Ytringsfrihet, akademisk frihet og forskningsetikk

Jeg skrev den 12. januaret innlegg i Khrono som tok opp forholdet mellom ytringsfrihet og akademisk frihet, i noen grad med referanse til Eikrem-saken ved NTNU. Det har kommet reaksjoner som jeg vil kommentere i dette innlegget. Noen er dessverre i hovedsak argumenter mot stråmann, i særlig grad de fra Kristian Gundersen i Khrono 17. januar, som for eksempel sier at jeg er i tvil om Eikrems ytringsfrihet (‘stortromme mot stråmann’ er sjelden en konstruktiv tilnærming).

Mitt første hovedpoeng er at ytringsfrihet skal finne sted, og at det ikke er slik at akademisk frihet på noen måte utvider eller reduserer ytringsfriheten for akademikere i den norske konteksten eller andre steder jeg kjenner. Akademisk frihet er først og fremst institusjonell frihet eller profesjonenes frihet, men det impliserer masse individuell frihet innenfor disiplinene og på tvers av dem til å utfordre etablerte sannheter. Den irske universitetsloven er bra om akademisk frihet, og framheves av Gundersen, den angir individuelle retter, men disse gir ’freedom within the law’ og er dermed ikke en utvidelse av irsk ytringsfrihetslovgivning. Den irske grunnloven er forøvrig mer restriktiv enn den norske når det gjelder ytringsfrihet, ytringer skal ikke kunne underminere "public order or morality or the authority of the State" (sitat fra Irlands grunnlov - kanskje er ikke Irland frihetens forpost likevel?) Det er bra at Unesco-erklæringen anfører en del viktige individuelle rettigheter som helt klart hører med og er sentrale i dette bildet, men det er rettigheter vi i Norge allerede har. Unesco slår for eksempel fast at akademisk ansatte har rett til ikke å bli torturert. Det er fint, det, men det ville være en villfarelse å tro at det er denne erklæringen som hindrer rektor i å torturere oss ansatte ved UiO. Det å tilkjennegi akademisk tilhørighet i enhver ytring (slik Eikrem gjorde i sin) er fullt ut i overensstemmelse med ytringsfriheten i Norge. Dette går entydig og klart fram av mitt første innlegg. Min tvil angår forholdet til akademisk frihet.

Mitt andre hovedpoeng var å forklare noe av det særegne med akademisk frihet som noe ganske annet enn ytringsfrihet, nemlig at den forutsetter akademisk disiplin (f.eks. seriøs metode) og akademiske verdier, også når man utfordrer sannheter. Det grunnleggende er at akademiske kunnskapssamfunn og dets medlemmer fritt og uavhengig skal forvalte kunnskap og søke ny, og dette er en kollektiv, kritisk og disiplinert (seriøs metode etc.) virksomhet. En har i tillegg et klart ansvar for å bygge forståelse for og respekt for kunnskap i samfunnet. Det krever en erkjennelse av forskjellen mellom kunnskaps- og meningsdannelse. Begge skal være frie, men på ganske ulike måter. (En god artikkelsamling som på høyt faglig nivå diskuterer mange sider ved akademisk frihet er Who is Afraid of Academic Freedom, ed. A. Bilgrami og J. Cole, Columbia University Press, 2016.)

Mitt tredje poeng er at den akademiske friheten og samfunnets respekt for og forståelse av kunnskap vil kunne skades på sikt dersom de som ytrer seg framstår med akademisk tittel og tilhørighet, samtidig med at deres kommunikasjon bryter med akademiske verdier, verdier som blant annet vil kunne kreve at man redegjør noe for det epistemiske grunnlaget for det syn man setter fram. Jeg skrev i mitt forrige innlegg at å verne om grunnlaget for akademisk frihet her i hovedsak beløper seg til å følge til de forskningsetiske regler man i dag har for forskningsformidling. Disse er i Norge vedtatt av de nasjonale forskningsetiske komiteer med mandat i Forskningsetikkloven. De akademiske institusjonene har selv som oppgave å (eventuelt) reagere i forhold til mer eller mindre grove brudd på forskningsetikken. Dette er etter mitt skjønn en god ordning fordi det tilsier at reaksjonene skal baseres på den faglige kunnskap og innsikt som finnes i de akademiske institusjonene.

Det som for meg kanskje gir størst grunn til ettertanke er at såpass mange debattanter framstår som ganske ukjente med de forskningsetiske reglene vi har rundt det å uttale seg som fagperson. Dag Rune Olsen skrev imidlertid om disse og Eikrem-saken i Khrono den 22. desember. Noen ser ut til å ha den holdning at det ikke er eller bør være et ansvar for institusjoner med akademisk frihet å bry seg om forvaltingen av viktige forskningsetiske regler. Men hvem skal så gjøre det? I tillegg er implikasjonen av det flere hevder at enkeltforskere heller ikke har noe ansvar for å gjøre seg kjent med eller følge forskningsetiske regler i sine ytringer. Dette er overraskende, og utgjør bakgrunnen for resten av dette nye innlegget fra min side.

I reglene fra NESH (den relevante komiteen for Eikrem-saken) utgjør de 6 siste punktene av 46 det etiske regelverket som angår formidling. Her sies blant annet: «Deltakelse i samfunnsdebatten setter store krav til saklighet, begrunnelse og klarhet. Det kan være uklare overganger mellom deltakelse som fagperson og deltakelse som vanlig samfunnsborger. Forskeren bør oppgi sitt fagfelt, og ikke bare sin grad eller posisjon, når han eller hun opptrer som fagekspert. Når fagpersonen deltar som samfunnsborger, bør han eller hun ikke bruke tittel eller henvise til særskilt vitenskapelig kompetanse.» Det sies også om situasjonen der man framstår som fagekspert: ”Forskeren bør bidra til det offentlige ordskifte med vitenskapsbasert argumentasjon. Forskeren bør uttrykke seg saklig og med klarhet for å unngå tendensiøse tolkninger av forskningens resultater.” Dette skillet mellom deltakelse som samfunnsborger og deltakelse som fagekspert er meget viktig, og reflekterer skillet mellom vanlig fri meningsdannelse og kunnskap. Dersom man reduserer all kunnskap til intet annet enn meninger, har ‘The Merchants of Doubt’ vunnet.

I dag har gode akademiske institusjoner kompetente forskningsetiske utvalg som gir råd til relevant ledelse i forskningsetiske saker, og ledelsen må fatte beslutninger på bakgrunn av slike råd. Disse utvalgenes kan gjerne innhente fagbaserte spesialuttalelser og deres arbeid blir etter mitt skjønn stadig viktigere; uredelighet i forskning er helt klart et voksende og meget krevende problem, nylig illustrert ved Macchiarini saken i Sverige og mange andre saker.

Morten Holmboe skriver i Khrono 16. januar at han gjerne vil at alle reaksjoner mot akademikeres ytringer kun bør ha form av kollegial kritikk, og ser dermed ut til å mene at ytringer (også de som reelt beløper seg til brudd på forskningsetiske regler) alltid skal overlates til slik kritikk fra kolleger. I mange tilfeller vil det kunne være helt greit å la ting gå sin gang på en slik måte, og jeg er selvsagt enig i det han sier om viktigheten av gode kritiske horisontale relasjoner. Men det finnes også virkelig grove tilfeller av kunnskapsfornektelse med full akademisk tittel, og det var dette jeg ville antyde med mitt eksempel om klar benektelse av evolusjonsteorien fra en ansatt i biologi. Kanskje var ikke eksemplet godt nok, men det var ment å fange essensen i slike grove tilfeller. Slike tilfeller vil noen ganger kunne kreve noe annet enn bare rent kollegial imøtegåelse. Grov kunnskapsfornektelse er kjent fra nyere norsk rettshistorie, der en lektor i videregående for noen år siden ble frakjent sin stilling på et slikt grunnlag. Både det rettslige og etiske spørsmålet den gang var ikke om hans ytringer var beskyttet av ytringsfriheten, men om hans adferd brøt med grunnleggende tjenesteplikter i den stilling han hadde. Her sto nettopp forholdet mellom kunnskapsfornektelse og tjenestepliktene sentralt.

Rektor Curt Rice ser i en liten kommentar til mitt innlegg ut til muligens (?) å være ukjent med det forskningsetiske regelverket rundt bruk av tittel i ytringer som fagperson, og dermed ukjent med hans eget ansvar for at OsloMet overholder dette regelverket. Khrono forholder seg i et tilsvar til ytringsfriheten alene og har som uavhengig avis en helt korrekt forståelse og praksis i forhold til denne. Det er fint. Døving og Gundersen i andre kommentarer ser ut til å mene at bare man uttaler seg som akademiker/fagperson i et faglig anliggende gjelder ikke ytterligere regler, og da kan man godt bruke tittel når man vil. Men dette er ikke forskningsetisk tilfredsstillende. Dersom man subjektiviserer og overlater til den enkelte forsker å avgjøre hva det er å uttale seg ’som fagperson’, slik de ser ut til å ville, kan det faktisk gjøre stor skade. Lektoren som ble avskjediget uttalte seg for så vidt som fagperson; han benektet holocaust og var overbevist som fagperson om at det ikke fant sted. Historikeren David Irving tapte rettsak om det samme (han forfektet også holocaustfornektelse) i England. Jon Sudbø kunne godt gitt et forsvar i Sudbø-saken ut fra den begrunnelse at han hadde et meget pragmatisk vitenskapssyn, et syn som tillot omfattende manipulering av data så lenge dette tjente gode formål for folkehelsa. Det siste ville han (subjektivt) kunne hevde at det gjorde; dermed var han beskyttet av akademisk frihet til å gjøre ting på sin egen måte: Alt han gjorde, gjorde han som fagperson, etter egen oppfatning.

Dersom det å ‘uttale seg som fagperson’ skal være nok for forsvarlig formidling (med tittel), må det å virke ’som fagperson’ og uttale seg nettopp være å tilfredsstille objektive krav som disiplinene selv utvikler for god vitenskap, inklusive de mer generelle og allmenne normer om f.eks. redelighet. I tillegg bør man selvsagt følge forskningsetiske regler rundt formidling. Og dersom alt dette bakes inn i hva det er å uttale seg ‘som fagperson’, vil et slikt syn ikke bare ligne sterkt på mitt; da oppstår også muligheten for å uttale seg med tittel og tilhørighet, men reelt sett ikke ‘som fagperson’. Den situasjonen sier mine kommentatorer og kritikere ingenting om. Men det er den som er i fokus hos meg; den vil gjerne bryte med de forskningsetiske regler. Og den er relevant i Eikrem-saken. (Jeg kan likevel ikke se at Eikrems ytring slik jeg er kjent med den alene skulle gi grunn til personalmessige konsekvenser, selv om den er et mulig brudd på forskningsetikk, men saken bærer også i sin kontekst med seg noen profesjonsetiske komplikasjoner jeg ikke helt overskuer. En god samtale om profesjonsetikk, forskningsetikk, formidling og deltakelse i offentlig debatt burde jo kunne vurderes.)

Virkelig grove brudd på forskningsetiske regler må kunne få konsekvenser, og her har institusjonene en klar rolle i Norge i dag. Dersom akademisk frihet skulle stå i veien for at forskningsetiske regler får konsekvenser, for eksempel illustrert ved at Sudbø-saken ikke skulle føre til noen reaksjoner fra UiO mot Sudbø, (han var bare en del annerledes som fagperson innenfor en romslig akademisk frihet som tillot den slags annerledeshet), ville trolig det øvrige samfunnet ta oppgaven å forvalte forskningsetikk fra de akademiske institusjonene. Vi ville da som kunnskapsinstitusjoner undergrave oss selv og samtidig skade den stilling kunnskapen bør og skal ha i et godt samfunn. Heldigvis er det ingen konflikt men i stedet gjensidig støttende relasjoner mellom at vi har akademisk frihet, grunnleggende forskningsetikk, herunder etiske regler for formidling, og det forhold at frie akademiske institusjoner selv skal rydde opp i situasjonen når regelbrudd oppstår. Og dette begrenser ikke ytringsfriheten.