Slik drives akademiseringen fram

Debatten om «akademisering» av profesjonsfagene er igjen på dagsorden.

— Hvis man ønsker gode yrkesutøvere og god praksis, samtidig som man ønsker et høyt akademisk nivå, forutsetter det at det går an å rekruttere dobbel kompetanse. Det har vist seg å være vanskelig. Det fungerer kanskje ikke helt ideelt slik ting er i dag.

Det sier forskningsleder ved forskningsinstituttet Nifu, Nicoline Frølich.

Sykepleier og litteraturkritiker, Cathrine Krøger, mener sykepleierutdanningen har blitt dårligere på grunn av akademisering, men det er ikke bare sykepleierstudiet som har gjennomgått endringer de siste årene.

Jan Messel er forsker ved Senter for profesjonsstudier, OsloMet. Han har skrevet flere bøker, blant annet om OsloMets historie og om profesjonshistorie.

Han mener vi må forstå akademisering som flere parallelle prosesser.

De siste årene har flere høgskoler blitt til universiteter, og av de gjenværende høgskolene er det flere med tydelige universitetsambisjoner.

— Forskjellen mellom de tradisjonelle universitetene og høgskolene har blitt mindre, slår Messel fast.

Flere av høgskoleutdanningene har fått tilhørende master- og ph.d.-utdanninger, og undervisningsformene har blitt mer «universitetslignende». Men det som har skjedd med innholdet i utdanningene er tvetydig.

— I rammeplanene er det lagt større vekt på forskningskompetanse, og at studentene skal klare å sette seg inn i forskning. Samtidig understrekes det at utdanningene skal være praksisrelevante og knyttes opp mot yrkesfeltet. Tiden som er satt av til praksis er knapt endret i løpet av de siste 25 årene, sier han.

Må rekruttere dobbel kompetanse

Forskningsleder ved Nifu, Nicoline Frølich, mener det ligger i sakens natur at universitetsambisjoner har bidratt til å drive fram en akademisering.

— Man må bygge opp solide nok ph.d.-programmer, rekruttere personale med førsteamanuensis- og professorkompetanse framfor folk med praksisbakgrunn og mye undervisningserfaring. Jeg er usikker på om dette er et stort problem, men jeg vet at mange mener vi mister noe, sier hun.

Jan Messel mener utdanningen av høgskoleprofesjonene har endret seg en del disse årene.

— Først og fremst fordi de som underviser har forandret seg. I dag har de en helt annen akademisk kompetanse, og kanskje også en helt annen måte å se feltet på, sier han.

Messel er klar på at dette ikke er en «naturlig utvikling». Det har ikke bare skjedd, men vært styrt og ønsket.

— Hva tror du blir bedre, og hva blir eventuelt dårligere med akademiseringen?

— Det kan oppfattes som en spenning mellom forskningsbasert utdanning på den ene siden og utdanning som legger større vekt på praksis på den andre siden. Men det er ikke nødvendigvis absolutte motsetninger. Jeg tror studentene trenger en form for «research literacy» — evnen til å kunne vurdere forskning, når de kommer ut i arbeidslivet. Da vil de for eksempel være bedre i stand til kritisk å vurdere kravene til evidensbasert praksis, sier han.

Flere vil nok følge

Messel tror det er viktig at profesjonsutdanningene er forskningsbaserte, men er skeptisk til et system der kriteriene er helt like for universiteter og høgskoler, uansett hvilke utdanninger som tilbys.

— Det bør ikke være slik at endringene skjer fordi man er opptatt av å nå universitetskriterier. Endringer bør begrunnes ut fra faglige behov i profesjonsutdanningene. Utdanningene bør selv finne balansen mellom praktisk og akademisk kompetanse. Det er viktig å beholde profesjonsutdanningenes egenart og ikke styre alle utdanningene etter de samme kriteriene. Det kan svekke utdanningenes praksisrelevans, sier han.

— Er akademisering av profesjonsfag et tog som ikke kan stoppes?

— Jeg tror det er vanskelig å reversere den prosessen der høgskoler har oppnådd universitetsstatus. Flere vil sikkert følge etter. Men jeg tror det er viktig å jobbe for å få til en større differensiering innenfor institusjonene, sier han.

Handler kanskje om mer enn akademisering?

— Cathrine Krøger har kritisert pensumet på sykepleie for å være for krøkkete, og komplisere enkle ting for å gjøre det om til vitenskap. Hva tenker du om det?

— Jeg har ikke selv lest pensumet. Krøger har nok noen poenger, men setter det også på spissen. Det er også interessant at hun trekker fram utdanningen ved OsloMet som en versting. Sykepleierutdanningen ved OsloMet har hatt store problemer, som ikke bare er knyttet til akademisering. Den har vært kritisert for å være for rotete, og for manglende kontakt med studentene. Kanskje har størrelsen noe å si, sier han.

Samtidig forteller Messel at sykepleierfaget har gått en litt annen vei enn andre lignende fag.

— De som har undervist har alltid vært sykepleiere i bunn, mens på sosialt arbeid for eksempel har man alltid lagt vekt på å ha fagfolk fra andre disipliner. De har hatt psykologer, jurister og samfunnsforskere til å undervise i disiplinfagene og trodd at det ble bedre da. Kanskje har den mer interne kunnskapsutviklingen innenfor sykepleie gjort utdanningen mer sårbar for det Krøger kalte en «kvasi-akademisering», sier han.

Messel synes det er interessant at Cathrine Krøgers kritikk av akademisering står i en tydelig motsetning til en kritikk av akademisering som ble framført av Kari Martinsen på 70-tallet.

— Martinsen syntes det var altfor mange naturvitenskapelige elementer i utdanningen, og for lite fokus på omsorg. I kjølvannet av dette fikk sykepleiervitenskapen inn flere humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. I dag er det nettopp disse fagene Krøger mener utgjør en uheldig akademisering, sier han.

En tydelig spenning

Også forskningsleder ved forskningsinstituttet Nifu, Nicoline Frølich påpeker at akademisering handler om mange ulike utviklingstrekk på en gang. Det finnes ikke bare én forklaring.

Frølich har blant annet sett på de særegne organisatoriske utfordringene profesjonsutdanningene møter når de skal innfri økte forventninger om forskning.

Også hun peker på det spesielle motsetningsforholdet praksisnær logikk på den ene siden og en mer akademisk logikk på den andre siden.

— Det vil alltid være en viss spenning her. Det er vanskelig for profesjonsfag å rekruttere den doble kompetansen de ser etter. De trenger både folk som kan det praksisnære feltet — erfaring, samtidig trenger de folk med doktorgrad. Men de som har doktorgrad har gjerne en mer akademisk kompetanse.

— Ikke en så enkel situasjon altså. Kan vi ha gått for langt?

— Nei, det er et altfor enkelt svar. Dette handler også om kunnskapsutvikling. Disse fagene har utviklet seg, og delvis blitt mer kompliserte. Det er ikke sikkert det er nok å bare være praksisnære, sier hun, og viser til diskusjonen som har gått rundt potensiell 5-årig masterutdanning for barnevernpedagoger.

— Det handler jo om at de som jobber med barnevern tar veldig inngripende beslutninger. For å ta slike skjønnsmessige vurderinger, bør de ikke da være kvalifiserte på et veldig høyt nivå?

(LES VIDERE ETTER AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste nyhetene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Handler ikke bare om status

Hvor mye av akademiseringen handler om status?

— Det er klart det har noe med status å gjøre, men ikke alt, sier Jan Messel.

Han forteller at da Høgskolen i Oslo og Akershus prøvde å bli universitet, ble det argumentert med at det både ville gi større frihet til å opprette utdanninger og gjøre institusjonen og utdanningene mer attraktive som samarbeidspartnere, særlig i en internasjonal sammenheng.

— Begge tingene har sikkert noe for seg, men det virker ikke som veldig tunge argumenter. Som den største profesjonshøgskolen ville det nok først og fremst blitt oppfattet som bakstreversk å ikke ha ambisjoner om å bli universitet når dette ble mulig. Sånn sett hadde det med status å gjøre. Men dette var et prosjekt som ble drevet fram fra toppen. Blant de ansatte var det litt mer lunkent, sier han.

Historisk har akademisering av profesjonsutdanningene betydd en statusheving og for profesjonsorganisasjonene har dette vært viktig. Men de har også argumentert for at denne utviklingen har styrket utdanningene og skapt en bedre profesjonsutøvelse.

— Vi får tro at dette siste har vært vel så viktig som statushevingen i seg selv, sier Messel.