Stadig uklart om svarte skjermer

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Fenomenet svarte skjermer ble raskt et debattema i Khrono etter at pandemien tvang undervisningen over på digitale plattformer i fjor vår. Debatten har avdekket uenighet om det bør stilles krav til studenter om å bruke kamera og mikrofon under digital undervisning i sanntid.

Denne debatten har imidlertid begrenset praktisk betydning dersom personvernjussen uansett stenger for krav om bruk av kamera og mikrofon. Og nettopp et slikt inntrykk av rettstilstanden ble skapt av de sentrale retningslinjene ved Universitetet i Bergen om personvernhensyn ved digital undervisning, som kom i første versjon i april 2020.

Retningslinjene var riktignok gjennomgående uklare om hva som skal gjelde i ulike former for sanntidsundervisning hvor det ikke gjøres opptak. Uklarhetene skyldtes blant annet at dokumentet for en stor del var innrettet mot personvern i forbindelse med opptak av undervisning, noe som sjelden er aktuelt for seminarundervisning (i motsetning til forelesninger).

Dessuten skilte ikke retningslinjene klart mellom undervisning som er «obligatorisk» i form av krav om fremmøte versus krav om en bestemt aktivitet som for eksempel å presentere i seminargruppe. Men retningslinjene ble av mange oppfattet som at personvernjussen forbød et krav om at studenter bruker kamera og mikrofon – også når det ikke gjøres opptak.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Et krav om å presentere i seminargruppe vil normalt ikke kunne oppfylles ved å skrive i chat-feltet. Dessuten blir det et spørsmål hvordan et fremmøtekrav skal håndteres hvis man ikke kan kreve noe mer enn at PC-en er oppkoplet mens seminarsamlingen pågår.

Så kan man saktens diskutere om man i det hele tatt bør ha fremmøtekrav i undervisning – fysisk så vel som digital – men dét er en annen diskusjon. Poenget her er at dersom studenter alltid kan velge ikke å bruke kamera og mikrofon, har det lite for seg å operere med fremmøtekrav og aktivitetskrav som i fysisk undervisning.

UiBs retningslinjer er senere blitt revidert, men hva som gjelder utenfor opptakssituasjonen, er ikke blitt klarere. Imidlertid blir retningslinjene stadig vekk tolket slik at studentene kan velge ikke å bruke kamera og mikrofon også når det ikke gjøres opptak.

Et eksempel er en e-post i mars i år fra Det humanistiske fakultet til instituttene og sentrene ved fakultetet. Her sies det at UiBs retningslinjer «slår fast at studentane sjølve vèl om dei vil ha lyd og bilete på når dei deltek i digital undervisning», med en tilføyelse om at «retningslinjene til UiB er […] ganske klare på dette punktet».

Om det nå skulle være riktig at UiBs retningslinjer klart fastslår at studentene kan reservere seg mot å bruke kamera og mikrofon også når det ikke gjøres opptak, blir det desto mer interessant at Det juridiske fakultet ved samme universitet i juni 2020 føyde til følgende i § 2-4 i sine utfyllende regler for studier ved fakultetet:

«Følgende gjelder ved synkron digital undervisning, det vil si undervisning som skjer i sanntid:

a) Studenter deltar med kamera.

b) Obligatorisk undervisning registreres ikke som godkjent dersom studenten i en betydelig del av tiden velger å ikke rette seg etter anvisning om kamera.»

Saksforelegget bygget blant annet på en juridisk utredning foretatt av en vitenskapelig ansatt ved fakultetet med særlig kompetanse på personvernforordningen. Så vidt jeg vet er konklusjonen – at personvernforordningen ikke er til hinder for å kreve bruk av kamera og mikrofon – ikke blitt imøtegått.

Er konklusjonen korrekt – noe jeg ikke har grunn til å betvile – blir spørsmålet i fortsettelsen hvilken policy institusjonen bør velge.

Dermed åpner det seg et helt annet argumentasjonsrom. Når det viser seg at man faktisk kan kreve bruk av kamera og mikrofon, får debatten jeg nevnte innledningsvis i dette innlegget, atskillig større praktisk betydning. Hilde Larsen Damsgaard skriver om nødvendigheten av at studenter og lærere ser hverandre, mens Kjersti Brevik Møller fraråder krav om bruk av kamera, for å nevne de to første innleggene i Khrono-debatten. Også reportasjen som omtaler en undersøkelse hvor studenter rapporterer at avslått kamera reduserer læringsutbyttet, er svært relevant i denne sammenhengen.

Personlig finner jeg de fleste innvendingene mot et krav om kamerabruk lite overbevisende. Generelt har jeg vanskelig for å forstå hvorfor man skal kreve mindre når undervisningen foregår digitalt enn når den foregår fysisk.

Og vegringen mot å vise frem hvordan man har det hjemme, som jeg har stor forståelse for, er et ikke-argument all den tid man kan bruke virtuell bakgrunn. Det vil heller ikke skade om man i høyere utdanning forbereder studenter på den realiteten som venter i arbeidslivet, hvor digitale møter er kommet for å bli.

Så finnes det nok enkelte studenter med personlige erfaringer som gjør det svært byrdefullt å ha kameraet påslått. Dette bør imidlertid håndteres gjennom fritak etter søknad i hvert enkelt tilfelle, i stedet for å la unntakstilfeller som dette være premissgivende for debatten om kamerabruk generelt.

Uansett er det behov for at UiB sentralt klargjør hva som gjelder for seminarundervisning når det ikke gjøres opptak, som tross alt er normalsituasjonen for denne typen undervisning. Det er klar motstrid mellom de sentrale retningslinjene slik de ofte oppfattes og de utfyllende reglene ved Det juridiske fakultet.

Uklarhetene rundt UiBs sentrale retningslinjer har skapt problemer blant annet for planleggingen av ex.phil.-undervisningen ved UiB, hvor studentpresentasjoner og diskusjoner har vært bærebjelkene i seminaropplegget og noe man har ønsket å beholde – i stedet for å gå over til monologisk undervisning som gjerne må bli løsningen hvis studentene kan velge å være usynlige når undervisningen flyttes fra det fysiske til det digitale rommet.

Og når pandemien er over og vi kan velge mellom fysisk og digital undervisning, vil det for min del være helt utelukket å gå inn for at seminarer hvor presentasjoner og diskusjoner skal være det sentrale, gjennomføres digitalt hvis det er den mest vidtrekkende tolkningen av UiBs sentrale retningslinjer som faktisk gjelder ved Universitetet i Bergen – om enn ikke ved alle dets fakulteter.

Eivind Kolflaath er ansatt ved både Det humanistiske fakultet og Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen.