Alle burde holde samme høye standard, også Kyrre Lekve

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en rekke ulike fora har viseadministrerende direktør i Simula, Kyrre Lekve (Ap), ventilert sin forakt for universitetene. Forskerne har for mye frihet, vi har levd flere tiår i en økonomisk gullalder og forskningen er for lite anvendt.

Når institusjonene klager er det nærmest en konspirasjon: «Det er rektorer, en liten gruppe professorer og til en viss grad organisasjoner og fagforeninger.» Han kliner også til med: «Som fagpersoner blir de ikke tatt i unøyaktigheter på noe som helst, men de har en særs omtrentlig omgang med fakta når det gjelder forskningspolitikk.»

Nå synes jeg kanskje alle burde holde samme høye standard, også Lekve. Ja, kanskje særlig Lekve som sitter i et regjeringsutvalg som for tiden vurderer finansieringen av universitetene og høyskolene.

Les også

Forskningstopp ut mot rektorer:— Krisemaksimerer og har en omtrentlig omgang med fakta

La oss se litt på direktørens omgang med «fakta». Lekves kronargument er at «I perioden 2001-2017 har det vært en realvekst i grunnforskningen på 127 prosent for samfunnet som helhet, og en realvekst på 133 prosent ved universitetene.» Dette har han gjentatt flere steder, senest til Forskerforum i begynnelsen av september.

Jeg vet ikke om det er kornonaepidemiens mange amatører som har inspirert ham til å gjøre sine egne utregninger på servietten. Selv har jeg innhentet tall fra de ekspertene som steller med slikt i Norge, nemlig Statistisk sentralbyrå (SSB).

I følge SSB økte grunnforskningen som helhet med 77 prosent i faste priser fra 2001 til 2017. For universitetene og høgskolene har økningen vært på 82 prosent. Dette er altså mye lavere tall enn de Lekve gir.

Om økningen skal ansees som stor eller liten er ikke et statistisk spørsmål, men et spørsmål om hvilke ambisjoner Norge skal ha som kunnskapsnasjon. I denne diskusjonen må også «rektorer og en liten gruppe professorer» kunne delta. Selv om Lekve vel ikke representerer andre enn seg selv, gjelder det også ham.

Det kan være interessant å sammenligne med anvendt forskning. Her var økningen på 179 prosent ved universiteter og høgskoler. Dette betyr at det er skjedd et betydelig skifte fra grunnforskning til anvendt forskning ved utdanningsinstitusjonene.

Dette kommer til å forsterkes siden Forskningsrådet, slik departementet ser det, har overforbrukt grunnforskningsmidler. Det vil også forsterkes ved at den såkalte FRIPRO-tildelingen som er ment å gå til fri, nysgjerrighetsdrevet forskning, har begynt å flytte inn prosjekter fra anvendt forskningsprogrammer. Tydeligvis er dette for å styrke den anvendte forskningen på bekostning av grunnforskningen.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Ved tildelingen nå i høst fikk Universitetet i Oslo, med flere tusen forskere, innvilget bare 20 prosjekter på FRIPRO og elleve til unge talenter. Vi har flere talenter enn det, og det blir antagelig ingen utlysning neste år. Litt av en gullalder!

Les også

Har høyere utdanning blitt sentralisert?

Selv har jeg ment at grunnforskningen bør utgjøre en fast andel av den totale forskningen i landet. Om anvendt forskning økte med 179 prosent, hvorfor skal ikke grunnforskningen øke like mye? Grunnforskning er viktig for utdanningen av de som skal drive også anvendt forskning og innovasjon. Reodor Felgens tid er forbi. Om vi ikke hadde hatt grunnforskning ville vi sett på global oppvarming som et fenomen vi ikke forstod. Dette er et særlig ansvar for universitetene, og staten.

Epidemien har lært oss at noen i Norge må følge med på den internasjonale forskningsfronten i et bredt utvalg av disipliner som en beredskap. Diskusjonen har også en moralsk side. Hvorfor skal ikke «verden rikeste land» bidra til menneskehetens kunnskapsutvikling? Skal vi snylte på fattigere land?

Lekves egen institusjon, Simula, er eid av kunnskapsdepartementet. Den gjør oppdrag for både private og offentlige institusjoner, men har også en statlig grunnbevilgning. Det er større grunn til å spørre om staten skal delta i slik konkursanseutsatt forskning, enn om den skal ha et særlig ansvar for grunnforskningen.