Vi trenger et nytt høgskolesystem

Da jeg begynte å studere i 1956, var vi færre enn 6000 studenter i Norge. Oppfatningen av utdanning som grunnlag for sosial og økonomisk framgang førte til at det etter oss kom stadig større kull av nye studenter. Da studenttallet midt i 1960-årene passerte 20.000, startet planleggingen av en langsiktig utbygging av postgymnasial utdanning. Ottosen-komiteen foreslo et nytt skolesystem med betegnelsen høgskole (eventuelt distriktshøgskole eller faghøgskole, skrev komiteen) som et alternativ til universitetsstudier. Formålet var å kvalifisere artianerne direkte for arbeidsoppgaver i næringsliv og samfunn.

Målet ble satt til 100.000 studieplasser i postgymnasial utdanning innen 1985. Målet ble nådd med om lag halvparten i den nye høgskolesektoren, da hadde man oppgradert en rekke yrkesutdanninger til høgskolenivå, bl.a. for lærere, ingeniører og helsepersonell. Nye ett- og toårige studier som bedriftsøkonomi (BI) og økonomi/administrasjon (DH) ble fort populære. Høgskolene ble samtidig et viktig distriktspolitisk virkemiddel.

Mot slutten av 1980-tallet hadde Norge rundt 200 høgskoler. Det var flere studenter i høgskolene enn i universitetene. Så begynte en ny prosess. Gjennom høgskolereformen i 1994 ble 98 statlige høgskoler slått sammen til 26. Året etter kom de under samme lov som universitetene. Også høgskolene skulle nå drive forskning.

Etter at kvalitetsreformen i 2001 åpnet for at høgskoler kunne søke om opprykk til universitet, ble erfaringskompetanse i økende grad fortrengt av forskning som basis for undervisningen. Opprykkene gjorde universitetssektoren større enn høgskolesektoren.

I 2015 kom strukturreformen. Regjeringen varslet om samling av statlige høgskoler i større institusjoner. Stortingskomiteen minnet om at etablering av høgskolene hadde vært et av våre viktigste virkemidler for å sikre næringslivet i distriktene høy kompetanse og at høgskolenes samfunnsoppdrag først og fremst var å utdanne kandidater til de brede profesjonsfagene. Men bare Senterpartiets representant uttrykte bekymring over at vi var i ferd med å avvikle høgskolene som distriktspolitisk virkemiddel.

Det har vi nå gjort. 33 statlige institusjoner har blitt til 21. Høsten 2019 er det 220.000 studenter i våre universiteter og vitenskapelige høgskoler og bare 64.000 i de statlige og private høgskolene. Med to nye opprykk fra statlig høgskole til universitet neste år flytter statistikken ytterligere 30.000 studieplasser fra høgskole til universitet. Etter det er det kun tre statlige høgskoler igjen med tilsammen 17.000 studenter. I tillegg er det 17.000 studenter i private høgskoler. Universitetssektoren vil være dominerende med 250.000 studenter, kanskje enda flere. Høgskolene vil ha utspilt sin rolle også i utdanningspolitikken. Det hjelper lite at regjeringen bevilger 90 millioner til universitetsundervisning utenfor campus. Men det er en indikasjon på at strukturreformen har spilt fallitt.

Vi er tilbake der Ottosen-komiteen startet: Vi trenger et alternativ til universitetsutdanning. Dette må være kortere yrkesrettede utdanninger hvor kravet til lærerne vil være at de har erfaringskompetanse, ikke doktorgrad. Vi har et godt grunnlag for slik utdanning i fagskolen og vi er ikke alene. Andre land i Europa satser nå på å supplere sine universitetsutdanninger med kortere, yrkesrettete programmer (higher vocational education, professional bachelors). Slik burde det bli også i Norge. Hvordan kan vi få det til?

Den offentlige utredningen om fagskolen fra 2014 tok sikte på å gjøre fagskolen til en yrkesrettet utdanning som sammen med universitets- og høgskoleutdanningen kunne inngå i en overordnet utdanningspolitikk på tertiært nivå. Slik har det ennå ikke blitt, til tross for stortingsmelding i 2017 og ny lov om høyere yrkesfaglig utdanning i 2018. Fortsatt holder regjeringen på at høyere yrkesfaglig utdanning skal ligge på nivå under UH-utdanning.

Men når høgskolene nå forsvinner, er det viktig å utvikle en yrkesrettet utdanning som sammen med universitetsutdanningen kan inngå i en overordnet utdanningspolitikk. Det kan gjøres ved å bygge videre på fagskolen og etablere en faghøgskole med yrkesrettede studier nært knyttet opp mot regionens arbeids- og næringsliv. Synliggjøringen av en ny faghøgskole som en del av høyere utdanning i Norge vil gi yrkesutdanningen den status den fortjener. Dette er ikke mer dramatisk enn at man tidligere gjorde lærerskolene til lærerhøgskoler eller omdefinerte sykepleierundervisningen i sykehusene til høgskoleutdanning. Senere har jo disse utdanningene blitt en del av akademia. Det samme må ikke skje med faghøgskolene. Det kan vi sikre med separate beskrivelser av yrkesfaglige og akademiske utdanninger i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket (NKR).

I tillegg til å videreføre og videreutvikle de utdanningsmulighetene for fagutdannede som ligger i dagens fagskole, må faghøgskolen tilby flere yrkesrettede utdanninger til utdanningssøkende som har fullført studieforberedende linje i VGO. Dette vil være andre yrker enn de som er basert på fagbrev. Det vil utvide søkergruppen til yrkesutdanning og åpne nye muligheter for mange.

Men også i dagens programportefølje er det mange spennende studiemuligheter for utdanningssøkende med generell studiekompetanse (se liste i faktaboks). Informasjon om disse mulighetene må bli mer synlig og kapasiteten må kunne økes med etterspørselen.

Den nye loven om høyere yrkesfaglig utdanning åpner for treårig fagskoleutdanning. Da bør slik utdanning bli akseptert som likeverdig med høgskoleutdanning og innplasseres på høgskolenivå (NKR-nivå 6), likt med toårig høgskolekandidat og treårig bachelor. Fagskoler som får akkreditert studieprogram på NKR- nivå 6, bør få anledning til å benytte betegnelsen faghøgskole. Heller ikke dette er dramatisk; tilbydere som får akkreditert et bachelorprogram, kan jo benytte betegnelsen høgskole. Men også dette vil bidra til at høyere yrkesfaglig utdanning vil bli oppfattet som likeverdig med akademisk utdanning.

Lov om høyere yrkesfaglig utdanning har mange likhetstrekk med universitets- og høyskoleloven. Formålsparagraf og omtale av institusjonenes virksomhet er imidlertid langt mindre presis når det gjelder høyere yrkesfaglig utdanning. Mindre justeringer i disse paragrafene vil gi større likhet med UH-loven samtidig som forskjellen mellom de to utdanningsformene kommer klart fram. Dette kan gi oss en definisjon av høyere yrkesrettet utdanning (mangler i loven), en avklaring av utdanningens forhold til arbeidslivet (mangler i loven) og en åpning for bruk av betegnelsen faghøgskole (foreløpig ikke ønsket av lovgiver).

Lovendringene vil legge til rette for et system for høyere utdanning som kan omfatte både akademisk og yrkesfaglig utdanning. Den akademiske sektor styres av staten gjennom Lov av universiteter og høgskoler. Den yrkesfaglige sektoren styres av fylkeskommunen gjennom Lov om høyere yrkesfaglig utdanning. Kravene som skal stilles til de to utdanningsformene og beskrivelsen av forskjellene mellom dem må skrives inn i et revidert NKR.

Slike beskrivelser er gjort i andre land i Europa som har utviklet yrkesfaglig utdanning på høgskolenivå og kan også vise hvordan dette kan gjøres i Norge.

Vi trenger en opptrappingsplan for høyere yrkesfaglig utdanning som kan gjøre slik utdanning til et reelt alternativ til akademisk utdanning. Det må bety nye studieplasser til fagskolene og faghøgskolene framfor enda flere til universitetene (enten det er på campus eller utenfor campus), slik at ubalansen mellom akademisk og yrkesrettet utdanning kan rettes opp over tid.

De fleste fagskolene er små enheter, selv om vi etter hvert ser samling av de offentlige fagskolene på fylkesplan og en samling av private fagskoler i de store byene. Strategi for videre utvikling av undervisningstilbudet er ikke nedfelt i mandatet for fagskolens styre, men burde være en opplagt sak for et styre som ser sitt utdanningspolitiske ansvar. Fylkeskommuner som opplever at de statlige høgskolene forsvinner, burde se sitt ansvar for å utvikle nye tilbud innenfor høyere yrkesfaglig utdanning. Strategier kan også utvikles nasjonalt og være til inspirasjon for oppfølging på fylkeskommunalt nivå og på den enkelte fagskole. Både sentralt og regionalt vil LO og NHO kunne være gode partnere. Men selv om hovedmålet vil være å utdanne for arbeidslivet, må de nye utdanningene også gi grunnlag for personlig utvikling og sosial framgang for den enkelte.