Endelig mandag. anna-sabina soggiu
«Alle har vel hatt en kanarifugl som daua?»
«Det er på tide at utdanningene til helse- og sosialfagene tar inn erfaringskompetanse på timeplanene. Slik kan også profesjonelle hjelpere benytte sine erfaringer som kompetanse.»
Ph.d-student i personorientert helsearbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge
«Alle har vel hatt en kanarifugl som daua?» Da jeg gikk på sosialhøgskolen gikk det rykter om at en av lærerne mine skulle ha sagt dette i møte med studenters bekymring for å ha for få livserfaringer til å forstå andres problemer nok til å hjelpe dem.
Empati står sentralt i profesjoner som skal yte hjelp til folk i ulike situasjoner og handler om evnen til å forstå andres følelser. Jeg kan jo kjenne igjen redselen for å være for lite erfaren til å klare sette meg inn i andres livsvansker. Dog kan man kanskje ikke forutsette at man skal ha opplevd alle problemer for å forstå andres og for å kunne være en profesjonell hjelper.
Noen vil kanskje til og med hevde at man kan stå i fare for en form for overidentifisering med den som søker hjelp og dermed misforstå fordi man legger sine egne erfaringer og følelser over i den andre. Andre igjen vil hevde at empati kan læres og sånn sett trenger man kanskje ikke engang å ha mistet en kanarifugl for å forstå andres smerte ved tap.
Erfaringskonsulenter har de siste årene fått en plass i helse- og velferdstjenestene. De skal bruke sine egne erfaringer som brukere eller pårørende innen tjenestene som kompetanse. Fenomenet er langt fra noe nytt, det er kanskje mer stillingen som er ny.
Det er noe paradoksalt i at fordi jeg er utdannet så skal jeg holde tett om livserfaringer på jobb, samtidig som andre blir bedt om å dele dem.
Anna-Sabina Soggiu
Da jeg tråkket inn i rustjenester som sosionom tidlig i 20-årene, var det helt vanlig at tidligere brukere jobba i rusbehandlingsinstitusjoner der de selv hadde vært i behandling. Det handler om å skape håp og å være en rollemodell.
«Du har vært der selv, så da er det lettere å stole på deg» skriver Kenneth Arctander om dette i en artikkel der han ser på erfaringskonsulentenes plass helse- og velferdstjenestene og kaller artikkelen Erfaringsprofesjonen. En slags virkeliggjøring av Plutarks beretning om «Den vet best hvor skoen trykker, som har den på».
Jeg har tidligere reflektert rundt en smal oppfattelse av hva som er profesjonell hjelp, der studenter til hjelpeyrkene læres til en form for distanse, på tross av at vi vet at nærhet i relasjoner er en hovedingrediens i hjelpearbeid.
På samme tid som jeg tråkket inn i rusomsorgen og møtte tidligere brukere som hjelpere i tjenestene, var normene for hvordan jeg kunne bruke egne erfaringer strenge. Det er de fortsatt. Løfter man inn egne erfaringer oppfattes man raskt som uprofesjonell.
Det er noe paradoksalt i at fordi jeg er utdannet så skal jeg holde tett om livserfaringer på jobb, samtidig som andre blir bedt om å dele dem. Jeg kunne i grunnen søkt stilling som erfaringskonsulent selv. Jeg har lang erfaring med bruk av psykiske helsetjenester både for psykiske lidelser og som pårørende til en rusbruker. Jeg har dog aldri gjort det.
Jeg har søkt stillinger på bakgrunn av utdanning, kompetanse og arbeidserfaring. På et vis får jo arbeidsgiverne mine da erfaringskompetanse gratis, som et slags bonus. For det er klart alle erfaringer i livet påvirker hvordan jeg utfører arbeidet mitt. Men jeg står også i fare for å oppfattes som uprofesjonell om jeg gir uttrykk for denne formen for erfaringer. Eller at jeg rett og slett bruker erfaringene ureflektert og blir uproff av det.
Jeg var Fulbright Scholar på Yale som en del av arbeidet med avhandlingen min. Jeg var ved Program for Recovery and Community Health, der 50 prosent av staben var likemenn/kvinner og resten ansatt i akademiske stillinger. Men også de akademiske ansatte hadde egenerfaring med rusbruk, psykiske lidelser og erfaringer som pårørende. Så egentlig kunne alle kalt seg erfaringskonsulenter sånn sett.
I avhandlingsarbeidet mitt arbeider jeg med samarbeidsbaserte forskningsmetoder der kunnskapen utvikles i samspill mellom forskere, fagpersoner, brukere og pårørende. Underveis i arbeidet har jeg derfor fundert mye på dette med erfaringskompetanse. Kunne mine erfaringer også være en del av forskningen? Ville jeg da ikke være nøytral? Er man noen gang nøytral? Ville ikke mine erfaringer uansett påvirke hvordan jeg tolket og analyserte?
Veilederne mine introduserte meg for autoetnografisk metode, noe som ble en lettelse og inspirasjon for meg i forskningsarbeidet.
«I autoetnografi observeres det personlige i en kulturell sammenheng, og det fokuseres på subjektive fortellinger og erfaringer hos skribenten, noe som igjen kan føre fram til ny innsikt og vitenskapelig kunnskap.»
Altså gjøres subjektive erfaringer gyldige som kilde til kunnskap, også ens egne.
For det er noe litt konstruert over betegnelsen erfaringskonsulent. Ingen er bare sine erfaringer med utfordringer og tjenester. Og ingen er heller bare sosionom, uten livserfaring. Det er noe lukkende ved at kun de som har hatten på seg er de som skal bringe inn sine erfaringer, samtidig som stillingen i grunnen var ment for å bane vei for at erfaringer i det hele tatt skulle ha en plass i tjenestene og i kunnskapsutvikling.
Så kanskje vi er der nå at vi må dra det hele litt videre, og at kanskje også få det inn i utdanningen?
Erfaringskonsulenter har allerede sin egen utdanning ved Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling, og Oslo kommune har sin egen Erfaringsskole.
Jeg lurer derfor på om et neste steg burde være at utdanningene til helse- og sosialfagene tar inn erfaringskompetanse på timeplanene. Slik kan også profesjonelle hjelpere benytte sine erfaringer som kompetanse.
For læreren min fra sosionomstudiet hadde selvsagt helt rett. Alle har en død kanarifugl eller noe. Livet farer med oss og erfaringene påvirker vårt blikk på verden og yrkesutøvelsen vår om vi vil eller ei. Så det å lære hvordan man profesjonelt kan forholde seg til egne erfaringer og ta dem i bruk kunne vært en berikelse både underveis i studiene, som yrkesutøvere og for både brukeres opplevelser, og tjenestenes utvikling.
En slags foredling der erfaringer, teoretisk kunnskap og øvelse i å praktisere tilsammen blir til kompetanse. Først da ville vi tatt erfaringer på alvor og vi ville alle vært erfaringskonsulenter.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
En av disse fire kan bli ny rektor ved NTNU
Foreslår å splitte opp fagmiljø. — De parterer et institutt
Det burde handlet om demokrati
Det stormar på høgskulen — i media. — Eit stygt angrep
Vi har et alternativt masteroppgaveformat allerede
Mest lest
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Takk og farvel, masteroppgaven
I Kjerkol-sakens kjølvann
Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?
Her får ansatte lønnsbonus for å publisere: — En god anerkjennelse