Når myndighetene nå skal vurdere å gjeninnføre kvoteordningen, er det av stor viktighet at man ser til erfaringene fra institusjonene som fikk ordningen til å fungere, skriver Annelin Eriksen og Oddrun Samdal. Foto: Endre Hilleren / UiB
Når myndighetene nå skal vurdere å gjeninnføre kvoteordningen, er det av stor viktighet at man ser til erfaringene fra institusjonene som fikk ordningen til å fungere, skriver Annelin Eriksen og Oddrun Samdal. Foto: Endre Hilleren / UiB

Vi vil gjerne ha en ny kvoteordning

Kvoteordningen. Vi vil gjerne samarbeide med myndighetene om en gjeninnføring av kvoteordningen, skriver to viserektorer ved Universitetet i Bergen.

Publisert

Vi støtter Gro Bjørnerud Mo og Åse Gornitzka sitt innlegg i Khrono 2. mars: Vi vil gjerne samarbeide med myndighetene om en gjeninnføring av kvoteordningen, og foreslår at vi diskuterer hvordan en ny kvoteordning i kombinasjon med Norpart kan styrke hverandre.

Universitetet i Bergen (UiB) har i flere tiår prioritert samarbeid med land i Sør, gjennom ulike globale nettverk, som SANORD og WUN, men også gjennom langvarige bi-laterale samarbeid, som med Makerere-universitetet i Uganda. I vårt nye, systematiske arbeid med Agenda 2030, hvor partnerskap er det viktigste virkemiddelet, og et mål i seg selv (SDG 17), vil gjeninnføring av kvoteprogrammet være av stor betydning.

Kvoteordningen ble i hovedsak avviklet fordi evalueringen fra 2014 viste at den ikke virket etter intensjonen ved alle institusjoner. Den skulle styrke internasjonalisering og den skulle bidra til utvikling i Sør. Evalueringsrapporten påpekte at disse målene ikke nødvendigvis er gjensidig utelukkende, men ikke virket gjensidig forsterkende.

Effekten av at kvoteordningen nå er avviklet og erstattet av Norpart, er ganske dramatisk for noen av våre fagmiljøer.
Annelin Eriksen og Oddrun Samdal
Universitetet i Bergen

Kort oppsummert sier rapporten at ordningen til en viss grad virket, ved at den skapte internasjonalisering hjemme, men ikke førte til tilstrekkelig institusjonell kapasitetsbygging i Sør. Videre var internasjonaliseringseffekten for lite strategisk fordi den var for tilfeldig, og ikke bygget opp langvarige forskningsrelasjoner.

Problemet med denne analysen er at konkusjonen ikke er riktig for alle universitetene og høgskolene som brukte kvoteprogrammet, og i særdeleshet ikke for UiB. Ved UiB erfarte vi at ordningen virket godt. Ikke bare det: Kvoteordningen ga oss betydningsfulle forskningsstrategiske fordeler.

Vi har opparbeidet forskningsrelasjoner, som har resultert i langvarige, viktige samarbeid. Våre partnerskap i sør, som ble bygget og forsterket, blant annet gjennom kvoteordningen, er forskningsstrategisk viktige for oss og det fører til reell kapasitetsbygging i Sør.

Med våre 1255 kvotestipend i perioden 1994-2016 har UiB hatt nesten like mange kvotestudenter som UiO (1550) - nesten 100 helårsstudenter hvert år. I tillegg til at studenter fra Sør har bidratt med viktige internasjonale perspektiver i utdanningene våre, har både Senter for Internasjonal Helse (SiH) ved Det medisinske fakultet og HEMIL-senteret ved Det psykologiske fakultet brukt kvoteprogrammet i over flere tiår til å utvikle både forsknings- og utdanningssamarbeid innenfor global helse-feltet i flere viktige partnerskapsland.

Effekten av at kvoteordningen nå er avviklet og erstattet av Norpart, er ganske dramatisk for disse fagmiljøene. Hos SIH er antallet studenter fra Sør dramatisk redusert. Rundt 90 prosent av studentene ved SIH kom fra Sør de siste årene kvoteordningen eksisterte. Etter avskaffet kvoteordning, har SIH kun en til to studenter fra Sør i nye studentkull.

Det samme er tilfellet for flere institutter på andre fakulteter, som har hatt høy aktivitet på både forskning og utdanningsfeltet gjennom kvotesamarbeidet. Dette gjelder for eksempel institutt for Sosialantropologi, som gjennom langvarige samarbeidet med for eksempel Makerere har styrket fagmiljøene begge steder.

Disse sterke båndene, bygget opp gjennom flere tiår, kan forvitre. Hemilsenteret har fremdeles noen studenter fra Sør i sitt internasjonale masterprogram, men få om ingen kommer fra samarbeidende institusjoner. Et flertall av disse studentene sliter dessuten svært med å skaffe økonomiske ressurser til studieoppholdet i Norge og bruker mye tid på (dårlig betalt) deltidsarbeid.

Samlet har UiB tre Norpart-prosjekterer for inneværende periode og tre i den kommende. I inneværende periode er det mellom 10-17 studenter som kommer fra Sør hvert år for minimum tre måneder, et betydelig lavere antall enn gjennom kvoteordningen (ca 100 hvert år).

Oppholdene er korte, og gir små muligheter for å etablere gode faglige relasjoner med ansatte på UiB, da studentene ikke blir en del av eksisterende studentkull. Mye energi blir brukt på å løse praktiske ting for studentene; de kommer på forskjellige tider av året, ogd et å skaffe bolig for dem kan for eksempel være meget vanskelig.

Studentboliger fordeles ved semesterstart, ikke hele året. Ressursene som følger med studentene er små, og disse studentene blir en ekstra belastning for både administrasjon og vitenskapelige ansatte. Uttellingen for de vitenskapelige ansatte er liten, siden studentene er gjester, og ikke får sin grad hos oss.

En viktig intensjon med Norpart er å få norske studenter til å reise til Sør. Det har vist seg vanskelig å stimulere, og så langt har ingen norske studenter reist ut, mens det er planlagt utreise på minst et prosjekt i 2019.

Når myndighetene nå skal vurdere å gjeninnføre kvoteordningen, er det av stor viktighet at man ser til erfaringene fra institusjonene som fikk ordningen til å fungere. UiB klarte gjennom ordningen, og vil klare igjen, å bygge globalt partnerskap som er viktig både for å utvikle ny kunnskap hos oss og i Sør.

Vår konkrete anbefaling vil være å la en betydelig andel av en ny kvoteordning inngå i et nytt Norpart-program og med dette gjeninnføre muligheten for helgradsutdanning i Norge for studenter fra Sør.

UiBs erfaring fra kvoteordningen tilsier at dette er nødvendig, særlig fordi kvoteordningen også ga mulighet for å ta Phd-utdanning. Med utdanningen fra Norge kan kvotestudentene være med å videreutvikle kompetanse i Sør både i høyere utdanning og i offentlig administrasjon, noe den tidligere kvoteordningen har svært mange vellykkede eksempler på.

Studenter fra Sør som får hele graden sin i Norge, vil dermed representere en bærekraftig videreføring av enkeltstående Norpart-samarbeid når de kommer tilbake til hjemlandet sitt. Ordningen bør ha konkrete krav til institusjonene om å vise planer for samarbeid og institusjonsbygging. Et slikt krav var ikke tydelig uttalt i den gamle kvoteordningen, og kan være årsak til at kvotestipendene ble benyttet på forskjellig måte.

Imidlertid mener vi at en tredjedel av kvotestipendene bør gå til studenter fra institusjoner i Sør der norske forskere har kontakter, uten at det kreves større institusjonelt samarbeid. Dette vil gi mulighet for å utvikle nye partnerskap.

Slik kan kvotestipend både styrke og styrkes av Norpart-samarbeid.