LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Fragmenterte arbeidsdager
Gules farvel til akademia:
— Det er mange som går på universitet som ikke har noe der å gjøre
Lars Gule tar bladet fra munnen, etter å ha sagt opp jobben ved OsloMet.
Publisert
Oppdatert
Noen velger bort jobber i akademia til fordel for stillinger i privat næringsliv.
Andre velger å si opp faste vitenskapelige stillinger fordi de mener utviklingen i akademia har gått i feil retning.
Lars Gule (66), en markant skikkelse i norsk akademia i flere år, er i sistnevnte kategori.
Oppsigelsen er levert til ledelsen ved OsloMet, ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning, hvor han har vært ansatt siden 2006.
Og det er to grunner til at han gir seg til høsten, før han «må».
Den ene er helsemessige årsaker, men den andre er en dyp frustrasjon over hvordan arbeidsforholdene har endret seg for fast vitenskapelig ansatte ved et universitet i dette landet.
— Når også 40-åringene opplever denne frustrasjonen, så er det bekymringsfullt, sier Gule.
Fragmenterte arbeidsdager
Frustrasjonen dreier seg om at arbeidsdagene har blitt det Gule kaller fragmentert.
— Muligheten til å gjøre det vi synes er interessant, som er å undervise, veilede og forske, blir redusert i stor grad når vi skal være i møter, og det skal evalueres og rapporteres. Det skjer kontinuerlig. Det er deadlines, frister for vurderinger og revisjoner som noen ganger ikke engang gir mening, sier Gule.
Som for eksempel når det skal revideres før undervisning og studentevalueringene er ferdige, sier Gule.
— Det er knapt mulig å henge med i svingene, og det er ikke bare fordi jeg snart er 67 år. Det er vanskelig for alle, sier Gule.
— En endring vi ikke har god nok oversikt over
Gule mener at mye av grunnen til at ting har blitt slik, er den kontinuerlige omleggingen av hele utdanningssystemet i Norge siden slutten av 1970-tallet.
Da gikk man fra yrkesskole, gymnas og examen artium til videregående skole. Og universitetene ble åpnet i større grad.
Det har det blitt gjengs at «alle» skal ta høyere utdanning og vi har fått en «eksplosjon» av studenter, ifølge Gule.
— Men dette har også skapt større sprik i evner og anlegg blant studentene og derfor større vanskeligheter med gjennomstrømningen. Det er mange som nå går på universitet og høgskoler som ikke har noe der å gjøre. Vi har laget et løp som tilsier at dersom du ikke har en bachelor eller master, så er du «sekunda» på arbeidsmarkedet, sier Gule oppgitt.
En problematisk side ved dette, i tur, er ifølge Gule akademiseringen eller teoretiseringen av mange profesjonsutdanninger.
— Når du akademiserer alle disse, skjer det endringer her som vi ikke har god nok oversikt over. Det burde åpenbart blitt gjort en mer gjennomgående vurdering av konsekvensene av det vi holder på med. I alle fall evalueringer underveis, sier Gule.
Det er bare et år siden debatten om akademisering av profesjonsfagene var på dagsorden, etter at sykepleier og litteraturkritiker Cathrine Krøger på nytt gikk ut og mente at «den akademiserte delen» av sykepleierutdanningen hadde «null verdi på klinikken».
Pølsefabrikker
Akademiseringen av profesjonsutdanningene har igjen ført til at mange høgskoler har blitt universiteter, sier Gule. Blant annet OsloMet, hvor han selv er ansatt, som tidligere var Høgskolen i Oslo og Akershus.
— Det medførte en ytterligere akademisering, fordi det nå ble krav til flere master- og ph.d.-utdanninger. Men det kom ikke fem øre ekstra. Hva skjer da? Jo, man flytter ressurser fra profesjonsutdanningsnivået og opp til master og ph.d.-nivået, sier Gule. Han legger til:
— Dette tjener noen, blant annet studentene som har anlegg for teori og forskning. Men veldig mange vil slite og det er dem vi som faglig ansatte må bruke tid og krefter på å hjelpe gjennom.
Og med flere studenter, kommer flere formelle regler for å ivareta studentene, sier Gule.
— Dermed har man fått en voksende administrasjon som skal ivareta disse rettighetene. Det skulle da også bare mangle. Problemet er at administrasjonen må pålegge de faglige ansatte nettopp rapportering og evaluering innen visse frister, sier Gule. Han legger til:
— Det er en kumulativ prosess her som ofte skaper en veldig stor frustrasjon. Ja, mange flere får tilgang til og kommer gjennom høyere utdanning, men baksiden er at vi universitetene risikerer å bli pølsefabrikker, som professor Bernt Hagtvet har sagt.
— Rene sludder
Gule nevnte at Høgskolen i Oslo og Akershus ikke fikk økte midler da den etter hvert ble OsloMet - Storbyuniversitetet.
Likevel har akademiseringen også krevd mer forskningsaktivitet. Og i stedet for mer penger, er det ifølge Gules opplevelse blitt mindre penger å rutte med rundt om på de ulike instituttene.
Dermed kommer presset fra ulikt hold om å hente inn eksterne midler, sier Gule.
— Da må vi legge til side egen forskning for å skrive søknader og prosjektanbud. Det at kravene til å finne ekstern finansiering øker, er igjen med på å skape enda mer fragmenterte arbeidsdager og frustrasjon, sier Gule. Han legger til:
— Dermed vil mange i perioder bruke mer tid på å søke enn på å forske. Og om du summerer dette opp for hele institusjoner, er det ganske mange årsverk som går med på på søke uten resultat. For det er ingen hemmelighet at det store flertallet ikke får tilslag. Det er bortkastet tid for mange forskere som har brukt sine intellektuelle ressurser til å skrive veldig gode søknader.
Gule irriterer seg over forestillingen om at konkurranse fremmer produktivitet og at den gjør at de beste prosjektene vinner frem.
— Det er ofte rene tilfeldigheter hvem som vinner frem i konkurransen, så det er ikke snakk om produktivitets- og kvalitetsfremmende konkurranse. Det er rene sludder, sier Gule og viser til at tilnærmet samme søknad kan få svært forskjellige vurderinger av de ulike bedømmelseskomiteene.
A- og B-lag blant forskere
Den fragmenterte arbeidsdagen som Gule beskriver, mener han kan føre til A- og B-lag blant de vitenskapelig ansatte.
— Vi får et A-lag av kjempeflinke forskere som er i stand til å håndtere en del av disse utfordringene og likevel klarer å produsere fagartikler. Og klarer du å bli en slik dyktig forsker, får man jo mer skjermet tid, sier Gule og legger til:
— Men de av oss som er under snittet og derfor egentlig trenger mer skjermet tid for å oppfylle kravene til publisering, får det ikke til. Uansett, jeg tror man generelt kan si at dette bidrar til stress og et for mange mindre trivelig arbeidsmiljø. Det er nok realiteten.
Gule har merket seg at det nå snakkes om en tillitsreform i sektoren. Hva det betyr aner han ikke, men han ønsker å rope varsko:
— Til slutt vil utviklingen gå utover kvaliteten i vår høyere utdanning fordi tiden til å drive god undervisning, veiledning og forskning blir om ikke umuliggjort, så i det minste vanskeliggjort.
— Desto mer trist
Om dette blir Gules siste vitnesbyrd hvor han kan hekte OsloMet direkte til navnet sitt, så ønsker han også å uttrykke at de kritiske synspunktene gjelder utviklingen i akademia generelt og at han har hatt en fin arbeidsplass gjennom mange år, fra Høgskolen i Oslo og Akershus til OsloMet, med stor grad av akademisk frihet.
Etter terrorangrepene 22. juli 2011 fikk Gule frihet til å forfølge sine forskningsinteresser for ekstremisme, forklarer han. Han fikk også etablere et undervisningsemne om ekstremisme og radikalisering.
— Jeg har opplevd den akademiske frihet som i aller høyeste grad tilstedeværende ved OsloMet. Det har vært veldig verdifullt, sier Gule.
Men det er kanskje nettopp derfor han nå også har behov for å ta bladet fra munnen.
— Desto mer trist blir det når den friheten til å selv velge faglig orientering, blir innskrenket av disse ytre rammebetingelsene. Hva hjelper det at jeg kan forske på det jeg vil, når den tiden bare krympes? spør Gule avslutningsvis.
