Er Forskningsrådet virkelig et offer i debatten om Plan S?

«Forskningsrådet blir beskyldt for nærmest å rasere kvalitetssikringen fordi vi vil ha åpen tilgang» skriver administrerende direktør John-Arne Røttingen i Aftenposten. Blir han virkelig beskyldt for dette, og er det i så fall en velbegrunnet anklage?

Motstanden mot Plan S skyldes ikke at Forskningsrådet vil ha fortgang i arbeidet for åpen tilgang. Motstanden skyldes at åpen tilgang fremmes på én bestemt måte som tilsidesetter andre hensyn. Forskere som har protestert mot Plan S bruker betydelige forskningsmidler på å finansiere åpen tilgang for artikler i abonnementstidsskrifter, nettopp fordi åpen tilgang er svært viktig! Men tidsskriftene er også viktige, og det er her Røttingen har gitt uttrykk for en annen oppfatning.

For Røttingen har ikke bare argumentert for åpen tilgang, han har argumentert mot at tidsskriftene er avgjørende for kvaliteten på forskningen, og at noen tidsskrifter bidrar i langt større grad enn andre. Første gang jeg påpekte at det er viktig å forankre kunnskap i tidsskriftene som samler de beste fagmiljøene, var Røttingens svar at «kvalitetssikringen er det uansett forskerne selv som står for».

Senere har han uttalt til Khrono at han regner med at 85 prosent av dagens tidsskrifter «ikke vil eksistere om noen år», uten at det så ut til å være en kilde til uro. Til Universitetsavisa har han karakterisert kritikerne som de som «er bekymret over mulighetene til å publisere i karrierefremmende, lukkede tidsskrifter». Selv i det siste Aftenposten-innlegget skriver han med en undertone av forakt at kritikerne fremstiller det som om «miljøene er avhengig av å publisere i noen få, prestisjetunge tidsskrifter». Sannheten er at vi er bekymret for at Plan S utestenger 86 prosent av alle vitenskapelige tidsskrifter – uavhengig av prestisje – og at dette rammer den faglige utviklingen like mye som den enkelte forsker.

Ser man Røttingens uttalelser under ett, er det vanskelig å forstå det på annen måte enn at han mener at tidsskriftene primært tjener forskerens egen karriere, og at påståtte kvalitetsforskjeller (utover et minstemål) dreier seg om forfengelighet og prestisje. Det samme har arkitekten bak Plan S, Robert-Jan Smits, gitt uttrykk for. Dersom Forskningsrådet legger en slik virkelighetsoppfatning til grunn, så er man faktisk på god vei til å rasere grunnlaget for å gjøre forskningen best mulig.

Det er sikkert nyanserte syn på betydningen av kvalitetstidsskrifter blant Forskningsrådets ansatte, men tonen fra toppen har vært en oppsiktsvekkende nedsettende omtale av viktige mekanismer for å skape toppforskning.

Så til saken: kan kvalitetssikring gjennom fagfellevurdering like gjerne gjøres i åpne tidsskrifter? Åpen tilgang er selvfølgelig ikke til hinder. Men god fagfellevurdering krever betydelige faglige og økonomiske ressurser, selv om fagfellene ikke får betalt. Fagfelleuttalelser er et knapt gode i forskningssystemet og redaktører bruker mye tid og krefter på å identifisere kompetente fagfeller til hver artikkel. Forutsetningene for å lykkes er delvis at man har et godt faglig nettverk, og delvis at redaktørene selv foretar en grundig sortering og kun ber om fagfellevurdering av artikler som har en realistisk mulighet til å bli antatt.

Mange av de åpne tidsskriftene som finansieres av forfatterbetaling mangler disse forutsetningene. For det første er de gjerne samlebåndsvirksomheter som dekker svært brede fagfelt og mangler forankring i et fagmiljø av spesialister. For det andre har de økonomiske rammer som ikke gir rom for en aktiv redaktørrolle. Det er derfor vanlig å sette ut redaktør-ansvaret til en ubetalt og mer eller mindre tilfeldig valgt fagfelle for hver artikkel. Dette er spesifikke mekanismer som svekker tidsskriftets mulighet til å heve, sikre og forankre kvaliteten på artiklene. Som Kjell Erik Lommerud skriver i Khrono: det finnes fagfelt der det kanskje er tilstrekkelig å sette godkjent-stempel på en studie og publisere den, men for de fleste av oss er det ikke slik god forskning skapes.

Jeg er overbevist om at dagens kvalitetstidsskrifter – som er forankret i et fagmiljø, har aktive redaktører, og kantrekke på et nettverk av kompetente fagfeller – er en nødvendig del av forskningssystemet. Dessverre er nesten alle finansiert av abonnementsinntekter. Det er ikke mulig å videreføre samme kvalitet med forfatterbetaling som eneste inntektsgrunnlag fordi avgiftene pr artikkel da blir uforsvarlig høye.

Røttingen viser til at nesten hver fjerde artikkel fra gruppelederne ved Kavli-instituttet ved NTNU publiseres i åpne tidsskrifter. Nettopp fordi tidsskrifter har ulik profil, vil de fleste av oss kunne publisere enkelte av våre artikler i åpne tidsskrifter. I noen tilfeller er disse tidsskriftene gode fordi de mottar direkte finansiering. I andre tilfeller gir ikke tidsskriftet nevneverdig bidrag til artikkelen. Det kan være helt i orden når det er arbeider med begrenset potensiale der det viktigste er å få resultatene ut. Topp-tidsskriftene er like fullt en viktig del av systemet. Én av Kavli-lederne har nettopp derfor gitt tydelig uttrykk for at Plan S vil få fatale konsekvenser for kvaliteten på instituttets forskning.

En god løsning vil være å videreføre dagens kvalitetstidsskrifter ved at finansiørene dekker mellomlegget mellom reelle kostnader og inntekter fra moderat forfatterbetaling. Er det dette Røttingen sikter til når han sier at koalisjonen bak Plan S har forpliktet seg til å understøtte kanaler av høy kvalitet der slike ikke finnes i dag?

Mange venter spent på hva implementeringsplanen for Plan S vil inneholde. Det er knyttet størst oppmerksomhet til muligheten for egenarkivering (Green OA), men jeg er etter hvert like spent på hva finansiørene i praksis forplikter seg til for å sikre at åpen tilgang kombineres med faglig kvalitet.

Debatten om Plan S har ikke bare vært god, og det har Forskningsrådet selv en stor del av ansvaret for. Ved å innta en offerrolle tar Røttingen dessverre enda et skritt bort fra de faktabaserte faglige diskusjonene som jeg og mange andre har etterlyst.

Gitt at vi alle ønsker både kvalitet og åpen tilgang burde forutsetningene for felles innsats egentlig være gode. Dersom Røttingen mener at nå må vi faktisk prioritere åpenhet foran kvalitet, så er det en grei faglig uenighet. Men å fornekte at Plan S ligger an til å ramme forskningskvaliteten er et dårlig utgangspunkt for dialog.