Debatt ● hilde larsen damsgaard
Svarte skjermer 2.0
Digital undervisning må foregå på undervisningens premisser og under en forståelse av læring som en samskapende prosess.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Svarte skjermer har vært en kjent problematikk i høyere utdanning helt fra første koronanedstenging. Jeg belyste fenomenet i en kronikk i Khrono allerede 27.4.20 og har senere deltatt i diskusjoner med ulike fagmiljøer om tematikken. Mange har engasjert seg i den offentlige debatten, men fortsatt er det som Eivind Kolflaath viser til i Khrono 19.5.21, mye uklarhet omkring de svarte skjermene.
Samtidig fortsetter vi med mer av det som har vist seg ikke å virke, og de svarte skjermene fortsetter å dominere i mange digitale undervisningssammenhenger. Men må det være sånn? Hvordan kan vi etablere digitale læringsrom som reelt gjenspeiler den sosiokulturelle tilnærmingen mange av oss forfekter? Hvordan kan vi bevege oss fra «tvang» og «kamp» til felles ansvar og samskaping når det gjelder læring?
Det finnes miljøer som har funnet gode digitale løsninger. Noen av innleggene på Læringsfestivalen 2021 er eksempler på det. Denne kronikken er derfor først og fremst ment som et grunnlag for diskusjon om veien videre i læringsmiljøer der de svarte skjermene dominerer på en måte som hemmer læring.
Debatten om og tilnærmingen til de svarte skjermene til nå - det jeg kaller svarte skjermer 1.0 - gjenspeiler ulike erfaringer, forståelser og ståsteder. Noen har tatt til orde for at digital undervisning ikke fungerer uten kamera. Derfor skal kameraene på! Andre mener at et slikt påbud ikke er veien å gå. Noen ser på svarte skjermer som undervisernes ansvar, andre gir studentene «skylden.»
Sentralt i diskusjonen er også effekten av de svarte skjermene: Frustrerte og slitne undervisere, studenter som blir mindre motiverte og får dårligere læringsutbytte, og undervisningsrom preget av taushet og mangel på deltakelse og engasjement. Hva undervisere har rett til å kreve og hva studentene har rett til å slippe, er stadig tilbakevendende spørsmål.
Debatten om de svarte skjermene fremstår til nå etter min oppfatning ofte som en form for kamp med islett av både tvang og protest. Det er behov for å diskutere hvor dette fører oss. Hva risikerer vi å tape i høyere utdanning hvis vi undervisere vinner kampen om de svarte skjermene? Er dette en kamp noen kan vinne? Retorisk kan vi spørre: Kan noen tvinges til å lære?
I det jeg kaller svarte skjermer 2.0 er bildet et annet. I dette senarioet planlegger vitenskapelig ansatte digital undervisning på denne undervisningens premisser. Vi bruker tid på å utvikle egnede digitale læringsressurser, og vi tar i bruk pedagogiske tilnærminger som er hensiktsmessige i digitale rom. Vi gjør det fordi vi som undervisere, våre ledere og de som legger føringer for høyere utdanning erkjenner og anerkjenner at nye læringsrom krever nye læringsdesign. Vi gjør det fordi det satses på undervisning.
Det digitale rommet er i versjon 2.0 preget av mindre monolog og mer omvendt undervisning. Når undervisere og studenter møtes digitalt, er det lagt opp til deltakelse og aktivitet og ikke bare forelesning. Kunnskap presenteres i større grad i andre formater, for eksempel i videoforelesninger.
Studentene inviteres til dialog når vi møtes. De erfarer at det forventes av dem at de deltar, at det er rom for og bruk for deres stemmer og at dialogen, aktiviteten og samhandlingen har betydning for læring. Når samarbeid og aktiv problemløsning inngår i en undervisning som blir stadig mer samstemt, vil deltakelsen høyst sannsynlig øke. Og da reduseres også høyst sannsynlig de svarte skjermene.
Samtidig tar underviserne i neste versjon av svarte skjermer initiativ til en diskusjon om hvorfor det er viktig å være synlig og ha kameraene på. Oppmerksomheten blir rettet mot hvordan både undervisere og studenter kan bidra i etableringen av et konstruktivt læringsfellesskap. Studentene må derfor også forpliktes, men det er underviserne som må vise vei og lede an. I møte med nye studenter settes det av tid til viktige avklaringer, slik at det allerede fra starten av etableres gode mønstre. Og der vi har kommet skjevt ut med en eksisterende studentgruppe, prøver vi med en omstart med vilje til å reversere lite hensiktsmessig praksis.
I den nye versjonen av svarte skjermer er skjermene ofte på, men ikke alltid. Vi avklarer når det er nødvendig å vise ansikt, og når det er OK å la være. Det er ikke påbudet som styrer. Og vi bruker ikke lenger tid på de evige innledningsrundene om kamerabruk. Den avgjøres snarere av hva som foregår og av de kjørereglene som er laget av undervisere og studenter i fellesskap. Hvis det for eksempel er ren forelesning, hvis det er én som formidler, mens de andre lytter, kan det være hensiktsmessig å la det være opp til studentene selv om de vil være synlige eller ikke.
Akkurat slik vi ansatte i høyere utdanning selv avgjør om vi har kamera på i konferanser og seminarer der vi lytter til det noen presenterer. Det kan hende det har betydning for den som presenterer eller underviser å se noen ansikter. Det er det selvfølgelig legitimt å spille inn. Læringsmiljøet skal være godt for underviserne også. Gode læringsomgivelser er noe vi må utvikle i fellesskap.
Og da beveger vi oss et skritt videre til forståelse av læring som det jeg kaller samskaping 1.0. En slik tilnærming er i økende grad tatt i bruk innenfor tjenesteutvikling i velferdsstaten. Tjenestemottakernes erfaringer blir sett på som et viktig grunnlag for videreutvikling av bedre og mer tilpassede velferdstjenester. I utdanningssammenheng innebærer dette at studentene blir betraktet som aktører med erfaringer som er av stor betydning for utvikling av god undervisning.
De inviteres derfor inn i et samarbeid preget av likeverd, her forstått som lik rett til innflytelse. De medvirker reelt i utvikling av funksjonelle læringsrom. Fortsatt har underviseren et overordnet ansvar for utdanningsledelse i samsvar med gjeldende lovverk, retningslinjer, rammeverk og formulert læringsutbytte. Men studentene inngår som aktive, respekterte og forpliktede samarbeidspartnere også i arbeidet med læringsarkitektur og design.
I samskaping 1.0 er vi som undervisere opptatt av studentenes studielivskvalitet. Dette innebærer at vi er sensitive overfor og anerkjenner studentenes erfaringer med og opplevelser av det som betyr noe for læring. Studien Kvalitet og læring i høyere utdanning viser at studentene er opptatt av dimensjonene struktur, mestring, aktivitet, relasjon og transformasjon, forkortet til akronymet SMART. Kunnskap om studentenes erfaringer kan danne grunnlag for et likeverdig samarbeid med studentene om SMART undervisningsplanlegging.
Samskaping 1.0 er også en motsats til undervisning forstått som kunnskapsoverføring preget av at underviserne, de som kan og vet, overfører kunnskap til studentene som er de som ikke kan og vet. I samskapingsversjonen erkjenner vi at studentene har kunnskap og erfaringer som er viktige i læringsrommet, ikke minst når det gjelder hva som fremmer deres læring.
Et slikt senario krever et perspektiv- og taktskifte. Kvalitet i høyere utdanning kan da ikke først og fremst assosieres med effektivitet, produksjon og det som kan måles og telles. Kvalitetsforståelsen må også inkludere kvalitative dimensjoner som gir rom for det som teller for undervisere og studenter.
Dessuten må det være mulig å prioritere arbeid med studiekvalitet og utvikling av nye undervisningskontekster som fungerer. Det må også være mulig å diskutere de læringsbetingelsene forelesninger med hundrevis av studenter i samme rom byr på. Dette gjelder både når vi møtes digitalt og i fysiske undervisningsrom.
De svarte skjermene ble et problem i en rask og ikke planlagt overgang fra fysisk til digital undervisning. De forsvinner ikke av seg selv. De kan trolig heller ikke tvinges vekk. Og om det skulle være mulig, vil det i seg selv ikke fremme læring. Jeg holder fast i at man ikke kan tvinges til å lære. Mitt utgangspunkt er derfor at bevegelsen fra svarte skjermer 1.0 til svarte skjermer 2.0 og videre til samskaping 1.0 ikke etableres gjennom påbud og quick fix.
Denne bevegelsen fordrer at vi som undervisere sammen med studentene bruker både tid og krefter på å finne ut hvordan vi skal etablere konstruktive digitale læringsrom og hvordan vi skal samhandle i dem. Hvorfor? Fordi det er nødvendig hvis de digitale rommene skal fungere og være en god arena for læring, og fordi vi erkjenner at læring også er noe som foregår mellom mennesker.
