Debatt kyrre lekve

Akademisk frihet er ikke truet i Norge

Misbruk av professoral tyngde vil svekke posisjonen til kunnskapsbaserte budskap, skriver Kyrre Lekve.

Akademisk frihet er fremdeles først og fremst et vestlig fenomen, skriver Kyrre Lekve.
Akademisk frihet er fremdeles først og fremst et vestlig fenomen, skriver Kyrre Lekve.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Akademisk frihet er kanskje det aller fremste honnørordet i universitetsverdenen. Alle erklærer seg som tilhengere av akademisk frihet, og det fremmes stadig påstander om at den akademiske friheten er under press. Likevel har vi sett at konflikter mellom ledelse og ansatte som påberoper seg den akademiske friheten har vært mange og store de siste årene. Akademisk frihet er ikke truet i Norge, men møter på grenser som kan gi overraskende utslag.

Akademisk frihet er ikke truet i Norge, men møter på grenser som kan gi overraskende utslag.

Kyrre Lekve

Globalt er det press mot den akademiske friheten. I moderne tid viser analyser (fra Organisasjonen «V-Dem Institute») at det var en kraftig ekspansjon i de forskjellige elementene bak akademisk frihet på 1990-tallet, etterfulgt av en stagnasjon, og til og med en nedgang de siste årene (se figur). Til tross for denne fremgangen, er fremdeles akademisk frihet først og fremst et vestlig fenomen. Utviklingen i land som Ungarn, Tyrkia, Hongkong og Brasil har gått i feil retning de siste årene.

Utvikling i akademisk frihet verden over de siste 121 årene.
Utvikling i akademisk frihet verden over de siste 121 årene.

For Norge er derimot situasjonen helt annerledes. Med unntak av andre verdenskrig, har Norges skåre utviklet seg fra svært god til ekstremt god.

Norsk politikk har i de siste tjue årene vært preget av armlengdes avstand. Universitetene har en stor grad av autonomi, og forskningsbevilgninger kommer med få merkelapper. Eksemplene på forsøk på direkte styring av forskning er uhyre sjeldne, enten det er snakk om fra økonomiske interesser eller fra politiske myndigheter. De få gangene det har skjedd, har motreaksjonene vært nådeløse (det fikk for eksempel daværende fiskeriminister Per Sandberg fra FrP merke da han i 2016 uttalte at Havforskningsinstituttet «er og skal være et ‘næringsvennlig institutt’»).

Beveger vi oss inn på universiteter og høyskoler, ser bildet annerledes ut. I en rekke, konfliktfylte saker de siste årene har akademisk (ytrings) frihet vært sentralt, og ledelsen ved universitetene har hatt store problemer med å håndtere konfliktene. I både «Eikrem-saken» og «Tyskervits-saken» ble temperaturen høy og ledelsene strevde med håndtering. Disse sakene illustrerer hvordan akademisk ytringsfrihet blir utfordret: De aller fleste universiteter har i dag utviklet et verdisett og følger arbeidslivets regler. Plutselig ønsker det angjeldende universitetet å være «inkluderende» – da kan plutselig ikke professorene si hva de vil til studentene. Eller plutselig gjelder arbeidsmiljølovens om forhold på arbeidsplassen. Når disse verdiene (og lovene) brynes mot akademisk ytringsfrihet er ikke honnørordene tilstrekkelige lenger. Da må ytringene veies opp mot hensyn til studenter og opp mot arbeidslivets regler.

Beveger vi oss inn på universiteter og høyskoler, ser bildet annerledes ut. I en rekke, konfliktfylte saker de siste årene har akademisk (ytrings)frihet vært sentralt, og ledelsen ved universitetene har hatt store problemer med å håndtere konfliktene.

Kyrre Lekve

Det er ukontroversielt at akademikere har rett til ytre seg om sitt eget kompetansefelt. Hvor langt utenfor eget kompetansefelt den akademiske (ytrings) friheten strekker seg, er derimot mer kontroversielt. Mange mener at den akademiske ytringsfriheten er begrenset til det forskeren faktisk har kompetanse om, og at ytringsfrihet også innebærer et ansvar. Et slikt ytringsansvar kan forstås som et negativt ansvar – å ikke ytre seg om temaer man ikke har kompetanse innenfor, og et positivt ansvar – å bidra til å opplyse offentligheten om temaer man har kompetanse på.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

I 2021 ble det satt ned et eget utvalg som skulle se nærmere på mulige trusler mot den akademiske ytringsfriheten, Kierulf-utvalget. De leverte en Norsk Offentlig Utredning (NOU) som i liten grad avdekket trusler mot den akademiske ytringsfriheten. På et punkt mener jeg Kierulf-utvalget tar feil: De var lite bekymret for det negative ytringsansvaret. De skriver: «Det har den nedside at offentligheten kan bli forledet av tilsynelatende professoral tyngde, men den oppside at den får innsyn i hvor mye rart folk kan mene, og hvordan, selv om de har tung akademisk utdannelse.» Her mener jeg Kierulf-utvalget tar på lett på utfordringene ytringer fra akademikere utenfor eget kompetanseområde faktisk medfører. Misbruk av professoral tyngde vil svekke posisjonen til kunnskapsbaserte budskap. I en tid med store problemer med fake news og alternative virkeligheter, bør vi stille de aller sterkeste krav til våre akademikere om å bruke sin akademisk ytringsfrihet, men vise ytringsansvar.

Powered by Labrador CMS