Vil møte tvilsom forfatter­praksis med grep fra filmindustrien

Brussel (Khrono): Har forskningssektoren noe å lære av filmindustrien?

Svaret er ja, om vi skal tro universitetsalliansen LERU, som representerer noen av de tyngste forskningsuniversitetene i Europa, fra britiske Oxford til franske Sorbonne.

Den serverer nå en radikal ide om å droppe klassiske forfatterskap til vitenskapelige artikler og erstatte det med en liste med bidragsytere, der det står klart hva hver og en har bidratt med, som rulleteksten på slutten av en film.

«Denne ideen kan kanskje virke for fjern til å kunne realiseres i dag, men dette systemet har den fordelen at skillet mellom forfatterskap og bidrag, eller anerkjennelse, forsvinner: Hvert bidrag beskrives i detalj og anerkjennes, også det som var av støttende eller analytisk karakter og normalt ikke ville ha kvalifisert for forfatterskap. Fordelen er at du gir anerkjennelse også til disse», skriver alliansen i et såkalt «advice paper» om hvordan en kan sikre en god praksis rundt forfatterskap. 

les også

Vil kaste om på evaluerings­regime og søknads­system

Serverer sektoren en rekke råd

Bakteppet er en pågående debatt om tvilsom praksis rundt forfatterskap.

Forskere settes opp som medforfattere av vitenskapelige artikler uten at de fortjener det. Andre får ikke den anerkjennelsen de fortjener. Noen settes opp uten at de vet det.

Dette er ikke noe nytt. Og denne praksisen har noen åpenbare konsekvenser.

— Å gi forfatterskap til noen som ikke fortjener det, betyr at de får æren for arbeid andre har gjort. Det villeder folk om kompetansen til en person, noe som kan ha betydning for blant annet rekruttering og forskningsfinansiering. Når en person som fortjener det, ikke gis forfatterskap, betyr det på sin side at de ikke får den æren de fortjener, det kan ha en negativ innvirkning på karrieren deres.

Ikke nok med det.

— Det villeder også leseren, fortsetter Claire Gray, senior policy officer i LERU, til Khrono. Hun legger til at forfatterskap også er viktig for å vite hvem som er ansvarlig for forskningen om det skulle dukke opp spørsmål eller ting som ikke stemmer. 

Universitetsalliansen vil ha oppgjør med tvilsom forfatterpraksis. Den serverer en rekke anbefalinger til både forskere, universiteter og tidsskrifter. Utgangspunktet er European Code of Conduct for Research Integrity, som i 2017 ble lansert av All European Academies (ALLEA), som angir fire grunnprinsipper for god forskningspraksis: Pålitelighet, ærlighet, respekt og ansvarlighet.

les også

Har startet kampanje mot forskning­s­tyveri

Tvilsom praksis

Alliansen konkluderer med at ansvarlig og rettferdig forfatterskap langt fra er normen.

De viser til flere eksempler og studier.

Deriblant en studie fra Wellcome Trust, fra 2020, der 40 prosent svarte at de har opplevd at andre tok æren for arbeidet deres. I en studie blant europeiske doktorgradsstudenter, publisert tidligere i år, rapporterer tre av ti at de har gitt minst ett gjesteforfatterskap til «en person med makt»/seniorforsker. Halvparten av dem gjorde det fordi vedkommende ba dem om det. 

Videre peker de på International Research Integrity Survey (IRIS). Der sier sju av ti forskere basert i Europa at de har vært involvert i prosjekter de siste tre årene der personer som ikke hadde bidratt tilstrekkelig, var ført opp som forfattere. Undersøkelsen ble omtalt av Nature, som viste til økende bekymring for en praksis der forfatterskap gis som belønning eller en tjeneste.

Alliansen peker også på erfaringer fra LERU-universitetene, med at erfarne forskere føres opp som forfattere uten å bli spurt.

Det vises også til en analyse fra 2021 av publiserte artikler om covid-19, som viste at én av fem afrikanske covid-19-artikler ikke hadde afrikanske forfatter og at 66 prosent av forfatterne av slike artikler i ti ledende medisinske tidsskrifter ikke var fra Afrika.

Mens ikke-afrikanske forfattere utgjør 66,1 prosent av forfatterskapet på afrikanske artikler, utgjør afrikanske forfattere bare 3,1 prosent av forfatterskapet på ikke-afrikanske artikler, slår rapporten fast. De mener det på den ene siden kan være knyttet til en praksis med å ekskludere lokal ekspertise i forskningen, og på den annen side kan handle om manglende anerkjennelse av lokale forskere sitt bidrag til forskningen.

Fra Khronos eget arkiv kan vi legge til en studie fra 2017 der hver tredje forsker innrømmet at de hadde satt opp en medforfatter som ikke fortjente det. 

les også

Publiseringer teller tungt på den akademiske ryktebørsen

«Ond sirkel av perverse insentiver»

LERU-dokumentet beskriver hvordan publikasjoner brukes som markører for vitenskapelig dyktighet av både universiteter og de som finansierer forskning, og at det derfor har betydning når du skal søke jobb eller sikre deg forskningsmidler.

«Dette fører til en ond sirkel av perverse insentiver», skriver de og viser til hvordan enkeltpersoner kan strebe etter å bli ført opp som forfatter selv med minimale bidrag. 

Et første logiske steg vil være å begrense bruken av slike indikatorer, skriver alliansen og pirker ved en debatt som er velkjent også i Norge. De slår fast at selv om det ikke vil løse alt, vil det være «et enormt første skritt mot en fremtid der antall publikasjoner og forfatterskap ikke lenger betraktes som hovedmålet med vitenskapelig arbeid».

— En mer helhetlig vurdering av forskerbidrag, for å inkludere bidrag utover publiserte arbeider i tidsskrifter, ville være et utmerket skritt. Men det vil være naivt å tro at det er den eneste veien videre, fordi forskere vil fortsette å publisere i tidsskrifter. De største skrittene som kan tas er å øke bevisstheten om fordelene og fallgruvene ved å være forfatter, og oppmuntre til ærlige og åpne samtaler mellom bidragsytere om hvorvidt forfatterskap er berettiget eller ikke. Når det gjelder å sikre god forskningspraksis ser vi at det er nært knyttet til et sunt forskningsmiljø, der enkeltpersoners bidrag respekteres, og konflikter reduseres, sier Claire Gray.

Lettere å identifisere

Det er i forlengelsen av dette de diskuterer en kreditering lik den du har på slutten av filmer. 

Gray sier at i antall saker er spørsmål rundt forfatterskap det de som jobber med forskningsintegritet i LERU, ser mest av. 

— Vi ser at det er to motstridende problemstillinger; en som handler om anerkjennelse, og en som handler om ansvar for arbeidet som er utført. Det er ofte utfordrende for universitetene våre å identifisere hvilken del av en oppgave som er gjort av hvem, spesielt i saker om uredelig forskning, som virkelig betyr noe. 

Gray sier dette er grunnen til at de tar til orde for en tydeligere oversikt over hvem som gjorde hva, og peker på at det er avgjørende når en artikkel bestrides. Dette kan gå lenger enn ordninger der forfatterne fyller ut hva de har bidratt med, til nettopp en kreditering som i filmer, der alle bidrag er oppført, inkludert hvem som bidro med hver figur, bilde eller informasjon, sier hun. 

— Dette vil gjøre det mye lettere å identifisere hvem som er ansvarlig for hver del av en artikkel i tilfelle problemer, og omvendt, hvem som skal få æren for hvert stykke arbeid, sier Gray.

les også

13 norske går inn i allianse for å slipe ned tellekanter

Gjesteforfatterskap

Så hva mener hun er mest alvorlig av de tvilsomme praksisene?

— Enhver forfatterpraksis av dårlig kvalitet er et problem, men det som kanskje kan ha størst innvirkning, er å ikke inkludere en forfatter som har gitt et betydelig bidrag, sier Gray med henvisning til såkalt «ghost authorship». 

— I en slik situasjon er det noen som urettmessig ikke anerkjennes, mens andre tar æren for arbeidet arbeid utført av forfatteren som ikke føres opp. I noen tilfeller kan spøkelsesforfatterskap også maskere andre problemer, for eksempel å skjule industriens bidrag ved å fjerne en forfatter, noe som kan påvirke resultatene av artikkelen.

— Og hva er mest utbredt?

— Mest utbredt er gjesteforfatterskap der personer som ikke har bidratt til arbeidet er oppført som forfattere. Dette gjøres oftest for å få gunst hos visse personer, generelt noen høyere opp enn forfatterne, eller for å sikre artikkelen mer anerkjennelse ved å inkludere kjente, etablerte forskere, sier Gray. 

Hun viser til at det også er tilfeller der forfatterskap gis til personer fra lav- eller middelinntektsland av andre grunner, for eksempel for å unngå publiseringsavgifter, såkalt Article Processing Charge (APC).