sensur
Tilsynssensoren er glad for debatten som er reist
Tilsynssensoren for den omdiskuterte eksamen i anatomi ved OsloMet er glad for debatten som de tre eksterne sensorene har reist.
Joost van Wijchen har vært tilsynssensor ved OsloMet på den aktuelle eksamen i anatomi. En eksamen og ikke minst karaktersetting og strykgrenser som har medført åpen debatt mellom tre eksterne sensorer og ledelsen ved OsloMet. Midt imellom her sitter tilsynssensor.
van Wijchen er fagseksjonsleder ved bachelor i fysioterapi ved Institutt for helse og funksjon ved Høgskulen på Vestlandet (HVL) og dosent II i fysioterapi og helse ved HAN University of Applied Sciences in Nijmegen, Nederland.
van Wijchen forteller at han tar med seg en stor bredde med internasjonal erfaringer rundt eksamen og sensurering i sitt arbeid.
— Det er viktig å forstå filosofien og antagelsene vi benytter rundt eksamen og vurderinger. I Nederland har vi gjennomgått en stor prosess knyttet til eksamen og vurdering, inkludert sensorens kompetanse. Denne prosessen har også påvirket mitt arbeid betydelig, forteller van Wijchen, som en inngang til våre spørsmål rundt hans rolle som tilsynssensor.
Skulle vurdere helhet i eksamen
van Wijchen forteller at som tilsynssensor har det vært hans oppgave å se på de konkrete eksamensspørsmålene i forhold til læringsutbyttebeskrivelser. Han har sett på om det var samsvar mellom disse, og han har vurdert hvor godt samsvaret var.
I tillegg var oppdraget å vurdere egnetheten til eksamensspørsmålene og deretter vurdere de terskelverdier som var brukt burde anvendes.
— Det er blitt sagt at noe av det du har gjort er at du har gått inn og sett på hvilke terskelverdier som kunne gi en slags normalfordeling av karakterer akkurat på denne eksamen. Er det en beskrivelse du kjenner deg igjen i?
— Nei, det gjør jeg ikke. Vi har brukt normalfordeling også, men bakgrunnen er at vi går bort fra en absolutt-tenking. Jeg forstår egentlig mine kolleger ganske godt, og jeg tror dette er en anledning til å gå litt dypere ned og diskutere hvordan skal vi vurdere en eksamen. Blant annet reiser det seg spørsmål om vi bør sette absolutte kriterier i forkant, eller kanskje det er bedre i etterkant av at eksamen er gjennomført, og at kriteriene kanskje ikke bør være absolutte, sier van Wijchen.
Konkret i denne saken beskriver van Wijchen at han for å finne terskelverdi for karakteren F eller stryk, har benyttet følgende metode:
— Det finnes ulike metoder for å plassere terskelverdien for karakteren F, avhengig av konteksten, eksamens-konstruksjon, validitet, troverdighet og hva vi ønsker å teste. En kombinert metode beskrevet av Janke Cohen-Schotanus og Cees van der Vleuten er en av de metodene jeg har brukt, sier van Wijchen.
Absolutte eller relative kriterier?
— Det har gått fra en grense på 65 prosent riktig for å stryke til 43,14 prosent. Det siste er jo et ganske lavt tall og en stor endring som gjøres i etterkant av sensurering. OsloMet har jo selv laget eksamen og satt strykgrenser. Dette gapet blir rart?
— Her tror jeg man må se på hva som ha skjedd med denne eksamen. Vi snakker her om et kvalitetsutviklingssystem. Det å sette terskelverdier i forkant, kan man bare gjøre hvis man er veldig sikker på at den eksamen man har laget er et godt og troverdig måleinstrument, sier van Wijchen. Han fortsetter:
— Når man setter opp et tall om at man må oppnå 60—70 prosent for å kunne bestå, må man spørre hva man måler det etter. Er det i forhold til hva som er teoretisk mulig å oppnå, eller måler man i forhold til hva som viser seg i praksis at studentene oppnår. Det er ulike metoder man kan bruke, og jeg tror det er urettferdig å bruke absolutte tall på en slik eksamen som dette var, sier van Wijchen.
— Jeg har også sendt til OsloMet min vurdering av hvordan man kan utvikle denne eksamen og vurdering av den videre. Dette er helt i tråd med slik vi jobber på bachelor i fysioterapi ved HVL også. Eksamener er aldri perfekt. Vi bør bli flinkere til å ikke se eksamen som løsrevet del, men som en del av hele pedagogisksystemet. Og her kan man lære mye fra medisinutdanningene og hvordan de har utviklet seg, sier van Wijchen.
— Synes du det er rart at de tre eksterne sensorene er såpass tydelige i sin kritikk av det OsloMet har foretatt seg i denne saken, og dermed også sine anbefalinger som tilsynssensor?
— De tre viser stor anerkjennelse for vårt fag som fysioterapeuter, og det er veldig bra. Samtidig må man også se på hva annet som ligger bak en slik sak. Hvordan fungerer egentlig eksaminering og vurdering. For meg betyr dette at vi må gå dypere inn i dette og få en god dialog om utviklingen fremover. Både av faget vårt, men også hvordan studentene vurderes og evalueres. Det samme gjelder jo våre undervisningsmetoder. Her er det mye å ta fatt i, sier van Wijchen, som legger til:
— Jeg er veldig glad for at de kommer opp og fram med sin kritikk. Det betyr at vi kan få en god diskusjon og kan jobbe med disse viktige problemstillingene åpent.
Internasjonale erfaringer
van Wijchen trekker fram at det er en global trend i høyere utdanning som beveger seg fra tradisjonell eksamensvurdering til mer holistiske og integrerte vurderingsmetoder.
— Dette innebærer et skifte fra en lærersentrert til en selvsentrert tilnærming, fra formell testing til mer autentiske vurderingsformer som bedre speiler virkelige utfordringer og situasjoner studentene vil møte i sin profesjonelle karriere, sier van Wijchen.
Han legger til at han er involvert i utviklingen av fysioterapistudier i flere land, inkludert Nederland, Norge, Danmark og Storbritannia.
— Videre er jeg med i en utviklingsgruppe for bachelorstudiet i medisin ved Maastricht Universitet. Denne typen samarbeid gir en unik innsikt i ulike tilnærminger til eksamensvurdering og hvordan vi kan forbedre praksis på tvers av grenser, sier van Wijchen.
Han legger til at han i tillegg er en del av World Physiotherapy Educational Committee, hvor de ser på videre utvikling av pedagogikk, inkludert vurdering.
— Dette gir meg et globalt perspektiv og muligheten til å bidra til forbedringer innen fysioterapiutdanning på verdensbasis, sier van Wijchen.
Han trekker fram at programmatisk vurdering er en tilnærming som har blitt utviklet og forsket på, særlig innen medisinsk og helseprofesjonsutdanning.
Beveger seg bort fra tradisjonelle tester
I en e-post til Khrono beskriver han at dette systemet beveger seg bort fra tradisjonelle tester mot en helhetlig vurdering av studentenes ferdigheter og kompetanser over tid. Gjennom programmatisk vurdering vurderes studentenes utvikling kontinuerlig gjennom ulike typer vurderinger, og det legges vekt på feedback og refleksjon.
— Denne tilnærmingen er blitt utviklet i stor grad gjennom arbeid av forskere som Cees van der Vleuten og Sylvia Heeneman. Programmatisk vurdering ser på eksamen som en del av læringsprosessen og ikke bare en sluttevaluering, sier van Wijchen.
van Wijchen forteller også at i Nederland er det obligatorisk for sensorer å gjennomføre Basis Kwalifisering Eksamen (BKE) og Senior Kwalifisering Eksamen (SKE).
— Jeg har gjennomført begge disse kvalifikasjonene, som sikrer at sensorene har nødvendig kompetanse til å vurdere studenters prestasjoner på en rettferdig og konsistent måte. BKE og SKE har blitt en standard for kvalitetssikring innen eksamensvurdering, sier van Wijchen.
Nyeste artikler
Joakim er én av ti svensker som får stipend til EU-prestisjeskole. Norge har kuttet sine stipender
Har varslet behov for å kutte opp imot 100 årsverk. Kun åtte får tilbud om sluttpakke
Tilbake til penn og papir?
Hva vil vi med barnevernspedagogutdanningen?
Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Juss-nestor mener Kjerkols fuskesak må behandles på nytt
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024