Debatt ● carl christian grue solberg
Lite appetittvekkende matmoralisme
Julefreden har senket seg over det ganske land, men et forstyrrende element lar seg også i år skimte over taket der a jordmor Matja bor: Julen er i ferd med å bli matmoralismens høytid.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Dessverre må vi også i år tåle en demper på juletradisjonene grunnet korona-restriksjoner, men fremdeles tror jeg jula er nordmenns favoritthøytid. Alle har vi våre særegne rutiner som fyller oss med julestemning, eksempelvis overværelsene av Knut Risans unike prestasjoner på formiddagen julaften.
At et østtysk-tsjekkoslovakisk (!) eventyr kan ha en slik innvirkning på oss sier vel sitt.
Noe er imidlertid råttent i staten Norge.
De seneste årene har diskusjoner om julebord-menyer i nedsettende ordelag preget førjulstiden. Stadig oftere føler jeg meg utsatt for en form for halvmilitant matmoralisme jeg sant og si kan spare meg for.
Vet du hvem jeg verken lar avgjøre hva som skal ligge på tallerkenen min eller fortelle meg om det norske landbruket? En lingvist fra Universitetet i Oslo.
Carl Christian Grue Solberg, første nestleder i Høyres studenter
En illustrasjon kan være julebordet til administrasjonen ved mitt eget universitet, Universitetet i Bergen, og slik det ble avviklet før jul 2019. De 250 gjestene ble kun tilbudt vegetariske alternativer, hvilket skapte debatt.
I anledning nevnte arrangement uttalte Synnøve Myhre, avdelingsdirektør ved Fakultet for kunst, musikk og design (KMD) følgende til Khrono:
«Det er viktig å få sagt at vi ikke vil at folk skal slutte å spise pinnekjøtt på julaften. Vi prediker ikke. Men kanskje treng ein ikke spise det tre ganger før jul.»
Ingen «preken» der altså.
Liknende perspektiver ytres med jevne mellomrom. Det seneste jeg festet meg ved var mer generelt utformet, signert førsteamanuensis Piotr Garbacz ved Universitet i Oslo. Han serverte i høst Khronos lesere en vegansk moralpreken fordøyelsessystemet mitt fortsatt jobber med.
Teksten inneholdt ikke spor av animalske produkter. Ei heller ydmykhet overfor fremmede fagfelt. Dessuten manglet den en hovedingrediens som gjør seg uansett anledning:
Erkjennelsen av at det finnes grenser for politikk.
Hvem jeg velger å respektere, hva jeg uttrykker i offentligheten, og hva jeg har på tallerkenen min er avgjørelser som tilfaller meg selv, og ingen andre. Derfor er jeg uendelig takknemlig for å kunne kalle den liberale rettsstaten Norge mitt hjem og mitt fedreland.
For vi er vel fortsatt grunnleggende liberale og demokratiske, er vi ikke?
Jeg velger å lytte til den lokale kjentmannen når jeg er på fjellet. Den herdede fiskeren når jeg er på sjøen, og den erfarne håndverkeren når jeg skal pusse opp hjemme. Vet du hvem jeg verken lar avgjøre hva som skal ligge på tallerkenen min eller fortelle meg om det norske landbruket?
En lingvist fra Universitetet i Oslo.
Garbacz virker ikke å ha tilbragt mye tid norske fjøs. Til det er beskrivelsene hans av det norske landbruket for virkelighetsfjerne. Den smakløse kritikken han serverte, tilberedt av forutinntattheter og hofteskudd, bidrar til en mistenkeliggjøring av den norske bonden han fullstendig mangler belegg for.
De fleste norske husdyr har det godt. Dette slo Mattilsynet fast i forrige årsrapport. Norsk dyrehelse og dyrevelferd er i verdstoppen, og norske matprodusenter er gjennomgående opptatt av dyras ve og vel. Garbacz påstand om de «enorme lidelser» norske husdyr «for det meste» utsettes for er beviselig både feilaktig og misvisende. Punktum.
I motsetning til Garbacz har jeg ingen intensjoner om å blande meg inn i hva folk legger på middagstallerkenen. Så autoritær er jeg ikke. Jeg foretrekker at politikere holder seg unna kjøkkenbordet til folk, og respekterer den toleranse det skal være for annerledeshet i et liberalt demokrati. Det samme utgangspunkt oppfordrer jeg på det sterkeste Garbacz til å ta.
Det norske landbruket er av avgjørende betydning for å opprettholde en desentralisert bostruktur, levende lokalsamfunn i hele landet, og arbeidsplasser i distriktene. Landbruket har forpliktet seg til å kutte store utslipp i årene som kommer, og er tradisjonelt svært gode til å ta i bruk ny teknologi. Dyrevelferden er i verdenstoppen.
At Garbacz verken tar inne over seg eller verdsetter disse tingene lever jeg godt med, han er tross alt i et klart mindretall. Det jeg imidlertid vil advare mot er å la universitetsansattes private etiske vurderinger styre utvalget i kantina – eller avdelingsdirektørers politiske standpunkter styre menyen på julebordet for den del.
Universitetene våre spiller en hovedrolle i det grønne skiftet. De ansatte skal lære bort fag, utvikle nye løsninger, og med frimodighetens nådegave utfordre vedtatte sannheter. De skal sammen med dagens studenter lage kunnskapsgrunnlaget for ny industri, grønne tjenesteløsninger og bedre ressursutnyttelse.
Innsatsen vil bidra til et grønnere samfunn.
Universitetsansatte må dessuten for all del bidra med opplysning i det offentlige ordskiftet, forutsatt at kildekontrollen og etterretteligheten er noe bedre enn tilfellet var her – noe jeg tror sannsynligheten øker for dersom man forholder seg til eget fagfelt. Forskere øker som regel nivået på debatten, og deres perspektiver bidrar ofte til at borgerne kan ta mer kvalifiserte valg.
Gi meg gjerne kunnskap som utfordrer perspektivene mine. Still tøffe krav til meg som student så jeg anstrenger meg for å utvikle meg videre. Led meg til og med inn i fristelse ved å tilby meg vegetar-alternativer til lunsj, men for Guds skyld:
Ikke bland dere oppi hva jeg legger på tallerkenen min. Gledelig jul til alle.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa
Det trengs en framtidsrettet politikk for profesjonsutdanningene
UiO undergraver medisinsk forskning på norsk
Halvparten av Kristins informanter i doktorgraden sluttet i skolen
Elisabeth og UiO har samlet inn over 400 datamaskiner til ukrainske skolebarn
Mest lest
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Takk og farvel, masteroppgaven
Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?
I Kjerkol-sakens kjølvann