Endelig mandag. anna-sabina soggiu

«Alt var mye bedre før»

«Da jeg gikk på sosialhøgskolen, da gikk vi der fordi vi var politisk engasjerte. Vi var aktivister, vi. Vi sto på de undertryktes side. Vi drev med grasrotarbeid og ønska å endre samfunnet nedenfra!»

— Kanskje er det ikke sånn at ungdommen engasjerer seg mindre enn de unge gjorde før? Kanskje er det vi som ikke gjenkjenner engasjementets nye former, skriver Anna-Sabina Soggiu. Bildet er hentet fra demonstrasjonen «We can't breathe – rettferdighet for George Floyd».
— Kanskje er det ikke sånn at ungdommen engasjerer seg mindre enn de unge gjorde før? Kanskje er det vi som ikke gjenkjenner engasjementets nye former, skriver Anna-Sabina Soggiu. Bildet er hentet fra demonstrasjonen «We can't breathe – rettferdighet for George Floyd».
Anna-Sabina Soggiu, spaltist i endelig mandag

Ph.d-student i personorientert helsearbeid ved Universitetet i Sørøst-Norgepersonen

I løpet av de 20 årene siden jeg starta på bachelor i sosialt arbeid, har dette vært et hakk i plata jeg har hørt fra eldre sosialarbeidere igjen og igjen og igjen. Det lukter av røkelse, flagrete lilla skjerf importert fra India og kjøpt på Scorpius; lange skjørt, fotformsko, papegøyeøredobber, tog, protest og rødvin av de utsagna. Alt var mye bedre før, eller?

«Alt var mye bedre under krigen» synger Ole Paus. I en sarkastisk tone tuller han med de eldres syn på de yngre:

«Dagens ungdom, alvorlig talt, hør her
Hva er det dagens ungdom tror at den er?
En arbeidssky og ekkel klikk
Som fyller gode hjem med redselsfull musikk»

Jeg elsker pionersosionomene, jeg elsker aktivistene, sporene de tråkka opp, protestene de forteller om. Jeg elsker det alt sammen. Papegøyeøredobbene til og med! Men jeg er ikke så sikker på om de har rett. At alt var bedre før.

Det kan synes som om vi har en hang til å forherlige vår egen generasjon og vår egen ungdomstid like mye som vi misforstår de som kommer etter oss.

Det er krise om ungdommen ikke engasjerer seg. Om de ikke går i tog. Aksjonerer. Protesterer mot urett.

Noe kan faktisk tyde på at ungdom sjeldnere deltar i debatter. En undersøkelse av kritisk medieforståelse viser at 76 prosent av de unge aldri har deltatt i debatter om politikk og samfunnsspørsmål i mediene, som er nesten like høyt som gjennomsnittet for befolkningen generelt (72 prosent).

Samme undersøkelse viser at unge skiller seg fra resten av befolkningen ved at de oftere oppgir en manglende interesse for politikk og samfunn som begrunnelse for lite deltakelse.

Men samtidig kommer det fram at langt flere unge enn befolkningen for øvrig har diskutert politikk og samfunnsspørsmål i sosiale medier som Instagram, Snapchat og Youtube. Nordmenn generelt har blitt mer forsiktige med ytringer, i følge en undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning og Fritt Ord.

Samtidig viser rapporten at særlig unge har inntatt et mer restriktivt syn på hva som er greit å si. At de ikke aksepterer ytringer som kan virke krenkende på minoriteter. Det må jo være bra? Ungdommen altså, kanskje de ikke er så verst?

La oss for alle praktiske formål anta at mange unge under utdanning ikke er like engasjert som oss litt eldre som utdanner dem. Hvordan skal vi engasjere dem?

Anna-Sabina Soggiu, Ph.d-student i personorientert helsearbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge

Andre tall viser at ungdommens engasjement både for valgdeltakelse og deltakelse i politiske organisasjoner fikk en boost etter 22. juli.:

«Fortsatt er det de middelaldrende og eldre velgerne som har den høyeste valgdeltakelsen, i Norge som i de fleste andre land. De yngre velgerne er imidlertid mer politisk aktive enn foreldrene deres var på samme alder. Det gjelder både valgdeltakelse og medlemskap i politiske partier og organisasjoner.»

Kanskje vi bare misoppfatter det vi ser? Eller rettere sagt, ikke ser. Avskriver det som manglende engasjement og hopper bukk over alle muligheter for spennende dialoger om samfunnsutvikling, fordi vi faktisk ikke er til stede på de plattformene der de diskuterer slikt?

Kanskje er det vi som ikke henger med? Vi eldre, erfarne, kloke, som skal bidra til deres dannelse til arbeidslivet? Kanskje er det oss, ikke dem? For en skrekkelig tanke.

Men la oss for alle praktiske formål anta at mange unge under utdanning ikke er like engasjert som oss litt eldre som utdanner dem. Hvordan skal vi engasjere dem? Dette er viktig.

Mange av disse unge skal ut i yrker som jeg sjøl er i, der fag og politikk henger nært sammen. Der både rammebetingelser og faglige føringer besluttes politisk og får direkte konsekvenser for faget. For å utføre en god jobb er derfor fagpersoner nødt til å også engasjere seg i hvordan politiske beslutninger påvirker faget.

For å ta ruspolitikk som eksempel er vi svært mange yrkesgrupper som jobber i feltet. Vi har nettopp lagt bak oss en polarisert og hard debatt om en rusreform som ble foreslått av regjeringen, og etter noen måneders debatt stemt ned i Stortinget.

Beslutningen fikk selvsagt mest å si for rusbrukerne. De skal fortsatt møtes med straff for sine utfordringer. Men den har også direkte konsekvenser for hvordan man får lov til å utføre arbeidet sitt.

De samme sammenhengene mellom politikk og fag finner vi i skolen, barnevernet, Nav, psykisk helsevern og så videre. Du kan rett og slett ikke komme unna politikk om du skal jobbe med mennesker fra vugge til grav. Alt faglig har med politikk å gjøre. Dermed blir det innlysende at vi trenger yngre generasjoner som engasjerer seg like mye som oss!

Jeg er født i 1980. Opp igjennom min oppvekst ble alt bare bedre absolutt hele tida. Vi fikk mikrobølgeovn, muren falt, fikk smake på oljerikdommen, gikk fra gryterett fra Toro hver helvetes helg til sushi og Chablis. Jeg kom til dekket bord og innkasserte rettigheter og gode liv fra de indiske skjerfenes kamper for abort og likestilling.

Vi hørte at kamper ikke er kjempa en gang for alle. Men jeg tok det i grunnen med knusende ro. Og en del ting tok jeg for gitt at vi rett og slett bare måtte leve med. Seksuell trakassering, for eksempel. Eller å tape miljøkampen mot eldre menn i dress som kunne fortelle at vi hadde urealistisk krav.

Da metoo skylte som en bølge gjennom flere nasjoner, bransjer og mektige menn, fikk jeg i grunnen sjokk. Hva skjer nå liksom? Skal vi fikse opp i de greiene her nå plutselig? Skal vi si fra og ta kampen for å få slutt på seksuelle overtramp? Jøss, det hadde jeg ikke trodd, men jeg kasta meg med. Aldersklokka mi tikka raskt mot 40 da jeg tok den kampen.

Mens jeg bodde en periode i USA, tikka det inn meldinger om ei ung jente med fletter, som satte seg rett ned med et skilt i stedet for å gå på skolen der hjemme i Skandinavia. Og plutselig gjorde barn og unge det samme flere steder i verden.

Greta Thunbergs skolestreik for klima engasjerte unge folk overalt, og jeg kunne ikke skryte nok der borte på kontinentet om at den jenta, den jenta hun kommer nesten fra samme land som meg!

Så kanskje er det ikke sånn at ungdommen engasjerer seg mindre enn de unge gjorde før? Kanskje er det vi som ikke gjenkjenner engasjementets nye former? Når det foregår på andre plattformer, som Snapchat, Instagram og Youtube. Uten papegøyeøredobber og rødvin.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS