Hvem skal vokte forskerne?

Professor Olav Gjelsvik tar i Khrono (12. januar 2019) opp spørsmålet om et skille mellom ytringsfrihet og akademisk frihet. Han gjør gjeldende at skillet mellom ytringsfrihet og akademisk frihet viskes ut, og at den såkalte Eikrem-saken er i en gråsone. Han fremholder videre:

«Akademisk frihet er derfor frihet med en særlig disiplin, og denne disiplinen er på en grunnleggende måte forvaltet av nettopp disiplinene som finnes ved universitetene. Krav til kunnskapsproduksjon disiplinerer på en helt annen måte enn krav til meningsproduksjon.»

Han tar deretter opp et par eksempler: Hvis en ansatt ved Biologisk institutt skulle hevde at «evolusjonsteorien er helt feil, […] bør nok ledelsen innkalle til en samtale». Han peker videre på at også en skolelærer som ikke tror på Darwin, må «formidle den faktiske kunnskapssituasjonen i sine biologitimer i skolen». Det siste er det lett å være enig i. Om og i hvilken grad læreren faglig kan supplere den alminnelige oppfatningen i fagfellesskapet med egne kritiske merknader, vil nok avhenge av hvor modne elevene, eventuelt studentene, er.

Det er også lett å være enig i at akademikere lett kan fristes til å bruke sin akademiske tittel også når de ytrer seg om ting de ikke har forsket på. Selv valgte jeg for noen år siden å signere et avisinnlegg om Grunnloven uten akademisk tittel nettopp fordi jeg ikke hadde forsket spesielt på dette spørsmålet. Det var en forsiktig tilnærming, og jeg ville neppe akseptert en tilrettevisning om jeg hadde valgt å bruke min tittel.

Spørsmålet er imidlertid ikke om forskere bør bruke god faglig metode når de uttaler seg som forskere. Jeg er enig med Gjelsvik i at krav til kunnskapsproduksjon disiplinerer på en helt annen måte enn krav til meningsproduksjon. Den som ytrer seg og bruker sin akademiske tittel, må finne seg i å bli vurdert og kritisert strengere enn den som ytrer seg uten å bruke tittelen.

Hvem skal respondere på (påstått) dårlig begrunnede uttalelser fra forskere?

Det avgjørende spørsmålet er hvem som skal korrigere en forsker som uttaler seg på faglig sviktende grunnlag. Slik jeg forstår Gjelsvik, mener han at det er ledelsen ved den institusjonen forskeren er ansatt ved. Så lenge forskeren ikke gjør seg skyldig i lovbrudd, forgifter arbeidsmiljøet e.l., er dette et standpunkt jeg har vanskelig for å slutte meg til. Jeg er enig i at det å uttale seg som forsker, ikke skal være noe fribrev mot kritikk. Tvert imot: Den som hevder et standpunkt og bruker sin forskertittel, må forvente å bli motsagt når det er grunnlag for det (noe jeg nylig har begrunnet nærmere her). Ja, forskeren bør være glad for at noen tar ens ytring så alvorlig at de går inn i en diskusjon.

Gjelsvik tar til orde for en vertikal kontroll: Ledelsen ved en institusjon skal ta tak i ytringer som ikke er tilstrekkelig faglig fundert. Etter mitt syn bygger den akademiske frihet på en horisontal kontroll. En forsker som uttaler seg og oppgir tittel og institusjonstilknytning, taler ikke på vegne av institusjonen. Institusjonens ledelse kan ta uttalelsen – og krav om å imøtegå den – med stor ro.

Vi forskere står likevel til ansvar – overfor fagfellesskapet. Om en biolog søker å forkaste evolusjonsteorien, vil det nok ikke være noen mangel på fagfeller som vil forsvare den. Om en forsker uttaler seg om et kontroversielt emne og en mener at forskeren ikke har faglig grunnlag for sine standpunkter, er det adekvate svaret å gjøre dette gjeldende i et motinnlegg – ikke å be vedkommendes sjef om å gripe inn.

Ytringer fremsatt av forskere bør altså vurderes og kritiseres, men ikke av ledere med formell makt. Kvalitetskontrollen bør skje ved at ytring møtes med ytring. Hvis jeg som forsker i politivitenskap skulle gi uttrykk for et kontroversielt standpunkt, må jeg regne med motbør fra fagfeller. Det ville være noe helt annet om sjefen min kalte meg inn til en samtale for å få meg til å slutte meg til den alminnelige oppfatning.

Denne tilnærmingen har gode grunner for seg: For det første er det lettere å komme videre i en meningsutveksling dersom de to debattantene står på like fot. Hvis den ene har makt til å «innkalle til en samtale», kanskje gi en tilrettevisning eller en sanksjon, blir det ikke en meningsbrytning, men bruk av formell makt. Det hjelper ikke da den underordnede å ha de beste argumentene hvis lederen ikke er enig.

For det andre: Selv om mange institusjoner i universitets- og høyskolesektoren har en valgt ledelse av forskere, er det ikke gitt at den som sitter som instituttleder eller dekan for tiden, er den fremste fagpersonen på akkurat det feltet som en ansatt har ytret seg om. Om en forsker har uttalt seg på faglig holdbart grunnlag, er et faglig spørsmål som bør diskuteres blant fagfeller.

For det tredje: Det er en voksende erkjennelse av at også offentlig ansatte har ytringsfrihet, og de etiske retningslinjene for statstjenesten ble endret i 2017 for å understreke betydningen av ansattes ytringsfrihet. En offentlig ansatt kan i stor grad gi uttrykk for sitt faglige syn og oppgi arbeidssted, så lenge han eller hun ikke gir seg ut for å representere arbeidsgiveren. Et skille mellom ytringsfrihet og akademisk frihet er vanskelig å begrunne.

Fri utveksling av synspunkter er avgjørende for at vi skal vite mer i morgen enn vi vet i dag. Også ytringer som fagfellesskapet mener er gale, eller for dårlig underbygd, kan føre den faglige samtalen videre. Om forskere skal risikere ikke bare å bli motsagt, men også å bli kalt inn til samtale med sin leder om man – etter lederens oppfatning – har ytret seg om sitt fag uten tilstrekkelig faglig belegg, kan det skape en nedkjølende effekt. Dette kan hemme kunnskapsutviklingen. Det riktige middelet mot et faglig dårlig underbygd standpunkt er ikke formelle eller uformelle sanksjoner fra overordnede, men faglig forankret kritikk fra fagfeller.