Plan S: Ikke sant at det nærmer seg noe kompromiss

Både Universitetsavisa og Uniforum har kunngjort (8. november 2018) at det er et kompromiss i sikte i striden om Plan S. Det er ikke sant.

Bakgrunnen er at Wellcome trust og Gates-stiftelsen har oppdatert politikken sin om åpen publisering, slik at den er tilnærmelsesvis lik Plan S. Man krever at artikler – uten at det betales for den åpne tilgangen – i publiseringsøyeblikket gjøres tilgjengelig på PubMed Central og den europeiske varianten Europe PMC. Det er ingen vesentlig forskjell på om en vitenskapelig artikkel i medisin ligger åpent gjennom selve tidsskriftet eller via PubMed Central.

Med det enorme publiseringsvolumet det er innen klinisk medisinsk forskning, er det vanskelig å holde oversikten uten søkbare nettsteder som PubMed Central, hvor man for eksempel kan søke på en diagnose. Ligger ting på PubMed Central har man knapt behov for selve tidsskriftet.

Hvis alle de som finansierer forskning får gjennomslag for at ting skal rett på slike nettsteder, faller muligheten for abonnementsbetaling vekk. Derfor er det nokså forutsigbart at tidsskrifter som Lancet og Nature avviser slike krav. Vi er tilbake til at Plan S blir et forslag om publiseringsnekt i kvalitetstidsskriftene. Uten abonnementsinntekter må man ta betalt på andre måter, for eksempel ved forfatterbetaling. Og det er jo slike forretningsmodeller vi kjenner som Open Access. Wellcome-varianten av Plan S er altså til forveksling lik Plan S, og det blir nokså tilslørende å kalle dette et kompromiss.

Vitenskapelige tidsskrifter gjør et vesentlig arbeid. De vurderer kvaliteten på innsendte bidrag og de er ofte med på å videreutvikle forskningen. Innen mange naturfag og samfunnsfag passer ikke modellen med kontrollerte kliniske eksperimenter – det blir et spørsmål hvordan man best skal få kunnskap ut av den informasjonen som faktisk finnes. Tidsskriftene kan kreve at man finner supplerende datakilder, at man skjerper den statistiske metoden, at man diskuterer funnene sine grundig opp mot teoretisk litteraturen, at man sannsynliggjør virkningsmekanismer. I mange fag kan artiklene som trykkes være opp mot ti ganger så lange i forhold til vanlig standard i en del medisinsk forskning.

• Les også: Røttingen snur: Vil utrede Plan S

De beste tidsskriftene har tilgang på de beste ekspertvurdererne – og hvis man slipper gjennom nåløyet, får man mye mer oppmerksomhet enn hvis man publiserer der kvalitetskontrollen og kvalitetsutviklingen er dårligere. Akademia er et stort sted og det er stor forskjell på publikasjonspraksis fra felt til felt. Mange kjenner seg likevel igjen i at det er noen nøkkeltidsskrifter som er mer sentrale enn andre og at det å stenge seg selv ute fra disse tidsskriftene vil være helt fatalt. Ideen om å stampe alternative tidsskrifter med samme kvalitet opp av jorda på kort tid er helt urealistisk.

Tidsskriftene sitt arbeid medfører kostnader som må dekkes inn. Det er selvfølgelig et problem når forlag som Elsevier sitter igjen med en altfor stor fortjenestemargin. Det må det gjøres noe med, men selv etter at det er gjort, må forlagene få dekket kostandene sine og en normal kapitalavkastning. Det er ikke mer uetisk at dette skjer via abonnementspriser enn for eksempel via forfatterbetaling eller innsendelsesavgifter.

Forskning skal være tilgjengelig, men i mange fag vil noen måneder fra eller til ikke spille stor rolle – særlig ikke hvis artiklene kan finnes på egnearkiv rundt omkring for den som søker. Det er ofte bare å klippe inn tittelen i søkefeltet på Google og så er man der. Det er ikke alle blant oss som driver med infeksjonsmedisin og skal stoppe en epidemi. Noen fag har også «discussion paper»-tradisjoner hvor resultatene sirkulerer bredt lenge før de faktisk offisielt blir trykt.

Les også:

Et alternativ til Plan S: Plan R

Når man begynner å nærme seg full Open Access, blir det umulig å ta inn abonnementsavgift. Man kan ikke ta seg betalt for det som er gratis. Dermed må kostnadene dekkes på annet vis. De svært selektive tidsskriftene publiserer lite, så inntektene fra forfatterbetaling blir små. Hvis man ikke har tilgang på sponsormidler, er en mulighet å ta betalt for innsendelse snarere enn publisering. Jeg var for noen år siden veileder for en ung kvinnelig forsker som i dag regnes som en av fagets fremste – hennes første artikkel kom inn på det femte forsøket. Hvis du måtte få arbeidsgiver til å hoste opp noen tusen kroner for hvert forsøk, kan det være tungt for en ungdom.

Noen tilhengere av Open Access har nokså ekstreme synspunkter. De er mot all reell kvalitetskontroll og kvalitetsutvikling gjennom tidsskriftene, se for eksempel Steinar Risnes sitt forslag i Khrono (9. oktober 2018) om Plan R: Forskningsresultater skal publiseres på institusjonelle servere, kvalitetskontrollen er at alle forskere skal finne en annen forsker til å gå god for seg.

• Les også: Khronos samlesider om Plan S og Open Access

Mange av Plan S-forkjemperne ser ut til å basere seg på forskningspraksis som kanskje passer i klinisk medisin – hvor man simpelthen kan spørre seg om dette er gjort riktig eller feil utfra idealene om et kontrollert eksperiment – og så publisere uendelig av bidrag, til solid forfatterbetaling. I andre fag bygges kunnskap på helt andre måter. Det er denne totale forskjellen i virkelighetsoppfatning som gjør at striden om Plan S blir så hard. Variasjoner i de bittesmå detaljene om akkurat hvordan den åpne tilgangen skal foregå er på ingen måte noe kompromiss som kan dempe konflikten.

(Også i Khrono har Forskningsrådets John-Arne Røttingen kommentert Wellcome-alternativet som et mulig kompromiss: Krav om utredning av Plan S )