at ansatte med høyere utdanning over mange år har blitt holdt nede lønnsmessig, sa han.
Hansteen viste til tall som sier at statsansatte universitets- og høgskoleansatte med høyere utdanning i perioden 2016 til 2020 hadde en lønnsvekst på 8,8 prosent.
I samme periode hadde statsansatte med bare grunnskole en lønnsvekst på 11,4 prosent.
— Det er ikke til å stikke under stol at mange oppgjørs lavlønnsprofil har rammet lønnsutviklingen for høyt utdannede i staten og ført til en sammenpresset lønnsstruktur. Og det er selvfølgelig uheldig for medlemmene i Akademikerne og Unio.
Han viste til undersøkelsen Arbeidslivsbarometeret.
— Der framgår det veldig klart at det er problematisk å rekruttere og beholde arbeidstakere med spisskompetanse, nettopp på grunn av den sammenpressede lønnsstrukturen.
Akademikernes advokat Tore Lerheim sa at tvisten reiser svært prinsipielle spørsmål.
— Derfor bør Rikslønnsnemnda være svært tilbakeholden med å falle ned på en avgjørelse som helt eller delvis innebærer store endringer, og som partene selv ikke har blitt enige om, sa han.
Av den grunn bør dagens ordning videreføres, argumenterte han.
LO sa først ja, men så nei
I vår sa LO og YS sine forhandlere ja til statens avtaleforslag, som innebar at 75 prosent av lønnsveksten skulle fordeles lokalt og 25 prosent sentralt.
Unio og Akademikerne sa altså sa nei.
Men LO endte også opp med å si nei etter uravstemningen, da medlemmene mente at avtalene innebar at for mye skulle fordeles lokalt.
Derfor skal også LO til Rikslønnsnemnda om én uke.
Dette sier staten
Statens påstand er at den avtalen som YS er de eneste som har takket ja til, skal gjelde alle de fire hovedsammenslutningene.
— Staten har over lengre tid fått tilbakemeldinger fra virksomhetene om at det blir stadig mer krevende å praktisere en enhetlig lokal lønnspolitikk med ulike hovedtariffavtaler, ulik profil og ulik fordeling, sa prosessfullmektig Anne Elisabeth Wold Sæther i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet i sin innledning.
I departementets evaluering av lønnsoppgjøret for 2023 svarte neste 54 prosent av respondentene at det var krevende eller svært krevende å håndtere ulike hovedtariffavtaler, fortalte hun.
Dette er én av grunnene til at staten ønsker én hovedtariffavtale.
Helhetsløsninger
Hun sa at det ikke er ukjent for staten at det er dels sterke interessemotsetninger mellom hovedsammenslutningene.
— Akademikerne og Unio gir i denne saken uttrykk for at de vil ivareta sine medlemmers interesser. Staten på sin side må søke å finne løsninger som ivaretar alles interesser, og som ivaretar helhetsløsninger.
Hun sa også at staten har strukket seg langt for å komme Unio og Akademikerne i møte i årets lønnsoppgjør, ved å tilby at 75 prosent av lønnsveksten skal fordeles lokalt.
— Staten har beveget seg betydelig i en retning som vi mener at Unio og Akademikerne burde og kunne akseptere.
Upløyd mark
Det er ganske åpent hva som kan bli utfallet av saken, for dette er upløyd mark. Det er første gang Rikslønnsnemnda skal ta stilling til om staten kan bestemme at én felles tariffavtale skal gjelde alle hovedsammenslutningene.
Nemnda er kjent for å være konservativ. Det taler for at den vil videreføre dagens ordning med to ulike tariffavtaler.
Samtidig tar nemnda ofte utgangspunkt i det siste forslaget som er lagt fram og som minst én av partene har akseptert. I denne saken er dette regjeringens tilbud om en felles avtale for alle de fire hovedsammenslutningene.
Endringsløgg 13. november 11.08: Lagt til presisering fra LO stat om lavtlønn og høyt utdannede grupper.
