Mannlige studenter jukser mer enn kvinnelige: — Jeg ville gjort det igjen

En spørreundersøkelse utført for Khrono og Norsk studentorganisasjon (NSO) viser at én av fem mannlige studenter — 20 prosent — innrømmer å ha jukset på eksamen.

Blant kvinnelige studenter er juks mindre vanlig. Bare seks prosent innrømmer eksamensjuks.

6 prosent av studentene som deltok i undersøkelsen, har jukset én gang, 4 prosent har jukset to ganger, og 2 prosent opplyser at de har jukset tre eller flere ganger på eksamen.

Khrono har snakket med en juksende student. Vi kaller han «Ola». Khrono er kjent med studentens ekte identitet, hans navn og studieløp, samt hvilke fag det har vært jukset i. 

Ingen anger

I likhet med mange mannlige studenter har han jukset i studiene, på flere eksamener og ved flere anledninger. «Ola» var student ved Universitetet i Oslo og var ferdig med å studere for noen siden.

Allerede tidlig i studieløpet jukset «Ola». I et fag som ikke virker særlig viktig eller relevant, kopierte han en besvarelse fra en annen student. Han endret på ordlyd for å lure plagiat-sjekken. Overfor medstudenten føltes det egoistisk, sier han.

— Jeg kunne jo satt den andre personen i en veldig vanskelig situasjon. Da måtte vi jo ha forsvart hvem som skrev eksamen, siden vi leverte i samme emnet på samme tid.

«Ola» ble ikke tatt. Det var ingen mistanke om fusk. Men hva var motivasjonen for å jukse?

— Det å miste vanlig studieprogresjon var mye skumlere enn å bli tatt for å jukse. Det var kortsiktig tenkt: Hvis jeg står nå, så kan jeg bare fortsette som normalt. Men jeg tenkte ikke på at jeg kunne miste studieretten.

22 prosent med tilhold Universitetet i Oslo

Når det gjelder alder, er det gruppen på 23 til 25 år som skiller seg mest ut: her innrømmer hele 17 prosent at de har jukset på eksamen.

— Vi snakker om fusk på feil premisser, sier Oline Sæther som er leder i Norsk studentorganisasjon (NSO). Hun sier vi må snakke mer om hvorfor studenter velger å jukse. Derfor etterlyser også NSO nasjonale retningslinjer for fusk og en felles forståelse for hva fuskebegrepet er.

— Det er kjempeviktig at institusjonene tar ansvar for å være tydelige ovenfor studentene om hva de forventer og hvorfor det er viktig å ikke jukse, sier Sæther og legger til:

— Studenter mister jo kompetanse når de velger å jukse. Så det er viktig å spørre hvorfor studenter jukser. Hvorfor føler de at det er måten de vil møte en vurderingssituasjon? Handler det om latskap, eller at de syns kvaliteten på undervisningen ikke gjør dem forberedt på å møte vurderingssituasjonen? Det er viktig å se på, mener Sæther.

Lapp i lomma, lange øyne

Tilbake til «Ola». 

Det var først senere i studieløpet at «Ola» så medstudenter ble kalt inn for å forsvare en innlevering. Han ble mer klar over at han kunne miste studieretten — men han stoppet ikke. «Ola» har hatt med lapp i lomma på eksamen, han har sittet med notater bak skjermen på digital hjemmeeksamen med webkamera på, og han har kikket bort på andres besvarelser.

— Det med lapp i lomma har egentlig ikke fungert. Enten så har jeg ikke skrevet ned tingene jeg fikk spørsmål om, eller så hadde jeg uansett husket det.

En gang studenten fikk uttelling for juks, var på en skoleeksamen. Studentene satt foran hver sin PC og skulle tegne opp en modell.

— Jeg tenkte meg til et cirka klokkeslett når de andre ville starte på denne oppgaven, og så gikk jeg på do i det tidsrommet. Jeg hadde lange nok øyne til å se på hva de andre gjorde visuelt på sine skjermer. Siden jeg så konturene av deres tegninger, klarte jeg forstå hva det var jeg skulle gjøre selv, sier studenten.

La inn feil for å lure lærer

I et annet fag med en høy strykprosent, jukset han underveis i semesteret. «Ola» fant en fasit på nettet, som han endret på og leverte inn som sin egen. Han la også inn bevisste feil i besvarelsen for å lure faglærer. Alle studentene ble fulgt opp etter oppgaveskrivingen. «Ola» valgte å forsvare oppgavene skriftlig, slik at ikke faglærer skulle forstå hvor mye han slet.

— Jeg valgte å gjøre det dårligere sånn at de ikke skulle skjønne det — altså at jeg fikk til litt, men ikke helt. Det var veldig kalkulert, så man ikke skulle skjønne at det var hentet fra noen andre, sier «Ola».

Uten dette faget ville studieprogresjonen hans bli forsinket et helt år.

— Det var veldig viktig for meg å beholde den normerte studieprogresjonen. Jeg slet mer på universitetet enn på grunnskolen, og da skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle tilnærme meg det — plutselig skulle jeg ikke kunne gå videre i studiet hvis jeg gjorde det dårlig? Det var kjipere å måtte fortelle om stryk hjemme enn å bli tatt for juks, sier han.

Forventningene var høye — fra seg selv, fra familien, i tillegg til at han selv tenkte andre forventet mye av han.

— Da var juks noe som ga mening, heller enn å risikere å miste studieprogresjonen.

— Det var egoistisk

— Hadde du dårlig samvittighet?

— Nei, svarer «Ola».

Svaret kommer kjapt og kontant. Han ler litt. Men det er også alvor:

— Jeg hadde dårlig samvittighet da jeg stjal noens besvarelse, for det satte noen andre i fare. Det var så korttenkt. Det var egoistisk. Jeg ville ikke stå i følelsen av å stryke, å ikke være god nok akademisk.

«Ola» mener særlig skoleeksamen er en form som favoriserer enkelte studenter. Denne eksamensformen betyr at studenter sitter i et lokale og blir passet på av eksamensvakter. Man får ikke snakke sammen, og får spørsmål man skal svare på innen en tidsramme, ofte mellom 1 og 4 timer. Det er få hjelpemidler.

— Jeg har rettferdiggjort juksingen med at det er greit hvis ikke man har gode forutsetninger for eksamensformen man får på universitetet. Det finnes jo mange ulike måter å vise kunnskap på, påpeker «Ola».

Han så på juksingen som et hjelpemiddel.

Det som er langt unna

— Ble du stressa av juksingen?

— Ja, det gjorde jeg. Både når jeg leverte og når jeg satt og ventet på eksamensresultatet med en mulig innkallelse til samtale om mistenkt juks. De første gangene med fysisk skoleeksamen lurte jeg jo også på om de kunne  kroppsvisitere meg. Det er jo alltid en redsel for å bli tatt, sier han.

Likevel er den redselen langt fram i tid, mens faren for å stryke er umiddelbar.

— Det er en krisesituasjon: jeg trenger å deale med den tingen som jeg kan håndtere akkurat nå, slik at jeg kan hjelpe meg selv.

— Jeg ville gjort det igjen

«Ola» ble aldri tatt for juksingen, som strakte seg over en periode på fem år.

— Vil du si at du har endret mening om juks siden du jukset?

— Nei.

— Du ville gjort det igjen?

— Jeg ville gjort det igjen. Men jeg har ikke hatt skriftlig eksamen siden dette, jeg har hatt muntlig eksamen, og det har jeg fått mye bedre til. Det er noe med tidspresset på disse skriftlige tingene. Det ga samme følelsen for behovet for juks, sier han.

«Ola» sier det har blitt en del av hans akademiske jeg, måten han ser på studietilværelsen. Han mener juksingen foregikk i fag som ikke har betydning for hans hovedprofesjon, og sier også han har studert «mye tull».

— Noen ganger føles det som et sikkerhetsnett man aldri trenger.

I dag er «Ola» ferdig utdannet med mastergrad og er i en godt betalt jobb. Juksingen har aldri fått konsekvenser.