Endelig mandag. emil øversveen
Akademisk fremmedgjøring
Hva skjer når forskning motiveres av egeninteresse heller enn av forskningen i seg selv?
Postdoktor i sosiologi ved NTNU
En av litteraturens mest idealiserte skildringer av akademia finnes i Herman Hesses Glassperlespillet (1943), en framtidsroman som også er gjennomsyret av nostalgi for fortidens åndsliv. De ansatte ved eliteinstitusjonene i Kastalien lever en slags munkeaktig tilværelse, hvor de må gi avkall på materiell rikdom, fysisk kjærlighet og deltagelse i den politiske offentligheten.
Til gjengjeld får de friheten til å fordype seg i sine intellektuelle sysler, som i Hesses ironiserende framstilling består av endeløse omfortolkninger av tidligere kunst og vitenskap.
Selv om den norske universitetssektoren nok kan framstå som kastalisk fra utsiden, er det få fellestrekk mellom Hesses glassperlespillere og de fleste forskeres arbeidshverdag. Akademikere kan heller beskrives som en type selvstendig næringsdrivende, i den forstand at man arbeider med egendefinerte prosjekter som primært er knyttet til en selv som person, og at man gjør det i åpen konkurranse om forskningsmidler, oppmerksomhet og prestisje.
Som den amerikanske sosiologen Robert Merton påpeker, kan organiseringen av det vitenskapelige feltet komme i konflikt med vitenskapens verdier. Ideelt sett er vitenskapen et felles prosjekt som drives framover av kollektivt samarbeid, og hvor forskerens person skal være uten betydning for hvordan forskningen vurderes.
I praksis opererer imidlertid forskere som isolerte og konkurrerende produksjonsenheter, og forskning fra etablerte nestorer får gjerne mer oppmerksomhet og større aksept enn bidrag fra mer ukjente forskere. Ifølge Merton skaper dette en vitenskapelig Matteus-effekt, hvor ressurser og prestisje tenderer til å flyte mot forskerne som allerede har mest, noe som skaper et voldsomt press for å karre seg lenger opp på rangstigen.
Siden jeg fikk jobb som stipendiat ved NTNU i 2016 er det kanskje dette som har overrasket meg mest – hvor konkurranse- og karrieredrevet universitetet kan være, og de ulike måtene man kontinuerlig gjøres bevisst på sin egen plassering i hierarkiet.
Mye har blitt skrevet om hvordan konkurranse- og karriereorienteringen påvirker de ansattes arbeidshverdag, gjerne med fokus på jobbusikkerhet, utbrenthet og andre materielle faktorer. Den akademiske prestasjonskulturen påvirker imidlertid ikke bare forskeres arbeidsvilkår rent materielt, men også hvordan vi forholder oss til vårt eget arbeid.
Satt på spissen kan man si at forskningen har to typer verdi, hvorav én er vitenskapelig, mens den andre er prestisjebasert og økonomisk.
Emil Øversveen, postdoktor i sosiologi ved NTNU
For å diskutere denne påvirkningen kan vi tillate oss en filosofisk avstikker til begrepet fremmedgjøring, som kort forklart kan beskrives som en følelse av avstand til noe en selv har skapt. Teorier om fremmedgjøring tar utgangspunkt i et syn på mennesket som et skapende vesen, som uttrykker og utvikler oss selv gjennom vår produktive virksomhet.
Etter Marx har det paradigmatiske eksempelet på fremmedgjøring vært lønnsarbeid. Under kapitalismen produserer ikke arbeiderne på eget initiativ, men selger arbeidskraften sin til andre for å kunne forsørge seg selv.
Produktet av arbeidet tilfaller dermed arbeidsgiveren, som selger det videre for å realisere en økonomisk profitt. Fra å være en kreativ agent, reduseres derfor arbeideren til å jobbe for andres fortjeneste, noe som ikke bare innebærer en fremmedgjøring fra selve produksjonen, men også – gitt arbeidets betydning for sosial tilhørighet og identitet – fra andre mennesker og fra seg selv.
I utgangspunktet er universitetsansatte forskere mindre fremmedgjorte enn den type arbeidere Marx som regel skreiv om, fordi vi stort sett står fritt til å velge hva vi vil forske på og hvordan vi vil gjøre det.
Samtidig kan konkurransekulturen også skape en akademisk fremmedgjøring. Kilden til den akademiske fremmedgjøringen ligger i den tette sammenkoblingen mellom vitenskapelig produksjon og personlig suksess, og et belønningssystem som i så stor grad skiller mellom enkeltpersoner basert på vurderinger av deres innsats og talent.
Resultatet blir en dobbelthet i hvordan man forholder seg til sin egen forskning. På den ene siden skal forskningen være av forskningsmessig kvalitet, bidra til det vitenskapelige fellesskapet og til samfunnet ellers, i tillegg til å uttrykke våre personlige ferdigheter og interesser.
På den andre siden er forskningen også et produkt vi tilbyr på et akademisk marked, og som vi er avhengige av å selge for å kunne lykkes i feltet. I motsetning til varer flest blir ikke akademiske produkter prissatt i kroner og øre, men etter prestisje – hvilken journal forskningen er publisert i, antall siteringer, og så videre. Denne prestisjen har ikke bare reint symbolsk verdi, men får også materielle konsekvenser, for eksempel gjennom å forenkle tilgangen på stillingen, stipender og forskningsmidler.
Satt på spissen kan man dermed si at forskningen har to typer verdi, hvorav én er vitenskapelig, mens den andre er prestisjebasert og økonomisk. Akademisk fremmedgjøring oppstår når den sistnevnte verdiformen tar overhånd, hvor man ikke lenger primært forsker for arbeidets egen del, men for å bygge sin egen karriere.
Fremmedgjøringen blir total når forskningens konkrete innhold blir underordnet instrumentelle hensyn, hvor det nærmest blir likegyldig hva forskningen faktisk handler om, så lenge det kommer noen «tunge» (altså publisert i velrenommerte tidsskrifter) publikasjoner eller noen midler ut av det.
Her er det selvfølgelig mulig å innvende at koblingen av forskningsverdi og prestisje ikke er et problem, og at man tvert imot trenger litt konkurranse for å sikre den vitenskapelige kvaliteten. Til dette kan man si at det å vurdere vitenskapelig kvalitet aldri vil være en helt sikker og objektiv øvelse, og at det ikke er gitt at det er den beste forskningen som får mest anerkjennelse på kort eller lang sikt.
Selv om man aksepterer det tvilsomme premisset om at den vitenskapelige belønningsstrukturen fungerer på en rettferdig måte, kan den akademiske karrierekulturen og fremmedgjøringen denne fører med seg, skape en rekke individuelle og strukturelle problemer.
For å ta det siste først: Karrierekulturen bryter den tredje av Mertons vitenskapelige normer, nemlig at forskning ikke skal motiveres av forskernes egeninteresse, men av hensyn til det vitenskapelige fellesskapet. Dette kan oppmuntre til praksiser de fleste er enige om å mislike, deriblant salamisering, forskningsetiske snarveier, opportunisme, overdreven selvpromotering eller direkte fusk.
På et individuelt nivå gir fremmedgjøringen utslag i følelser de fleste av oss på et eller annet tidspunkt har kjent på – følelser av stress og bekymring, av å ikke være bra nok, og den evige sammenligningen av seg selv med andre. Den jevne strømmen av innlegg som tematiserer dette tyder på at disse følelsene ikke er individuelle, men et tegn på at balansen mellom det kastaliske og det kapitalistiske har gått for langt i det sistnevntes favør.
Les også:
Følg flere debatter i akdemia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
HF-fakultetet gambler med unikt fagmiljø
Flere vil studere på BI og Kristiania: — Veldig oppmuntrende
Jeg vil at faget mitt skal utvikles — akademisk og profesjonsrettet
Stenger heisene og slukker lysene på universitetet
Politisk innspurt må gi klarere retning
Mest lest
Takk og farvel, masteroppgaven
Litt tyngre å få jobb med master
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Her får ansatte lønnsbonus for å publisere: — En god anerkjennelse
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.