Debatt Inga Staal Jenset med flere

Vi trenger lektorutdanninger av høy kvalitet

Forskning og evalueringer viser gjentatte ganger at idealer og realitet ikke alltid stemmer overens. Er det idealene eller institusjonene det er noe galt med?

En god felles skole med dyktige lærere er en av de viktigste forutsetningene for et samfunn basert på tillit, skriver Inga Staal Jenset med flere.
En god felles skole med dyktige lærere er en av de viktigste forutsetningene for et samfunn basert på tillit, skriver Inga Staal Jenset med flere.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Se navnene på alle forfatterne av innlegget nederst i saken

Sluttrapporten for NOKUTs evaluering av lektorutdanningene for trinn 8–13 lanseres i dag. Selv om denne evalueringen finner eksempler på gode praksiser for å skape helhet og sammenheng ved enkelte institusjoner i Norge, viser den også at mange lektorutdanningsprogram har en vei å gå på dette området. Sluttrapporten nyanserer og problematiserer fokuset på helhet og sammenheng i lektorutdanningene.

I nasjonale rammeplaner slås det fast at lektorutdanningen skal være «integrert, profesjonsrettet og forsknings- og erfaringsbasert. Utdanningen skal være av høy faglig kvalitet og med helhet og sammenheng mellom profesjonsfag, fagstudier og praksis.»

Samtidig er lektorutdanningen opprettet som et studieprogram som benytter eksisterende emner på tvers av institutter og fakulteter, og går dermed på tvers av den tradisjonelle styringslinja ved institusjonene. Evalueringen viser at det er nødvendig å anerkjenne at dette skaper utfordringer for koordinering og samkjøring på tvers av de ulike aktørene. Enkelte institusjoner er små, og mindre komplekse, men for eksempel har lektorutdanningsprogrammet ved Universitetet i Oslo emner som gir 49 mulige studieløp, i tillegg til samarbeid med mer enn 130 partnerskoler!

Vi mener derfor at det er betimelig å spørre seg hvor stor grad av helhet og sammenheng det er mulig å realisere, når man igjen og igjen finner at idealet ikke realiseres. Vi mener også at et begrep i nasjonale styringsdokumenter som fremhever lektorutdanningen som «integrert» kan være uheldig i denne sammenhengen fordi det antakelig lover mer enn det er mulig å holde.

Det er også uklart hva den faglige integrasjonen mer spesifikt vil si. Tanken er neppe at disiplinfaglige, fagdidaktiske og pedagogisk kurs, samt praksis, skal veves så tett sammen at disse komponentene ikke kan skilles fra hverandre. Vi anbefaler derfor at man går bort ifra bruken av begrepet «integrert» i nasjonale styringsdokumenter.

Er det altså idealene som er feil? Vi mener ikke det. Helhet og sammenheng er viktige idealer å strebe mot. Mens noen institusjoner har klart å realisere dette, har mange institusjoner et stykke å gå på dette området. Vi mener altså ikke at vi skal akseptere fragmenterte lektorutdanninger, men at det kan være behov for å differensiere forventningene til helhet og sammenheng i et femårig studieløp som lektorutdanningene, sammenlignet med ettårige løp i praktisk pedagogisk utdanning (PPU), for eksempel.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Likevel er det ikke nødvendigvis slik at det er institusjonene som «er feil». Som nevnt er det institusjoner som arbeider godt med disse utfordringene, og vi tror at lokale forutsetninger og prioriteringer bør gi ulike løsninger for å oppnå idealet om helhet og sammenheng. Det kan bety at de enkelte institusjonene bør identifisere og prioritere områder de ønsker og trenger å arbeide med for å skape bedre helhet og sammenheng, og andre områder de ikke kan prioritere på samme måte.

Vår evaluering viser for eksempel at det ved noen institusjoner er behov for større grad av tilpassing av enkelte disiplinfaglige emner til lektorstudentene, altså større grad av sammenheng mellom disiplinfagene og det profesjonsfaglige. Ved andre institusjoner kan det være behov for større grad av profesjonsretting av profesjonsfagene – eller større sammenheng mellom profesjonsfagene og opplæringen som foregår i praksisskolene. Slik kan det muligens oppstå programmer som har sin styrke i at helhet og sammenheng er konsentrert på ett område, mens et annet program vil ha en annen profil.

Evalueringen viser at utvikling av tydelige organisatoriske strukturer – som rolleavklaringer, møter og felles dokumenter eller retningslinjer – er nødvendig, men er ikke i seg selv nok til å få til en god lektorutdanning. Det kreves også etablering av institusjonelle lektorutdanningskulturer. Dette handler om begrepsmessige, relasjonelle og innholdsmessige komponenter i lektorutdanningen – og det kontinuerlige arbeidet med å diskutere hva god lektorutdanning innebærer, på tvers av alle involverte aktører.

I denne sammenheng peker vi også på et uutnyttet potensial i samarbeid med skolene, blant annet for å sørge for utdanningens relevans. Partnerskap med skolene og opprettelse av lærerutdanningskoler er et av innsatsområdene i Nasjonal strategi for kvalitet og samarbeid i lærerutdanningene. I reelle partnerskap må skolene i større grad få anledning til å anvende sin kompetanse i arbeidet med form og innhold på praksis- og campusopplæringen. Da trengs det flere arenaer for reelt samarbeid, og de institusjonene som har lykkes i å etablere slike partnerskap fremhever at kontinuerlig relasjonsarbeid og dialog er avgjørende. Dette arbeidet er krevende, og mange institusjoner kan ha mye å lære av de institusjonene som får dette godt til.

Institusjonenes arbeid for å realisere idealene og læring på tvers av institusjonene, vil være viktig også i tiden fremover. Vi anbefaler institusjonene å identifisere hvor de har størst potensiale for å skape helhet og sammenheng, for så å arbeide systematisk med det. En god felles skole med dyktige lærere er en av de viktigste forutsetningene for et samfunn basert på tillit. Dette vil ikke være mindre viktig i tiden fremover, og da trenger vi lektorutdanninger av høy kvalitet.

Innlegget er skrevet av: Inga Staal Jenset (førsteamanuensis i pedagogikk ved UiO og leder av den sakkyndige komitéen), John Brumo (professor i nordisk litteratur ved NTNU), Erling Hans Eiterjord (rektor ved Alstad ungdomsskole i Bodø), Ingunn Folgerø (rektor ved Bryne videregående skole i Rogaland), Đula Ganić (lektorkandidat i engelsk og historie ved UiA), Mogens Allan Niss (professor emeritus i matematikk og matematikkens didaktikk ved Roskilde universitet), Tine Sophie Prøitz (professor i pedagogikk ved USN Handelshøyskolen).B

Powered by Labrador CMS