Den individuelle akademiske friheten er viktigere enn før, skriver professor Kristian Gundersen ved UiO. Foto: Siri Øverland Eriksen
Den individuelle akademiske friheten er viktigere enn før, skriver professor Kristian Gundersen ved UiO. Foto: Siri Øverland Eriksen

Akademisk frihet uten innhold

Akademisk frihet. Det er merkelig at vi får en diskusjon om de frie ytringene som er den innerste forsvarsmuren rundt akademisk frihet, skriver Kristian Gundersen, som er uenig med Olav Gjelsviks syn på akademisk frihet.

Publisert   Sist oppdatert

Professor Olav Gjelsvik gir i Khrono 12. Januar en analyse av akademisk frihet som tømmer begrepet for innhold.

Om akademisk frihet skal ha mening må begrepet innebære at universitetsansatte skal ha en særlig utvidet ytringsfrihet, og det er også slik det er brukt av UNESCO og i europeisk lovgiving.

Jeg er enig med Gjelsvik at det skal settes opp som et ideal at «Akademisk frihet er derfor frihet med en særlig disiplin, og denne disiplinen er på en grunnleggende måte forvaltet av nettopp disiplinene som finnes ved universitetene». Problemet er bare at han altså vil at fagfolkene skal kunne disiplineres av sin arbeidsgiver snarere enn at fagene skal utvikle seg gjennom herredømmefri debatt.

Den allmenne ytringsfriheten er i Norge ganske vid, så noe stort behov for et særlig vern mot straffeforfølgelse er sannsynligvis ikke det mest sentrale for tiden. Det som derimot er sentralt er å gi de faglige ansatte ved universitetene et særlig vern mot innskrenkninger fra sin arbeidsgiver.

Gjelsviks kronikk mangler i det hele tatt en analyse av hvilken rolle akademisk frihet skal spille når det virkelig stormer og når bevilgninger og «omdømme» står på spill.
Kristian Gundersen
Professor, Universitetet i Oslo

Det finnes mer moderne rettskilder enn den mer enn100 år gamle erklæringen fra en amerikansk fagforening som Gjelsvik siterer. I den irske universitetsloven heter det bl.a.:

«A member of the academic staff of a university shall have the freedom, within the law, in his or her teaching, research and any other activities either in or outside the university, to question and test received wisdom, to put forward new ideas and to state controversial or un popular opinions and shall not be disadvantaged, or subject to less favourable treatment by the university, for the exercise of that freedom».

Gjelsvik derimot synes å mene at institusjonene og universitetsledere med arbeidsgivermakt skal opptre som en slags overdommere i faglige spørsmål. Dette gjør han vel vitende om at såkalte moderne prinsipper for universitetsledelse gjør dette mindre forsvarlig enn noen gang.

Institutter er blitt store og lite faglig fokuserte, ledere velges ikke lenger først og fremst ut fra sine faglige innsikter, men er i stadig større grad «profesjonelle» linjeledere med sin lojalitet oppover i institusjonen. Det eksisterer, som Gjelsvik er inne på, ikke lenger kollegiale organer som kan ivareta et faglig felleskap. For eksempel er politisk oppnevnte representanter den største gruppen i universitetstyrene. Den individuelle akademiske friheten er derfor viktigere enn før.

Gjelsvik vet selvsagt at synet på hva som er disiplinært «riktige» vurderinger eller metode er en del av den faglige diskusjonen selv og uten absolutte svar. Det ville derfor være galt å gi ledere med arbeidsgivermakt mulighet til å utøve denne makten i et faglig farvann. Det er nettopp arbeidsgiverforhold som de facto og de jure skaper de kanskje viktigste praktiske innskrenkningene i ytringsfriheten i vårt samfunn.

Kjernen i den akademiske friheten er at universitetene må opptre annerledes enn andre arbeidsgivere. Vi kommer neppe til å se mange oppsigelsessaker ved universitetene begrunnet i ytringer, men å la ledere fungere som et ris bak speilet vil utvilsomt føre til en såkalt «chilling effect», med en neddemping og ensretting av faglig debatt. Dette vil hindre faglig utvikling.

Det er selvsagt unntak fra den akademiske friheten. Dersom en professor skriver et avisinnlegg mot å anlegge en ny motorvei i sitt nabolag skal han selvsagt ikke benytte sin tittel eller institusjon. Men meg bekjent er det ikke uenighet om slike trivielle unntak fra akademisk frihet. Vanskeligere blir det når Gjelsvik er i tvil om Øyvind Eikrem ved NTNU skal kunne uttale seg om årsaksforhold ved flykningekriminalitet fordi han ikke har publisert om emnet.

Foruten at Eikrem underviser i sosialfag er han utdannet både som psykolog og sosialantropolog, han har dessuten fått faglig støtte av Pål Kraft som er professor i psykologi og har spisskompetanse på området. Har Gjelsvik forresten undersøkt hvilken spisskompetanse Eikrems kritikere og ledere har?

Selv hadde jeg ikke publisert om alternativ medisin da jeg gikk inn i debatten rundt Snåsamannen. Bortsett fra at jeg er en biomedisinsk orientert fysiolog, hadde jeg ikke drevet forskning som lå spesielt nær. Da jeg engasjerte meg fikk min instituttleder en epost fra professor Vinjar Fønnebø ved Nasjonalt Forskningssenter innen Komplementær og Alternativ Medisin (NAFKAM) som påpekte min manglende publisering. Det er ikke mange som forsker kritisk på alternativ medisin, NAFKAM er svært positive til alternativ medisin og deres bevilgninger avhenger av at alternativ-bruken har politisk støtte. Jeg er nokså sikker på at hensikten var å kneble meg. Det virker som Gjelsvik mener det ville vært riktig. Gjelsviks kronikk mangler i det hele att en analyse av hvilken rolle akademisk frihet skal spille når det virkelig stormer og når bevilgninger og «omdømme» står på spill.

Det finnes eksempler på slike aparte faglige ytringer som bekymrer Gjelsvik. I Eikrem-debatten er det åpenbart at de som har anmeldt Eikrem argumenterer med en utøvende profesjonsetikk (ikke forskningsetikk) satt opp mot empiriske vurderinger, at de forveksler «er» og «bør». Jeg ville si at dette er i strid med den «disiplin og seriøsitet i metode» som Gjelsvik er opptatt av. Det kunne være all grunn for en instituttleder til å gripe inn mot Eikrems kritikere, snarere enn mot Eikrem selv. Dette som en illustrasjon av hvor vanskelig det kan bli.

Gjelsviks eget eksempel er en biolog som ikke tror på evolusjonen. Evolusjon er faktisk fremdeles et politisk brennbart tema, og jeg tror ikke det ville være klokt om man gir kreasjonister mulighet til å påpeke at jeg og mine kolleger ikke står fritt i å utfordre evolusjonslæren dersom noen av oss faktisk skulle ønske det. Det blir konspirasjonsteorier av slikt. Og hva med et forbud mot klimabenektelse? Intet av dette vil styrke tilliten til forskningen, særlig ikke hos de grupper det kunne være viktigst å nå.

Som et eksempel på at akademisk frihet er presset til yttergrensene har jeg brukt Eva Lundgrens formidling om satanistiske sekter som i stor skala angivelig misbrukte fostre og kvinner i Norge og Sverige.

Etter min mening er Lundgrens formidling og omgang med empirisk materiale helt uforenlig med det jeg selv anser som vitenskapelig metode, uansett fagfelt. Jeg er heller ikke i tvil om at Lundgren har skadet forskningens anseelse, men tror Gjelsvik det ville ha vært formålstjenlig å ha grepet inn med ledermakt her? Skulle universitetsstyret med de mange politisk oppnevnte representanter til slutt stemme over saken? En annen sak er at her måtte nok også kritikken komme fra andre enn kjønnsforskerne selv, intern kritikk har det vært sparsomt med.

Det er merkelig at vi får en diskusjon om de frie ytringene som er den innerste forsvarsmuren rundt akademisk frihet. Er det fordi de ytre forsvarsverkene slik som kollegial styring, frie forskningsmidler styrt av forskerne selv, og jobbsikkerhet allerede er forvitret?

Jeg innser at det kanskje ikke er så troverdig stadig å forsvare sin egen frihet, men det handler ikke om professorenes ubehag, men om vilkårene for å gjennomføre vårt samfunnsoppdrag.