«Jeg forsto ikke at jeg var syk. Trodde jeg var lat.»

Alida Norheim (25) har alltid visst at hun ville studere i utlandet.

— Hvilken utdanning har endret seg underveis, men jeg har visst at jeg ville studere i utlandet siden ungdomsskolen, sier hun.

Norheim begynte på sin bachelor i international business ved London Metropolitan University, men følte hun ikke ble utfordret nok og søkte seg videre til Bocconi University i Milano.

Gikk ikke sømløst

Overgangen mellom de to universitetene skulle gå sømløst, og hun skulle starte rett på andreåret i Milano. Men rett før jul fikk hun beskjed om at hun måtte ta flesteparten av førsteårsfagene på nytt, samtidig som hun tok andreåret.

Og så var hun ikke bare heltidsstudent i utgangspunktet heller.

— Som alle andre skulle jeg klare å ha jobb ved siden av studiene, så jeg jobbet samtidig for en salgsbedrift i Norge, sier hun.

Det var da hun begynte å følge seg sliten.

— Jeg tenkte at jeg kanskje hadde litt mye å gjøre, og derfor var litt sliten. Men jeg var ikke deprimert, jeg hadde alltid likt å engasjere meg og ville ha mer å gjøre.

— Jeg er bare lat

Så hun ble landsleder for ANSA i Italia i tillegg, og vel et halvår inn i vervet innså hun at hun ikke bare var stresset og sliten.

— Jeg la merke til at noe var galt med meg. Jeg klarte ikke lenger å være glad. Jeg følte ikke glede.

Men hun tenkte at søvnproblemene var normalt når en hadde mye å gjøre.

— Etter hvert skjønte jeg at jeg ikke lengre hadde et følelsesspekter. Så jeg gikk til legen, som ga meg diagnosen klinisk deprimert, og sa jeg nok burde ta meg en pause.

Blir inkludert i SHoT

Mens studenter i Norge har vært kartlagt i flere år, mangler det oversikt over hvor mange utenlandsstudenter som sliter. ANSA, organisasjonen for norske studenter i utlandet, har over flere år forsøkt å få utenlandsstudentene med i Studenthelse- og Trivselsundersøkelsen (SHoT) og nå har de omsider lykkes.

— Vi har mistenkt at det er en del som sliter, og at det bør jobbes mer med. Nå vil vi få bedre oversikt, sier Ole Kristian Bratset, president i ANSA.

Han forteller at de har en sosialrådgiver i ANSA som blant annet tar i mot henvendelser om helse fra utenlandsstudenter, og at det i tillegg nok går mye gjennom beredskapsavtalen ANSA har med Sjømannskirken.

Måtte skjerpe seg

Alida Norheim hadde presset seg for langt og fungerte ikke lengre verken på skolen eller sosialt.

Men selv mente hun at hun hadde blitt lat, og at det det var derfor hun hadde havnet i den situasjonen. Hun måtte skjerpe seg, bli strengere med seg selv, hun måtte bli mer strukturert. Det var på tide å ta seg sammen.

— Jeg så ikke på det å være deprimert som en sykdom, jeg hadde jo klart meg så bra før - jeg forsto ikke at jeg faktisk var syk.

Kom aldri til å stå igjen

Da hun var ferdig som landsleder i april i fjor, stilte hun til hovedstyret i ANSA. Hun ble ikke valgt.

— Og det gjorde ingenting. Det var ikke noe følelsesspekter inni meg, sier hun.

Alt var fint utad. Psykologistudentene som var der merket ingenting. Hun trodde jo selv at alt var bra, og skjønte ikke at et nytt verv var det siste hun trengte.

— Selv om jeg var veldig sliten og helt uten overskudd så skjulte jeg jo det veldig bra, kanskje så bra at jeg trodde litt på det selv.

Ikke lat eller dum

Hun reiste tilbake til Milano og høstsemesteret. Det hadde gått dårlig på studiene lenge, og hun strøk på de eksamenene hun forsøkte seg på.

I februar, ett år etter hun hadde fått diagnosen, innså hun at det ikke gikk an lengre og gikk til psykolog. Hun begynte å innse at hun faktisk var syk, og at hun ikke var lat eller dum.

— Det første jeg sa til psykologen var at jeg trodde at jeg aldri kunne stå på en eksamen igjen, fordi jeg trodde jeg hadde gått ned i intelligens.

Skjerpe seg ut av det

Hjernen til Alida Norheim er i kjemisk ubalanse, og det kommer til å ta tid å bli bedre.

— Jeg skal tilbake til Italia - selv om jeg har vurdert det seriøst flere ganger, skal jeg ikke slutte på studiene - men det vil ta tid å komme gjennom.

Hun vil at andre ikke skal vente så lenge med å få hjelp.

— Jeg har tenkt at siden andre klarer mye på en gnag, så skal jeg klare det også. Men det hjelper ingenting.

Norheim var overbevist om at dette var noe hun kunne skjerpe seg ut av. Hun var diagnostisert klinisk deprimert i ett år før hun begynte hos psykolog i Italia.

— Jeg tenkte at de som går til psykolog er skikkelig syke. Det var jo ikke jeg, jeg var bare lat. Men når du først ber om hjelp er alle interessert i å hjelpe deg.

Nå går det veldig opp og ned.

— Jeg har skjønt at det viktigste ikke er at det går kjempefort fremover. Det viktigste er at jeg ikke står stille, sier hun, og legger til:

— Det er ikke noen dødsdom, det går over. Men det er en sykdom, og det er ikke min feil. 

En fantastisk fastlege

— Du har hatt fastlege i Norge mens du har bodd i Italia?

— Ja, og en fantastisk fastlege. Han har fulgt meg opp på WhatsApp for å høre hvordan ting går, og vært streng på å alltid ha en dobbelttime hos ham når jeg er hjemme. Det han var opptatt av, som jeg ikke innså, er at dette er noe man trenger hjelp til. Det finnes ikke noen rask løsning på det. Jeg var overbevist om at dette var noe jeg kunne skjerpe meg ut av.

Hun planla og strukturerte alle timene i døgnet, for ikke å ha tid til å være lat.

En vanlig historie..

— Jeg tror det er en vanlig historie, men som man ikke så ofte hører om.

Norheim har ikke fått negative reaksjoner fra noen etter å ha fortalt om diagnosen. Men det har vært tungt for dem hjemme at hun ikke ville ta pause fra studiene.

— De måtte se på at det gikk dårligere og dårligere, og at jeg ikke tok det på alvor når legen sa at jeg måtte reise hjem.

Hun vet ikke om det hadde hjulpet å reise hjem heller.

— Å forlate Italia, hvor jeg elsker å bo? Jeg hadde kanskje fått raskere hjelp med tilbudet som finnes for studenter hjemme i Norge. Men det handler om å tørre å be om hjelp, og klare å innse det når du trenger det.