Vil gjerne ha samarbeid rundt eventuelle nye stipendordninger for studenter fra det globale sør

Universitetet i Oslo (UiO) er den norske utdanningsinstitusjonen som har tatt imot flest studenter fra sør under den såkalte kvoteordningen. Siden 1994 og frem til vedtak om avvikling fra studieåret 2016/17 har UiO vært vertskap for ca. 1550 kvotestudenter.

Ordningen har gitt studenter fra sør mulighet for studier i Norge med stipend fra Lånekassen som et ledd i Norges bistand til kapasitetsbygging i land i sør. UiO har fremdeles aktive kvotestudenter som ikke er ferdige. Den fulle effekten av avviklingen av programmet er ennå ikke kjent.

UiO ønsker fleksibilitet i virkemidlene for internasjonalt samarbeid. Kvoteordningen var på den ene siden en langsiktig ordning, men den innebar også stor grad av fleksibilitet for norske utdanningsinstitusjoner. På tross av noen viktige utfordringer (godt belyst i evalueringsrapporten fra 2014) så opplevdes kvoteordningen i stor grad som et nyttig og meningsfylt virkemiddel i samarbeidet med partnere i sør.

Direktør i Diku, Harald Nybølet, skriver i sitt innlegg at det mest kritiske ved overgangen fra kvoteordningen til Norpart er miljøene som hadde mange kvotestudenter, men som ikke har NORPART-prosjekter. Flere av UiO-miljøene som benyttet seg av Kvoteordningen har søkt om prosjektstøtte gjennom Norpart, og noen har fått innvilget støtte. UiO har så langt fått 6 Norpart-prosjekter, og over en periode på 5 år er det planlagt at ca. 170 studenter fra partnere i utviklingsland skal tilbringe 3 måneder eller mer ved UiO – altså 34 studenter i året i gjennomsnitt, noe som representerer en klar nedgang. Til sammenligning har UiO de siste årene hatt 190 kvoteplasser, og tatt opp 60-70 nye kvotestudenter hvert år. Neste utlysning under Norpart er først forventet i 2021.

Også fagmiljøer som har mottatt prosjektmidler gjennom Norpart opplever at mulighetene for kapasitetsbygging er blitt redusert etter avviklingen av Kvoteordningen, fordi delstudiemobilitet ikke gir samme mulighet for kapasitetsbygging som helgradsmobilitet. Det gjelder for eksempel ved HISP-prosjektet ved UiO hvor 34 studenter så langt har tatt ph.d.-graden gjennom Kvoteordningen. Gjennom NORPART-prosjektet mottar HISP nå færre studenter, fra kun to-tre land, og de oppholder seg i Norge i kun tre måneder. Prosjektleder opplever at dette gir et mye mer begrenset handlingsrom når det gjelder kapasitetsbygging.

Med utgangspunkt i at de foreløpige konsekvensene av avviklingen av kvoteordningen skulle evalueres av Diku, gjennomførte UiO en intern undersøkelse av ordningen. Kort oppsummert er hovedlinjene i tilbakemeldingen fra fakultetene at de har langt færre søkere og studenter fra land i sør, de kommer for kortere opphold, og altså fra langt færre land enn tidligere. Tilbakemeldingene vi får fra våre fagmiljøer tyder på at effekten av avviklingen av kvoteordningen oppleves som svært reell på studieprogrammene.

UiO har gjennom årene benyttet kvoteordningen strategisk til oppbygning og videreutvikling av samarbeid med partnerinstitusjoner i utviklingsland. Ordningen har samtidig bidratt til internasjonalisering av undervisningen på UiO. Selv om det ikke finnes noen nasjonal eller institusjonell oversikt over hvor kvotestudentene befinner seg, så vet vi at mange kvotestudenter fra UiO i dag sitter i viktige posisjoner i sine hjemland hvor de bidrar til utdanning av studenter og ph.d.-kandidater ved sine hjemmeinstitusjoner. En av disse ressurspersonene er Tawana Kupe som var en av de aller første som tok en PhD under Kvoteordningen ved UiO. Han er nyutnevnt Vice-Chancellor ved University of Pretoria. En annen tidligere kvotestudent fra UiO er Mamady Cham fra Gambia, som ble den yngste General Director of Health i det gambiske Ministry of Health and Social Welfare.

Dersom politiske myndigheter nå åpner for gjenetablering av en stipendordning for studenter fra land i sør, vil det være klokt å trekke på utdanningsinstitusjonene i utformingen for å sikre en innretning i lys av erfaringene fra kvoteordningen. Vi er svært gjerne med på en videre samtale om hvordan dette best kan gjøres.